Dom fra Høyesterett 13. februar 2026: HR-2026-372-A. 

Pasienter har rett til å få vite hvem som har dokumentert i pasientjournalen, selv om det er en belastning, for eksempel når det meldes til barneverntjenesten. Dommen er enstemmig.

En sykepleier ved en kommunal legevakt skrev et journalnotat etter en konsultasjon med en åtte år gammel gutt og moren. Sykepleierens fulle navn fremgikk ikke  av journalen, men pleierens initialer var påført. Senere krevde guttens foreldre innsyn i navnet på den som hadde skrevet notatet. 

Kommunen nektet å opplyse om dette begrunnet med hensynet til sykepleieren og kommunens plikter arbeidsmiljøloven.   

Høyesterett konkluderer med at gutten og hans foreldre har krav på å få opplyst navnet på sykepleieren som skrev journalnotatet.

Høyesterett fastslår at pasientjournalen må inneholde opplysninger som gjør det mulig å identifisere den som har ført de ulike journalnotatene. Det personlige ansvaret skal kunne ettergås slik at det normalt må brukes fullt navn. Dersom det på grunn av tidsnød er brukt initialer, skal innsynsreglene praktiseres slik at pasienten får opplyst hvem som har ført journalen. Helsepersonell har en grunnleggende plikt til å nedtegne og dokumentere sin virksomhet. Dokumentasjonsplikten er i hovedsak begrunnet i «hensynet til kvalitet og kontinuitet i behandlingen, og hensynet til muligheten til etterprøvbarhet av den helsehjelp som er gitt»

Høyesterett viser til helsepersonelloven og pasientjournalloven, samt forarbeider. Det følger av helsepersonelloven § 39 første ledd at den som yter helsehjelp, skal nedtegne eller registrere opplysninger i pasientjournalen. Krav til journalens innhold følger av § 40, der første og andre ledd lyder: «Journalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk og skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt fastsatt i lov eller i medhold av lov. Journalen skal være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell. Det skal fremgå hvem som har ført opplysningene i journalen.» 

I Prop. 72 L (2013–2014) punkt 22.4.1 på side 166–167 er retten til innsyn utdypet: «Rett til innsyn i egne helseopplysninger, og informasjon om hvem som har hatt tilgang til helseopplysninger om en selv, bidrar til å øke pasientens kontroll med opplysningene, og muligheten til å ivareta sine øvrige rettigheter til blant annet retting og sletting. Dette er viktig for tillitsforholdet mellom pasient og helsepersonell. Det er også viktig for pasientmedvirkning og et sentralt element i personvernet.» 

Høyesterett viser dessuten til pasientjournalforskriften, se særlig §§ 4 til 8, og er det i andre ledd følger det at det skal fremgå «hvem» som har ført opplysningene i journalen(avsnitt 33-35), og tilbakeviser at det er tilstrekkelig at kun initialene til den som har ført journalen fremkommer, slik kommunen hevder. 

I pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 første ledd andre setning står det at pasienten har rett til å få en enkel og kortfattet forklaring av faguttrykk eller lignende som er brukt i journalen. Denne korresponderer med til å gi innsyn i helsepersonelloven § 41. Innsynsretten er blant annet begrunnet i hensynet til pasientens rettssikkerhet og i et ønske om å styrke tilliten til helsetjenestene, se Ot.prp. nr. 12 (1998–1999) punkt 2.16.3.2 på side 27. Disse hensynene ivaretas ikke i tilstrekkelig grad hvis pasienten bare får innsyn i det som står i journalen, uten at det ses hen til kravene til journalens innhold. 

Samlet sett legger Høyesterett til grunn at pasienten må få opplyst hvem som har ført journalen. Pasientens rett til å få innsyn i hvem som har ført opplysningene i journalen, må oppfylles ved å informere pasienten om dette direkte, uten at pasientjournalen rettes eller endres (avsnitt 49 og 50). Dette innebærer at kommunen plikter å gi A og B innsyn i hvem som har skrevet pasientjournalnotatet med mindre det foreligger et unntak. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd kan innsyn nektes dersom dette er «påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten eller brukeren selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står vedkommende nær». I forarbeidene er det uttalt at pasientens rett til innsyn i egen journal «bare bør begrenses i liten grad» (Ot.prp. nr. 12 (1998–1999) punkt 7.6.1, s. 93).

Dette unntaket kommer ikke til anvendelse, kommunen har heller ikke anført dette unntaket, og drøftes ikke av Høyesterett. Kommunen frafalt anførselen om at arbeidsmiljøloven § 4-3 fjerde ledd og i en analogi fra forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b, kunne utgjøre et inntak. Kommunen har gjort gjeldende at personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav f gir hjemmel for unntak fra innsynsretten ogpersonvernforordningen (GDPR) artikkel 15, og som gir rett til innsyn, men ikke nødvendigvis hvem som har skrevet dokumentet. 

Høyesterett drøfter ikke forholdet mellom helseloven regler og denne generelle regelen i GDPR, og det personlige ansvaret til helsepersonell som dokumenterer opplysninger etter GDPR art. 6 og 9 i henhold til egne unntak, og må kunne etterprøves, noe som er relevant i denne saken. 

Høyesterett går en lengre vei ved å vurdere om det kan etableres unntak fra innsynsretten til den som har dokumentert opplysningene etter GDPR art, 15 må tolkes i ly av artikkel 23 nr. 1, og personopplysningsloven § 16. Etter GDPR art. 23 kan EØS-landene – på visse vilkår – begrense rekkevidden av innsynsretten etter blant annet artikkel 15. Høyesterett trekker frem en dom fra EU-domstolens (22. juni 2023, sak C-579/21 Pankki S) som gjaldt krav fra en bankkunde, som også var ansatt i banken, om å få innsyn i hvem av bankens ansatte – på instruks fra bankens ledelse – som hadde gjort søk i hans kundeopplysninger. Som det fremgår av dommens avsnitt 73, var dette personer som ikke falt inn under kategorien «mottakere» i artikkel 15 nr. 1 bokstav c, altså en kategori som forordningen gir rett til opplysninger om. 

Slik Høyesterett (førstvoterende) forstår det, ville likevel disse personenes navn bli kjent som en følge av innsynsretten etter GDPR artikkel 15 – og at dommen ikke er til hinder for at det i en slik interesseavveining legges vesentlig vekt på en pasients interesse i å få vite hvem som har skrevet et journalnotat for blant annet å kunne vurdere om helsehjelpen har vært forsvarlig. En slik interesseavveining kan også omfattes av personopplysningsloven § 16, unntakene kan komme i tillegg til unntakene i pasient- og brukerettighetsloven § 5-1. 

Personopplysningsloven § 16 første ledd bokstav f lyder slik: «Retten til informasjon og innsyn etter personvernforordningen artikkel 13, 14 og 15 omfatter ikke opplysninger som … f. det vil være i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser å informere om.» 

Med dette utgangspunktet må det vurderes om det er «i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser» å opplyse om hvem som skrev journalnotatet. Ordlyd og forarbeider (til tidligere bestemmelse i § 22) viser til at vilkårene for å gjøre unntak fra retten til innsyn, er strenge (Ot.prp. nr. 92 (1998–1999) kapittel 16, s. 122). 

På dette grunnlaget anser Høyesterett at terskelen for å nekte innsyn etter § 16, er i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 andre ledd (se over). Det at sykepleieren i saken her har fått mange plager, også med sykemeldinger, som følge av saken, er etter Høyesterett ikke tilstrekkelig til at innsyn kan nektes, verken etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 eller personopplysningsloven § 16. 

Regelen om rett til innsyn i hvem som har ført opplysningene i pasientjournalen, er begrunnet i grunnleggende rettssikkerhetsgarantier for pasienten, inkludert retten til informasjon og medvirkning. Pasienter og pårørende må kunne vurdere dokumentasjonen, forsvarlighet, habilitet og faglig kompetanse. 

Vedtaket truffet av Fylkesmannen (i dag statsforvalteren) i Trøndelag 16. desember 2020 om at innsynsretten må gjøres gjeldende, er dermed gyldig. 

A og B hadde ikke noen annen mulighet enn selv å reise sak for domstolene, da kommunen ikke innrettet seg etter tilsynsmyndighetens pålegg. Det er i en situasjon som dette naturlig å gi dom for at kommunen plikter å oppfylle vedtaket, jf. Rt-2001-995 på side 1004. 

Dette fører til at sakskostnader for A og B som har vunnet saken skal dekkes for alle instanser, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. § 20-9 andre ledd, jf. § 20-5 første ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra sakskostnadsansvaret for noen instans, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Da kommunen over lang tid ikke forholdt seg til vedtak fra overordnet forvaltningsorgan, slik at A og B måtte reise sak for domstolene. 

 

Grenseløst diplomati for personlige interesser

Rollesammenblanding mellom «store menn»

Et liberalt demokrati bygger på åpenhet og at de som får tillit til å opptre på vegne av samfunnet er bevisste på de interesser som skal ivaretas.

Vi har fått et unikt innblikk i skjulte nettverk gjennom Epstein filene. Da Moxness tok opp behovet for å undersøke Rød-Larsen og Juul i 2021 ble han latterliggjort av påtroppende leder for Høyre. Til tross for kritikken fra Riksrevisjonen.

De rollene Torbjørn Jagland, Terje Rød-Larsen og Børge Brende har hatt i nettverket som følge av tillit fra det norske samfunnet, er grovt misbrukt i sin kontakt med Jeffry Epstein. Misbruket av tillit har skjedd over flere år og gjelder flere saker. Terje Rød-Larsen har gjentatte ganger tilegnet seg økonomiske ytelser som han har forsøkt å skjule. Han har brukt Epstein å hjelpe sin familie til å skaffe seg store økonomiske verdier.

Foreløpig vet vi ikke så mye om Brendes kontakt bortsett fra at det er mange mail til og fra Epstein og om hva han skal gjøre.

Brende har foreslått å erstatte FN med et nytt råd. Og at han løyet om kontakten med Epstein (som ble benektet). Nå hevder han at han ikke kjente til de omfattende og grove forbrytelsene Epstein ble dømt for.

Alle visste at han var dømt for svært alvorlige seksualforbrytelser og at han «forbrukte» barn og unge kvinner, noe Jagland kommenterer i en mail. Juul og Rød-Larsens barn har fått goder (i tillegg til å bli tilgodesett med 100 mill kr i Epsteins testament. Da sønnen ikke kom inn på en utdanning skal Epstein angivelig ha utøvd press på å få han inn. Epstein presset en selger av en leilighet på Frogner til å halvere prisen da Rød-Larsen ville kjøpe den. I tillegg bidro Epstein med fire millioner.

De har tilegnet seg goder, og de har bidratt til å gi Epstein legitimitet.

Epstein fikk det rommet han trengte for å rette fokuset bort fra de massive forbrytelsene og bidra til hans sentrale rolle med å bygge nettverk basert på egen rikdom. Epstein kunne da fortsette med sine grove forbrytelser for å ødelegge menneskers liv.  Disse norske mennene som opptrer på bakgrunn av tillit fra det norske samfunnet, har gitt Epstein og makten hans legitimitet for egen vinning.

Jagland og Rød-Larsen er skyldige i mer enn dårlig dømmekraft

Det er en undervurdering å vise til dårlig dømmekraft. Epstein har gitt goder for å få noe tilbake. De visste at han var dømt for grove overgrep. Jaglands meldinger til Epstein om albanske jenter og senere om at han ikke kan fortsette med de unge jentene, kan være en indikasjon på at han også var involvert på andre måter, noe som bør undersøkes.

Pressens dekning i starten ble dominert av kronprinsessens kontakt med Epstein. I motsetning til de øvrige gjennomskuet hun Epstein i 2014 i å utnytte denne kontakten. Hun avsluttet relasjonen tidligere enn de øvrige og denne kontakten dreier seg om dårlig dømmekraft, ikke om mulige forbrytelser.

Dette er noe helt annet enn aktiviteten til Jagland og Rød-Larsen. Dekningen i media da saken ble avslørt reflekterte ikke dette.

Torbjørn Jagland og Terje Rød Larsen har mottatt penger, pleiet kontakt og drevet med aktiv rehabilitering av Epstein etter den første dommen. Pedofile Woody Allen har vært en del av miljøet og har mottatt personlige invitasjoner fra Juul og Rød-Larsen.

Vi må få klarhet i alle motytelsen til Epstein overfor Terje Rød Larsen, Mona Juul, deres barn, og overfor Torbjørn Jagland. Hva ble gitt av sensitiv informasjon, nettverktjenester og hjelp, i tillegg til hjelpen til rehabilitering etter den første dommen.  Vi vet at Jagland fikk spørsmål om å koble Epstein og Putin, og om å bruke sin posisjon til å hjelpe en statsmann som var dømt for korrupsjon. Vi vet at Rød-Larsen gjorde mange tjenester, ordnet med opphold for russiske jenter som var hos Epstein og i hans bistandsorganisasjon.

Hvem er Terje Rød Larsen?

Terje Rød-Larsen ble kjent som en av arkitektene bak Oslo-kanalen som ledet fram til Oslo-avtalen (1993) mellom Israel og PLO og da som leder for Forskningsstiftelsen FAFO. Det var en forhandlingskanal, noe som ble anerkjent som en av Norges viktigste utenrikspolitiske prestasjoner. Økonomien rundt arbeidet ble senere kritisert da det omfattende bidragene fra Utenriksdepartementet og NORAD (til FAFO) hadde mangelfull styring.

Selv om det ikke var dokumentasjon på korrupsjon, ble rollesammenblandingen til Rød -Larsen kritisert, roller som faglig leder for en uavhengig forskningsinstitusjon til rollen som aktiv politisk aktør. Oslo-avtalen hadde dessuten mange mangler.

Før stortingsvalget 1996 lanserte Torbjørn Jagland Det Norske Hus som en ny retning for sosialdemokratiet. En bærekraftig utvikling basert på våre verdier skulle være grunnmuren for ulike søyler. Terje Rød-Larsen ble utnevnt til statsråd i regjeringen fra oktober samme år, og skulle ha ansvaret for å reise huset. Visjon brast da ministeren Terje Rød Larsen, ikke hadde økonomisk ryddighet i eget hus.  Han måtte trekke seg etter bare én måned som følge av en skatteskandale.  

I 2020 måtte han gå av som leder for tenketanken International Peace Institute (IPI), etter å ha blitt hedret med tittelen kommandør i den franske æreslegionen.

Det norske Utenriksdepartement hadde gitt mange millioner til denne organisasjonen. De offentlige avsløringene dreide seg om økonomiske og personlige forbindelser med Jeffrey Epstein, noe han beklaget. Allerede da forelå det kunnskap om at Epstein hadde donert penger til IPI.

Riksrevisjonen (2020/2021) uttalte:

«Utenriksdepartementet kontrollerte ikke hvordan International Peace Institute (IPI) brukte pengene, brøt reglene for saksbehandling og tok ikke habilitetsspørsmålet på alvor, viser vår undersøkelse.»

Terje Rød-Larsen og Mona Juul fikk den 11. januar 1999 fikk en pris fra The Peres Center for Peace i Israel og fikk en million kroner, uten å varsle sin arbeidsgiver. Utenriksdepartementet ble først kjent med de 100 000 dollarene i prispenger, da den israelske avisa Ma’ariv skrev om dette.

Meldingene med Epstein tyder på at sosialdemokraten Terje Rød-Larsen har arbeidet for Maga bevegelsen i Europa.

Utfordringen med å begrense dette og saken med Mona Juul til en personalsak er at det dreier seg om mye mer. Dessuten har UD som arbeidsgiver også noe å skjule gjennom sin mangel på kontroll. I tidligere saker som gjelder Rød-Larsen har dokumenter forsvunnet (også arkiver) og han har gitt usanne uttalelser når han først uttaler seg.

Torbjørn Jagland

I de filene som nå er avslørt vises det langt tettere kontakt mellom Epstein og vår tidligere statsminister Torbjørn Jagland enn det han tidligere har erkjent. Han har snakket usant. Det er nødvendig å komme til bunns i hva han har gitt til Epstein i bytte for penger og tjenester.

Torbjørn Jagland fikk rollen som leder av Europarådet og har i den forbindelse hatt tett kontakt med Epstein, og siden som leder for Nobel-komiteen som ganske overraskende ga prisen til Obama før han fikk gjort stort tidlig i hans presidenttid. Det gir grunn til å spørre om hvilke kontakter har han hatt og hva har han fått som motytelse.

Vi vet at Jagland i flere situasjoner har snakket usant og har høye tanker om seg selv som en «stor mann». Dette kan leses ut fra hans selvbiografi, der han blant annet opponerer mot Stoltenbergs versjon i kombinasjon med bitterhet og påstanden om at han er helt uskyldig. Selvfølgelig må ledere tåle kritikk – og en slik påstand viser hvilken hest han sitter på, den er for høy til at han i realiteten når opp. I flere mailene viser han en grenseløs atferd og vilje til å imøtekomme Epsteins ønsker, og fortsetter å tigge. Jagland viser liten grad av selvinnsikt. Jagland og Stoltenbergs versjoner er ikke like, en lyver om den avtalen de hadde.

Jagland røk også uklar med sin beste venn og forlover Martin Kolberg, som har gitt et solid inntrykk, særlig fra sin periode i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. Jaglands forklaringer på hvorfor han degraderte Kolberg, ble besvart fra Kolberg med: «Dette er uriktig». Likevel fikk Jagland sentrale posisjoner, noe som stiller seg i et underlig lys i dag. Det er grunn til å stille spørsmål ved sannheten i alt det Jagland har holdt på med. Han viser seg å være en mann vi ikke kan stole på.

Jagland har vist manglende rolleforståelse. Ved kritikk inntar han offerrollen og gjør seg utilgjengelig for media. Han har skjemt ut Norge på det groveste i sin rolle som generalsekretær for Europarådet og leder for Nobelkomiteen.

Skadelig virksomhet for Norges omdømme og for demokratiet

Menn som Rød-Larsen og Jagland, i sentrale posisjoner, har aktivt misbrukt vår tillit brukes til å skaffe seg private goder og til å renvaske en pedofil seksualforbryter.

Mektige menns fravær av personlige verdier og moralsk kompass, er en kjent sårbarhet som vi nå er vitne til. Kvinnesynet som ligger til grunn for deres handlinger viser hvorfor  Epstein kunne holde det gående med å ødelegge unge kvinners liv. Dette var uviktig for Jagland og Rød-Larsen. Det viktigste er at han er rik og kan brukes til goder, ikke bare økonomisk, men også at de understøtter og tar del i nettverket til Epstein.  Neglisjeringen av hvordan unge kvinner og barns liv har blitt ødelagt, viser manglende medmenneskelighet og empati. Det gjelder flere enn Jagland og Rød-Larsen.

Eva Joly har gjentatt ganger påpekt at det er mer korrupsjon enn først antatt. Norges nedadgående kurve på internasjonale korrupsjonsbarometre viser det samme. Dette krever tydelige tiltak.

Handlingene til Jagland og Rød-Larsen har gjort ubotelig skade i Norges omdømme og i tilliten vi kan ha til personer i slike verv. Det er tankevekkende at de kunne fortsette med dette over flere år. Dette kan være et tegn på et systemproblem og som må undersøkes. De det norske samfunnet sender ut må ha integritet og et velfungerende moralsk pass.

Saken bør etterforskes for korrupsjon.

Dette er likevel ikke tilstrekkelig. Dette handler om mer enn det som gjelder straffelovens korrupsjonsbestemmelser. Mange har over flere år stilt spørsmål om hvordan bistandspenger brukes. Dette er et systemproblem. UD har ikke hatt nødvendig kontroll.

Vi må få klarhet i alle gjenytelser de norske tillitspersoner har fått i sine tillitsverv og i hvorfor tilliten er fornyet selv om den ble brutt flere ganger.

Det er ikke holdbart at de ikke svarer på enkle spørsmål eller at dette ikke blir gjenstand for undersøkelser. Når de nå viser anger er det lite troverdighet utifra at de ikke snakket sant eller avsluttet denne virksomheten. Det er avgjørende for Ap at det tas initiativ til å rydde opp.

Dette handler om hvordan viktige posisjoner gitt av det norske samfunnet. Og tillit. Hvis ikke disse sakene tas på alvor kan de få alvorlige skader for demokratiet.

Tas ansvaret for sammenblanding av roller og interessekonflikter i helseforetakssystemet?

Sammenblanding av roller i helseforetakssystemet fører til mangel på transparens, risiko for korrupsjon og nedbygging av pasienttilbudet. Til en høy kostnad for befolkningen.

Over mange år har det blitt dokumentert mangel på åpenhet i styringssystemet for sykehusene. Antakelig er den modellen Norge nå er alene om å ha, den mest kostbare og udemokratiske, da viktig informasjon ikke når Stortinget i tide. Dette er dokumentert gang på gang.

Da Stortingets kontroll og konstitusjonskomite i 2011-2012 (Innst. 316 S (2011–2012)) vurderte uregelmessighetene i forbindelse med sammenslåingen av sykehusene i Oslo, investeringer i IKT systemet og skandalene med at behandlingsfrister systematisk ble strøket, ble det klart for alle at ansvaret ikke kunne plasseres og at noen snakket usant (Martin Kolbergs kommentar). Bjørn Erikstein som var direktør for OUS var blant aktørene i denne sammenhengen. I dag er han styreleder for sykehuset i Stavanger.

Det var overraskende for mange at offentlig ansatte ikke la kortene på bordet overfor Stortinget, slik at flere enn Kolberg reagerte. Under åpen høring i kontroll- og konstitusjonskomiteen i mars 2012 (som del av behandlingen av saken), kom det sterke reaksjoner fra enkelte representanter i komiteen.

Kolberg kommenterte situasjonen der ulike parter svarte forskjellig på spørsmål om bl.a. IKT-systemet “klinisk arbeidsflate” og ventelistesaker og sa: «En av dere kan umulig snakke sant.»

Per-Kristian Foss (H) støttet dette og kommentarte at det kan skyldes forsøk på å minimalisere problemer heller enn å få klar og korrekt informasjon til Stortinget.

Etter dette har flere statsråder gitt ufullstendig og uriktig informasjon til Stortinget, antakelig fordi de er uopplyst. En slik oversikt kan oppnås ved å sammneholde de svarene Stortinget får fra statsråden med de funnene Riksrevisjonen og andre gjør i ettertid. Det viser seg at korrekt informasjon om utfordringer lå i systemet, men ikke nådde opp. Dette er et alvorlig konstitusjonelt problem. Det siste eksempelet gjelder informasjon om Helseplattformen i Helse Midt RHF, men dette er langt fra det eneste. Det skjer i forbindelse med sykehussammenslåinger, sykehusbygg, outsourching av pasientjournalsystemene i Helse Sør Øst RHF (som NRK avdekket i 2017).

Sammenblanding av roller har vært et gjentakende problem i helseforetaksmodellen. Fra starten skulle de regionale og lokale helseforetakene være separate og selvstendige rettssubjekter slik at det var tydelig hvor beslutning og ansvar ligger. Slik ble det ikke. Lederskiktet i de regionale helseforetakene gikk inn og var styreledere i de lokale sykehusene.

Dette handler ikke bare om en styringskultur. Det handler om et hybrid system som nyter fordelene med å være offentlig finansiert, uten tilstrekkelige korrekter politisk, verken fra regjering eller Stortinget. Stortinget bevilger ressurser og vedtar lover uten å ha reell politisk kontroll med systemet. Lovbrudd følges ikke opp på tilstrekkelig måte. Helt siden 2004 har systemet vist åpenbare mangler, og der flere av disse er uforenlige med vår konstitusjon.

Systemet gjør det mulig å bygge ned helseberedskapen og kapasiteten i sykehus uten lovpålagte riskovurderinger (Riksrevisjonen) og uten «innblanding» fra Storting og regjering som har bedt om at helseberedskapen styrkes.

Det et etablert et styringsnettverk som roterer rundt i systemet, og i offentlige utvalg. Ingvild Kvernmo fikk direktørstillingen i Helse Midt RHF etter sin far, og overtok også styreledervervet for Helseplattformen som Nils Kverno hadde hatt. Da Legeforeningen tok opp spørsmål om inhabilitet, skiftet hun raskt beite og ble leder for Arbeidstilsynet.

I høst ble det avslørt at Polaris Visjon som er det største mediahuset i midt Norge som eier av Adresseavisen, har blitt en aktør i helseforetaksmodellen. Adresseavisen kaller det «samrøre», og det var nettopp denne avisen som avslørte uregelmessigheter i forbindelse med innkjøp av Helseplattformen. Avisen har vært en viktig informasjonskilde for å få informasjon om hvordan sykehusene styres og om innkjøp, når styringslinjen er taus. Lederen for Polaris Media har i høst blitt styreleder for hele Helse Midt RHF og da overordnet selskapet Helseplattformen. Valgkomiteen i Polaris Media ledes av Gunnar Bovim. Bovim er samtidig styreleder i Helseplattformen og styreleder for Norges største sykehus (Oslo Universitetssykehus). Det er Bovim som har fått tilliten til å lede arbeidet med å reformere helsetjenesten gjennom Helsereformutvalget. Han har tidligere vært direktør i Helse Midt RHF og før det for St. Olav. Han forlot stillingen som rektor ved NTNU som følge av at han innledet et forhold til lederen for Campus utbyggingen, noe som førte til inhabilitet.

Bovim er styreleder for NTNU Technology Transfer AS som er et akjseselskap eid av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) (85%) og Helse Midt-Norge RHF (HMN RHF) (15%). Han er også styreleder for Forskningsrådet (Research Council of Norway), Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), Olavshallen AS mfl.

Dette er liten tvil om at denne «samrøren» mellom mediahuset og Helse Midt RHF kan føre til interessekonflikter – og kan forsterke de utfordringer med transparens som er dokumentert.

En tidligere styrerepresentant i helseforetakssystemet, Anne Breiby, har skrevet brev til Helse- og omsorgsdepartementet om sammenblanding av roller. I svaret står det at departementet er opptatt av tillit og at det er opp til de berørte personer og det enkelte organ, å vurdere sin habilitet, samt at risiko for rollesammenblanding ikke vurderes, kun kompetansen isolert sett.

Tilsynelatende ser ikke departementet betydningen av slik rollesammenblanding i et offentlig finansiert styringssystem for sykehusene, ikke bare når det gjelder tillit i helseforetakssystemet, se svarbrev nedenfor.

Det at Norge bruker mest på sykehusene, mer enn 230 milliarder kroner, og samtidig bygger ned kapasitet og helseberedskap, gir i seg selv grunnlag for å vurdere hvor mange som «lever av» sykehusressursene. Norge bruker i følge OECD (2024/2025) kr. 90.000 per innbygger på helse justert for kjøpekraft. Sverige brukte kr. 65.000, Danmark kr. 58.000 og Nederland kr. 67.000. Nederland har kortest ventetid med sine garantier om maks syv ukers ventid på behandling eller operasjon. I Norge er ventetiden i snitt ca 80 dager.

Flere store investeringsvedtak av de regionale helseforetakene (og anbudsrunder) viser store «lekkasjer» av de offentlige ressursene. Driften i sykehus preges av ovenfra og ned styring, uten nødvendige faglige premisser. Dette fører til at sløsing øker presset i klinikken og forårsaker lengre ventetid, flukt av helsepersonell mv.

Grunnlaget for å legge om styringssystemet til en modell der mer av de samlede ressursene kanaliseres til kjerneoppgavene, må være god forståelse av de problemene som skal løses.

Helsereformutvalget må bruke mye tid på å kartlegge dagens utfordringer for å kunne gi et forslag om veien videre. Det å konkludere allerede nå med at vi har verdens beste helsetjeneste og skal løse fremtidige utfordringer, viser mangelfull innsikt. I dag er det stadig flere som ikke får oppleve å få nødvendige tjenester eller den betalingsviljen det er snakk om. Rapporter fra NPE (Pasientskadeerstatningen) viser at mange ikke har kommet til med nødvendig behandling av depresjoner, hjertelidelser, slag mv. Det er en økning i utbetalinger av erstatning som følge av at personer ikke har fått nødvendig hjelp. NRK hadde en reportasjone i januar 2026 og unge med anoreksi som ikke får nødvendig hjelp. I min artikkel om Kvinners rett til helse i JURKs festskriv (Gyldendal) peker jeg både hva som kan forventes utfra statens forpliktelser, og dokumentert svikt.

Systemet tilrettelegger for ansvarsfraskrivelser, sammenblanding av roller og manglende transparens, uten innblanding. Ansvaret for rollesammenblanding tas ikke. Stortinget får ikke nødvendig informasjon eller er ikke i stand til å reagere da styringspartiene Ap og H primært har tillit til modellen og historikken med egne statsråder i helseministerposisjonen.

Når systemet har blitt «vurdert» har det vært av personer med sterke interesser i utfallet. Dette gir høy risiko for at investeringsvedtak ikke er tilstrekkelig opplyst, kryssende interesser og korrupsjon, samt påvirkningshandlinger som nå er straffbare.

Riksrevisjonens rapporter gir de siste femten årene gir et bilde av noen sentrale utfordringer. I tillegg foreligger det forskningsartikler, rapporter fra pasientskadeerstatningsordningen (NPE), tilsynsrapporter fra Datatilsynet og Helsetilsynet.

Et alternativ er å skille ut finansieringen av pasientjenester i en forsikringsmodell som i Nederland. Der regulerer staten hvilke tjenester som skal tilbys i en basispakke gjennom en helseforsikringslov. Det er stor tilfredshet med dette systemet som er langt billigere enn det norske. Det finske, danske, og svenske systemet kan også være modeller. Ingen har organisert sykehusene i en hybrid modell som helseforetak.

:::::::::::::::::::::::::::::::::::: ::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::: :::::::::::::::::::::::::::::::::::::: :::::::::::::::::::::

Svarbrevet datert 27. januar 2026, er gjenstand for offentlig innsyn:

Helse- og omsorgsdepartementet viser til din henvendelse vedrørende det du mener er samrøre i tilknytning til ulike roller Gunnar Bovim og Per Axel Koch har i helseforvaltningen. For departementet er det av avgjørende betydning a1t det er stor tillit til helseforvaltningen. Tilsvarende verdsetter departementet engasjement og involvering fra innbyggere når det gjelder helse- og omsorgssektoren. Departementet er opptatt av å lytte til dette engasjementet. I forbindelse med utnevning av nye styremedlemmer i Helse Midt-Norge RHF var hovedhensynet ved valg av styreleder i Helse Midt-Norge RHF kompetanse…. Når det gjelder de forhold som du tar opp i din henvendelse, vil departementet understreke at de ulike rollenes eventuelle betydning for Polaris Media, ikke ligger til Helse- og omsorgsdepartementet å vurdere.
Vurderingen av habilitet knyttet til de ulike rollene i helseforvaltningen, er i utgangspunktet den enkeltes egen vurdering som er avgjørende, jf. forvaltningsloven § 6 første ledd.
..Departementet legger til grunn at
det utvises god rolleforståelse når noe innehar flere verv, og at den enkelte eller det
kollegiale organet vurderer habilitet for alle medlemmene fra sak til sak.
Som en overordnet vurdering vil departementet peke på at det at personer innehar ulike roller i ulike sammenhenger, i seg selv ikke innebærer inhabilitet.
Med hilsen Liv Dahlen Annexstad (e.f.), avdelingsdirektør, Øyvind Sollie,spesialrådgiver.

Beskyttelse av spedbarn mot RS-virus i Norge

I Norge har barn fra de er født sterke rettigheter til helsehjelp for å overleve, begrense belastning og ivareta gode oppvekstvilkår. Dette følger av Grunnloven § 104 og FNs Barnekonvensjon som er tatt inn i menneskerettsloven.

Norge skiller seg nok en gang ut i Norden, denne gangen ved at det ikke er innført generelle tiltak for å beskytte spedbarn mot RS-virus (respiratorisk syncytialvirus).

Hvert år legges mellom 1 000 og 2 000 norske spedbarn inn på sykehus med RS-virus. Det vil si at 1 til 2 % av norske spedbarn får RS viruset – og dette viruset kan den enkelte få flere ganger da en infeksjon med respiratorisk syncytialvirus (RSV), ikke gir en varig immunitet. Det betyr at immuniteten etter en infeksjon er kortvarig og svakere enn for mange andre virus.

Erfaringer fra våre naboland og resten av Europa (f.eks. Spania og Frankrike) viser at innføring av generelle tiltak kan redusere sykehusinnleggelser blant spedbarn med opptil 80–90 %.

Alle våre naboland har innført beskyttelsestiltak for spedbarn generelt, ikke bare for risikoutsatte spedbarn.

Det mest brukte tiltaket er å gi alle nyfødte et langtidsvirkende antistoff (Nirsevimab). Denne metoden er ikke alminnelig tilgjengelig i Norge, men benyttes i våre naboland.  Norge er som ellers når det gjelder nye behandlingsmetoder, sist når det gjelder å iverksette effektiv beskyttelse.

I Norge er det bare risikoutsatte barn som får tilbud om en eldre metode enn den som benyttes i våre naboland, og som må gis flere ganger. Folkehelseinstituttet (FHI) anbefaling fra november 2025 er at Norge innfører vaksine til gravide eller antistoffer til alle nyfødte.

Vaksinen til gravide (Abrysvo) er godkjent i Norge, på privat basis. Det vil si at mødre må betale prisen for vaksinen. Til sammenlikning tilbyr Danmark gravide gratis RSV-vaksine (Abrysvo) som en del av svangerskapsomsorgen. Vaksinen gis vanligvis rundt uke 32 i svangerskapet og skal beskytte barnet ved å overføre antistoffer gjennom morkaken før fødsel.

Ved å ta i bruk antistoffet (Nirsevimab/Beyfortus), og så kan alle spedbarn nås.

LandStrategi for spedbarn (2025/2026-sesongen)Type beskyttelse
NorgeKun barn i definerte høyrisikogrupper.Antistoff (Palivizumab) gitt månedlig.
SverigeTilbys alle nyfødte og spedbarn før deres første sesong.Langtidsvirkende antistoff (Nirsevimab) – ett stikk.
DanmarkGratis vaksinetilbud til alle gravide.Vaksine (Abrysvo) gis til mot og  beskytter barnet etter fødsel.
FinlandTilbys alle nyfødte (innført med stor suksess i 2024/25).Langtidsvirkende antistoff (Nirsevimab).

Sveriges innkjøp av HPV vaksinen uten anbudskonkurranse

Resultatet av den norske anbudskonkurransen var ikke særlig spennende, men gitt på forhånd. I anbudet ble det lagt vekt på innkjøpspris og ikke samfunnskostnader, og det ble ikke lagt opp til at den kvalitativt beste vaksinen med bredest dekning kunne vinne. Den billigste vaksinen vant frem og med det resultatet at trenden med at folk med penger kjøper privat den beste vaksinen, fortsetter. Altså tilrettelegging for økte ulikheter i helse.

Det er tankevekkende at vurderingene fra andre lands helsemyndigheter og ekspertutvalg avviker fra vurderingene i norske helsemyndigheter. I andre land slås det fast at Gardasil 9 er den klart beste vaksinen. Norske myndigheter påstår at den billigste er like god. Dette gir ikke tillit. Et minimumskrav for å oppnå tillit er åpenhet om begrunnelsen for valget som er pris, og at den som er valgt ikke har samme dekningsgrad.

Begrunnelsen for innkjøpet uten anbudskonkurranse

Svenske helsemyndigheter slo tidlig fast at Gardasil 9 var klart best og at det ikke fantes konkurranse mot denne vaksinen. Det var bare en leverandør som tilbød en vaksine med  beskyttelse mot ni virus – og som dermed dekket det behovet helsemynidghetene mente at den svenske befolkningen skulle ha.

I slike tilfeller kan offentlige innkjøpere benytte seg av «direkteanskaffelse». Forutsetningen er at det kun er én leverandør som kan levere produkter som møter de spesifikke kravene.

Sverige har et ambisiøst helsemål om å utrydde livmorhalskreft innen 2027. De vurderte situasjonen slik at dette målet ikke kunne nås uten å tilby den bredeste tilgjengelige vaksinen (Gardasil 9) som kunne sikre maksimal dekning i befolkningen, også i «catch-up»-programmer for eldre kvinner.

Sverige la dessuten stor vekt på at Gardasil 9 beskytter mot HPV 6 og 11, som forårsaker ca. 90 % av alle tilfeller av kjønnsvorter. Svenske myndigheter mente at det var en stor samfunnsøkonomisk og livskvalitetsmessig gevinst å utrydde kjønnsvorter.

Norske helsemyndigheter la ikke vekt på dette, men mente at det nasjonale programmet kun skal fokusere på kreftforebygging. Cervarix som tilbys i Norge beskytter ikke mot kjønnsvorter.

Rettslige vurderinger

Det å ikke gjennomføre anbudskonkurranse eller å ikke følge reglene for hvordan slike konkurranser skal gjennomføres, får ofte rettslige etterspill.

I Sverige klaget GSK: Produsenten av Cervarix (GlaxoSmithKline), vedtaket om manglende anbudskonkurranse inn for domstolene. Begrunnelsen GSK benyttet var at  Cervarix gir en likeverdig kreftbeskyttelse til en mye lavere pris, og at kjønnsvorter ikke burde være det avgjørende kriteriet i et program som primært skal forebygge kreft.

GSK vant ikke frem med denne argumentasjonen. Förvaltningsrätten i Stockholm i januar 2019, ga myndighetene medhold. Slik at det ble vurdert som lovlig med en direkte anskaffelse i denne situasjonen.

Hovedregelen i EU/EØS-retten og i de ulike lands reguleringer av offentlige innkjøpt, er at direkte innkjøp må baseres på et unntak i loven. Hovedregelen også i den svenske lov om offentlige anskaffelser (LOU) er at alle store innkjøp skal lyses ut slik at flere kan konkurrere.

Unntaket er:

  • Når det som skal kjøpes, er beskyttet av en enerett (patent).
  • Når det ikke finnes noen rimelige alternativer eller erstatninger.

Domstolen måtte ta stilling til om behov var «beskyttelse mot livmorhalskreft» (da hadde Cervarix vært et alternativ) eller om behovet var «beskyttelse mot 9 typer HPV, inkludert kjønnsvorter». Produsenten av Cervarix (GSK) argumenterte for at deres vaksine var et «rimelig alternativ» fordi den gir like god beskyttelse mot den farligste kreften til en lavere pris.

Domstolen la til grunn at det var en vesentlig kvalitetsforskjell mellom vaksinene og at  myndighetene dermed hadde et vidt handlingsrom til å bestemme hvilken medisinsk kvalitet de ønsker. Den vesentlige kvalitetsforskjellen som ble begrunnet med ekspertuttalelser og vurderinger fra myndighetene lå i at Gardasil 9 også beskyttet mot kjønnsvorter (type 6 og 11) og fem ekstra kreftfremkallende HPV-typer, noe den andre vaksinen ikke dekket.

Domstolen konkluderte med at innkjøperen (SKL Kommentus) kunne definere sitt behov for å være en ni-valent vaksine, altså den bredere vaksinedekningen som bare Gardasil 9 kunne oppfylle. Retten mente dessuten at det var rimelig å betale mer for å få den bredere beskyttelsen Gardasil 9 gir.

Det fantes dermed ingen andre leverandører som kunne oppfylle dette behovet, og myndigheten kunne bruke ordningen med direkte innkjøp.

Norske helsemyndigheter har ikke vurdert dette alternativet og har i tillegg utformet et anbudsgrunnlag som fører til at befolkningens behov ikke vurderes på samme måte som i Sverige og andre land. Selv om Norge er et rikt land som bruker mest penger på helse- og omsorgstjenesten – og dermed forventes å tilby det beste tilbudet til befolkningen, samt å betale for innovasjon, innretter myndighetene seg slik at det blir økte ulikheter og privatisering. Stortinget har lite kontroll med hvordan pengene benyttes utover at det gis store bevilgninger over statsbudsjettet.  Dette gjelder både nye vaksiner og nye behandlingsmetoder.

HPV-vaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet

I Norge skal barn og unge kunne forvente høy standard på helsehjelpen med utgangspunkt i forpliktelser staten har påtatt seg og reguleringer av barn og unges helserettigheter. Smittevernloven gir hjemmel for barnevaksinasjonsprogrammet. Alle barn og unge tilbys vaksinene som omfattes av programmet gratis for å beskytte folkehelse. For disse vaksinene er det nok at en forelder samtykker når barn er under 16 år (pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4). Et slikt system finnes i de fleste vestlige land.

Unge av begge kjønn får i dag tilbud om HPV-vaksiner for å forebygge alvorlig sykdom som ledd i barnevaksinasjonsprogrammet. Vaksinene beskytter mot to til ni virus, og særlig livmorhalskreft etter infeksjon med humant papillomavirus. Les mer om dette her.

Det har de siste årene – og i tilknytning til at Norge inngikk en avtale i 2025 med en leverandør som tlibyr Cervarix, og ikke som andre vestlige land, enn bredere vaksine, blitt diskutert hvilken vaksine som bør tilbys. Cervarix (2-valent): beskytter mot HPV-typene 16 & 18, og som forårsaker de fleste tilfellene størstedelen av livmorhalskreft

I Norge har Direktoratet for medisinske produkter (tidligere Legemiddelverket) og FHI definert behovet (innkjøpet) som forebygging av alvorlig kreft, og lagt ut på anbud at det er kostnadene ved innkjøp som er det avgjørende og ikke samfunnsøkonomiske kostnader, noe som forklarer at Norge som en av få land har kjøpt den billigste vaksinen. Andre land tilbyr en vaksine med bredere dekning:

Gardasil 9 (9-valent): beskytter mot 9 HPV-typer (inkl. 6, 11, 16, 18, 31, 33, 45, 52, 58): bredest dekning, beskytter også mot kjønnsvorter.

De fleste land har gått over til å tilby Gardasil 9

Gardasil 9 inngår i de fleste lands vaksinasjonsprogrammer fordi den gir bredere beskyttelse, inkludert mot typer som kan føre til kjønnsvorter, i tillegg til de fleste kreftfremkallende HPV-typer.

I Sverige og Danmark tilbys den bredeste vaksinen: Gardasil 9. I Danmark tilbys den gratis for flere aldergrupper for å dekke de som ikke fikk den i ung alder. Norske foreldre har i økende grad kjøpt denne vaksinen privat for å gi barna samme dekning. De fleste europeiske land har gått over til Gardasil 9 i sine programmer fordi den gir bredere beskyttelse, inkludert mot flere krefttyper og kjønnsvorter. Dette gjelder også Canada og Australia. I Canada tlibys Gardasil 9 helt opp til 26 år. En Canadisk ekspertkomité (NACI) har lagt vekt på at denne vaksinen er den eneste som beskytter mot flere HPV-typer.

Australias HPV vaksineprogram basert på Gardasil 9, betegnes som svært vellykket. Gardasil 9 tilbys gratis til både gutter og jenter opp til 26 år, gjennom det nasjonale programmet (NIP). Australia mener å ha blant de høyeste HPV-vaksinasjonsratene i verden og er i ferd med å eliminere livmorhalskreft hos unge gjennom dette brede programmet.

Dette betyr at Norske myndigheter ser annerledes på behovet for beskyttelse mot andre virus enn helsemyndighetene i de fleste andre vestlige land. Fra det norske fagmiljøet er rådet at den vaksinen som beskytter mot flest sykdommer (totat ni) bør tilbys. Helsemyndighetene mener at den som beskytter mot to sykdommer skal tilbys, da den er billigere i innkjøp og tilstrekkelig. Innkjøp bør ikke være den eneste målestokken. I Norge ble mulighetene for innkjøp uten anbudskonkurranse vurdert slik som Sverige (behandles i et annet innlegg på bloggen).


28 avvik på fødeavdelingen i Finnmarksykehuset

En rekke saker viser at dette sykehuset ledes på en måte som skaper høy risiko for pasienter og arbeidsmiljøet. Når det nå er registrert 28 alvorlige avvik i løpet av to måneder på fødeavdelingen må Helse Nord RHF gripe inn hvis styret fortsatt forholder seg passivt til svikt i pasientsikkerheten.

Det regionale helseforetaket – Helse Nord RHF – skal sørge for at befolkningens behov dekkes og skal ha oversikt over situasjonen for å kunne kommunisere nedover til sykehuset, ev kaste styreleder (som var med å ga lederprisen til RHF lederen). Det skal også kommuniseres oppover til HOD om utfordringer.

Staten kan heller ikke frasi seg ansvaret, noe som fremgår av spesialisthelsetjenesteloven paragraf 2-1, og at staten har ansvar for at menneskerettigheter overholdes.

Når det går utover fødende og nyfødte kan både FN konvensjonen om kvinners rettigheter (KDK) og om barns rettigheter bli krenket. Staten Norge skal i følge FN som et rikt land ha et høyt kvalitativt nivå på disse tjenestene.

Styret har i følge styrereferater ikke blitt presentert for de risiki som ligger i varslene til helsetilsynet. Det regionale helseforetaket har heller ikke fått denne informasjonen til styrebehandling. Situasjonen viser svakheter med foretaksmodellen som har vært kjent en stund da det er påpekt av Riksrevisjonen.

Ny bok: Helse – og omsorgsrett

Helselovene endres ofte. Det kan være vanskelig å ha oversikt. Det forventes at ledere og ansatte i helsetjenesten kjenner til helselovene og innretter seg etter disse.

Nå er 2. utg av boken Helse – og omsorgsrett omsider kommet. Den er skrevet slik at andre enn jurister skal kunne ha nytte av den. I boken belyses de sentrale rettighetene og pliktene. Den behandler nye lover som abortloven og flere temaer, f.eks. dødshjelp.

Ny dom fra Høyesterett om offentlige innkjøp fra ideelle organisasjoner.

Stortinget har bedt om at ideelle organisasjoner prioriteres ved offentlige innkjøp. Regjeringen har sagt det samme.

Hva skjer?

De regionale helseforetakene prioriterer kommersielle organisasjoner ofte med utenlandske eiere. De føringer som blir gitt får ingen betydning for dette «selvstyrende systemet.»
Ideelle organisasjoner legges derfor ned i høyt tempo selv om befolkningen ønsker å hegne om disse tilbudene.

Det var en omfattende rettsprosess for et par år siden mot Helse Sør Øst RHF som førte til at hele anbudet som gjaldt rus måtte avlyses. Det ser ute som at det nå blir en ny rettsprosess i Helse Sør Øst RHF og Helse Midt RHF når det gjelder rehabilitering.

Oslo kommune har fulgt opp de politiske signalene og forbeholdt det offentlige innkjøpet for ideelle. Kommunen ble stevnet av to kommersielle virksomheter.

I starten av desember avsa Høyesterett en prinsipielt viktig dom som gjaldt denne anbudskonkurransen.

Oslo kommune vant frem i Høyesterett.

Saken gjaldt en anskaffelsesprosess for drift av inntil 800 sykehjemsplasser i 2020 som var reservert for «ideelle organisasjoner», det vil si virksomheter som arbeider for ett eller flere sosiale formål og ikke har til hensikt å tjene penger.

To kommersielle konserner gikk til søksmål mot Oslo kommune med påstand om at kommunen ikke kunne reservere konkurransen for ideelle organisasjoner, da alle kvalifiserte tilbydere kunne delta i konkurransen på like vilkår.

Høyesterett legger til grunn at reservasjon for visse tilbydere i utgangspunktet strider med likebehandlingsprinsippet, men at kommunen likevel kunne reservere konkurransen for ideelle aktører på grunnlag av et unntak utviklet av EU-domstolen for anskaffelser av helse- og sosialtjenester.

Dette betyr at de regionale helseforetakene kan gjøre det samme for å oppfylle de politiske føringene som er gitt og for å sørge for at ressursene beholdes i virksomhetene.

Når EØS-retten skal legges til grunn er det unntak for helsetjenester samtidig med at det stilles klare krav til åpenhet og offentlig innsyn slik at anbudet kan etterprøves. Disse kravene synes ikke å være oppfylt i anbudet som gjelder rehabiliteringstjenester, noe domstolen skal ta stilling til i februar 2026.

Flere tar vedtak om tap av autorisasjon inn for domstolene

Domstolene skal være et korrektiv til forvaltningen. Innenfor helseretten bringes få saker inn for domstolene. Den viktigste rettigheten: retten til nødvendig og forsvarlig helsehjelp bringes svært sjelden inn for rettsapparatet i Norge. Det betyr at forvaltningen får stor makt når der gjelder å tolke rettigheten. Dessuten er det vanskelig å få oversikt over forvaltningspraksis da den ikke ligger offentlig tilgjengelig.

Fagbladet har kartlagt domstolenes rolle når det gjelder tap av autorisasjon som helsepersonell. I disse sakene er det en markant økning av saker som bringes inn for domstolene.