Rettssaken mellom Legeforeningen og Spekter om Rikslønnsnemndas avgjørelse

Rettssaken i Arbeidsretten om Rikslønnsnemndas avgjørelse etter Norgeshistoriens lengste streik  kan oppfattes på flere måter. Dette blogginnlegget ble skrevet før dommen fra Arbeidsretten forelå (AR-2017-29). Dommen gikk i Legeforeningens favør.

Rikslønnsnemnda avsa 27. februar 2017 kjennelse i tvisten mellom Akademikerne/Legeforeningen og Arbeidsgiverforeningen Spekter. Ved kjennelsen ble det fastsatt overenskomster for område 4 Lovisenberg og område 10 helseforetak som videreførte unntak fra arbeidstidsreglene i arbeidsmiljøloven kapittel 10, jf. arbeidsmiljøloven § 10-12 fjerde ledd. Akademikerne/Legeforeningen gjorde gjeldende at Rikslønnsnemnda ikke hadde hjemmel til å videreføre unntak fra arbeidsmiljølovens regler. Arbeidsrettens flertall kom til at lovvedtaket om tvungen lønnsnemnd i tvisten mellom Akademikerne/Legeforeningen og Arbeidsgiverforeningen Spekter ikke ga tilstrekkelig klar hjemmel til å videreføre unntak ut over det Akademikerne/Legeforeningen nedla påstand om for Rikslønnsnemnda. Kjennelsen måtte derfor oppheves for så vidt gjaldt overenskomstområde 4 og 10 og hjemvises til fortsatt behandling i Rikslønnsnemnda.

Blogginnlegget før dommen viser til flere sider av denne saken:

Saken gjaldt unntaket fra arbeidsmiljøloven som i dag er basert på en oppsigelig avtale mellom Spekter og Legeforeningen, og der spørsmålet er om denne avtalen omfattes av arbeidsgivers styringsrett og nemndas kompetanse.

Arbeidsgiversiden har innrømmet at den er avhengig av en avtale med Legeforeningen som innebærer et samtykke til at leger kan arbeide mer enn det vernet arbeidsmiljøloven gir til enhver arbeidstaker. Et slikt samtykke har de fått. Men de velger å bruke det til å reformere legers arbeidstid utover det legeforeningen har gitt samtykke til. Arbeidsgiver står naturlignok fritt i å reformere arbeidstid innenfor egen styringsrett som er innenfor arbeidsmiljølovens krav til arbeidsgiver om vern.

Tvisten dreier seg om endringer av hvordan avtalen har blitt praktisert, selv om utgangspunktet er en avtale med Dnlf – og uten enighet med Dnlf, og det har pågått siden den første rettstvisten om hjelpeplaner fra 2011, og siden arbeidsgiversiden hadde bedt Arbeidstilsynet om å holde seg langt unna de avtalebestemte arbeidstidsordningene, da det var partene som eide disse. Det skjedde etter at Arbeidstilsynet hadde uttrykket bekymring over legers arbeidstid.

Arbeidsmiljøpolitikken i statseide sykehus

Selve argumentasjonen i saken gir mye informasjon om hvilken ideologi som legges til grunn for hvordan sykehusene styres. Arbeidstvisten for Arbeidsretten er av flere grunner helt uvanlig og burde vært unødvendig, da ingen kan vinne i en situasjon med press mot en avtale om å fravike vernet som er lovregulert.

Temaet for konflikten gir informasjon om hvordan samarbeid og avtaler oppfattes, om målet for eier- og arbeidsgiversiden om å drive sykehus med ensidige beslutninger – uten samarbeid og avtaler.  Det er unik i europeisk sammenheng. Målet burde i stedet vært å vurdere hva som er tema for samarbeid og hva som er tema for ensidig styring.

Å styre sykehusene med konfliktlinjen gir bare tapere og er en kostbar styringsform som kan gi kortsiktige økonomiske konsekvenser, men høy risiko og høye kostnader på sikt. Eier gjør lite for å endre denne arbeidsgiverpolitikken som vil svekke sykehustilbudet gradvis. Arbeidsmiljøpolitikken i statseide sykehus bør i utgangspunktet baseres på å oppnå tillit og likeverdighet i partsforhold om avtaler som gir sykehuseier større frihet enn loven. I dette perspektivet seg om mer enn en vanlig interessekonflikt eller rettstvist.

Brevet fra Arbeidsdepartementet til Arbeidsretten

Uheldig sammenblanding av roller synliggjøres i denne rettstvisten. Det ble sendt et brev til Arbeidsretten rett før saken startet – fra Arbeidsdepartementet. Arbeidsdepartementets syn på saken er identisk med Spekters syn på saken: at nemnda har kompetanse til å fastsette unntak fra arbeidsmiljøloven gjennom å videreføre tariffavtalen. Arbeidsdepartementets brev viser noen utfordringer med roller når sykehusene eies av staten, at rollene som utøvende myndighet og eier blandes. Hvordan kan alminnelige prinsipper for offentlig forvaltning oppfylles dersom disse rollene blandes? En professor i arbeidsrett og tidligere leder for Arbeidsretten har med rette kalt dette oppsiktsvekkende.  Han viser til at det er meget spesielt at departementet involverer seg i en verserende sak i Arbeidsretten,  og at det aldri har skjedd før. Og tilføyer at departementet dessuten villeder retten da det prinsipielle spørsmålet ikke er så klart som departementet fremstiller. Dessuten viser han til at det er uriktig at man ikke kan stilles spørsmål ved Rikslønnsnemndas kompetanse og at det er spesielt at departementet gir seg inn på å tolke den bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 10-12 fjerde lett som er et sentralt tvistepunkt i saken. I brevet skriver departementet at lønnsnemdloven må forstås slik at «Rikslønnsnemnda har den samme kompetansen som partene selv til å fastsette innholdet i tariffavtalen». Han viser til at lovgivningen kan sette grenser for nemndas kompetanse, noe også arbeidsdepartementet burde vært kjent med. En dom fra 1980 er et eksempel på at Arbeidsrettens overprøvde Rikslønnsnemnda.

På denne bakgrunnen er det uforståelig at arbeidsdepartementet sendte brev til Arbeidsretten. Det hadde vært langt mer forståelig dersom den sendte brev til partene i forbindelse med spørsmålet om midlertidige stillinger og hvordan loven kan forstås.

I flere saker de siste 10 årene er det grunn til å stille spørsmål ved om departementet skaffer seg tilstrekkelig informasjon om utfordringene i sykehusene og om  arbeidsgiverideologien som er innført i sykehusene. Det gir grunn til å stille spørsmål ved om departementet kun tar eierrollen og identifiseres med Spekter og De regionale helseforetakene, og ikke den viktige rollen som departement og utøvende myndighet.

Dersom denne rollen ikke tas, kan det gi alvorlige konsekvenser for pasienttilbudet – da uforsvarlige systemer ikke får korrektiver av eier. Det gir i tillegg svikt i mulighetene for politisk styring av sykehusene da kunnskapen om sykehusene ikke når utover klinikken.

Bivirkninger av å tape maktbalanse er mangel på innsyn, transpars, og offentlig debatt, og at det skapes grobunn for nettverksstyring og korrupsjon. I følge transparecy er helse en utsatt sektor og styringssystemet er av stor betydning.  Det betyr at for mye av styringen av sykehusene skjer under departementet og i andre systemer enn det styringssystemet som er etablert i Norge.

Kombinasjonen midlertidige stillinger og omfattende arbeidstid med lange vakter

Etter min vurdering er det opplagt at arbeidstid og andre ordninger uten det vernet arbeidsmiljøloven gir – ikke kan defineres ensidig av arbeidsgiver, uten enighet mellom partene, jf. lovens system og begrepene avtale og samtykke. Det er også innlysende at andre arbeidsforhold kan ha stor betydning for mulighetene for slike avtaler og om de kan videreføres: for eksempel samarbeidsrelasjoner og tillit, innslaget av midlertidig stillinger og stillingsstruktur. I en situasjon med halvparten av legene i vikariater må det etableres et avtalebasert vern dersom loven skal settes til side. Endringer i hvordan arbeidet er organisert i sykehusene og i arbeidsforhold får betydning for om avtalen bør endres. Men det er partene som må ta ansvaret for utvikling av avtaler.

Eier – helseministeren – hadde i 2010 lovet at også legene skulle få økt innslag av faste stillinger, da det ble ansett å være en fare for pasientsikkerheten at halvparten av legene er avhengige av korte vikariater. Arbeidsdepartementet ga klare signaler på at det var uholdbart. Men fikk klar beskjed av eier – at de ikke skulle blande seg inn blant annet som følge av at en enkeltlege hadde krevd fast stilling. Dette var en enkeltsak men ble brukt til å gjøre spørsmålet til et forhandlingsspørsmål. Den gang ble arbeidsdepartementet bedt om å holde fingrene av helsedepartementets fat: og som hovedsakelig ikke var begrunnet i det overordnede ansvaret som departement, men som eier av sykehusene. I 2014 hadde eier og arbeidsgiversiden forutsatt at Legeforeningen måtte bruke hovedoppgjøret på å få normale ansettelsesforhold. I samme oppgjør ble det gitt et tydelig varsel om at holdningene til det avtalebaserte unntaket måtte endres. Riksmekleren formulerte inn at unntaket ble prolongert og forutsatte at partene måtte arbeide samme om å løse de utfordringer som hadde oppstått.

I 2016 var lite fulgt opp noe som kan forklare bakgrunnen for norgeshistoriens lengste sykehusstreik. Denne saken viser flere paradokser.

 

Et paradoks er at eier og arbeidsgiversiden legger ensidig styring på en avtale – uten å se at forutsetningene for avtalen brytes og at den settes i spill til tross for at sykehusene er  avhengig av avtalen.

Et annet paradoks er at arbeidsgiver verken ser seg tjent med faste stillinger eller samarbeid når det legges opp til arbeid i henhold til en avtale, og 19 timers vakter.

Eiers- og arbeidsgivers ideologi for sykehusene bryter dermed med grunnleggende forutsetninger for å kunne drive risikovirksomheter på en forsvarlig måte.

Et tredje paradoks er at eier av sykehusene – staten – gjennom arbeidsdepartementet griper inn i denne rettssaken med brev til Arbeidsretten. Da har vi en situasjon med sammenblanding av rollen som utøvende myndighet, eierrollen og rollen som overordnet Arbeidsretten. Professor i arbeidsrett og tidligere leder for Arbeidsretten mener dette er oppsiktsvekkende.

Svikt i styringen av helseforetakene og arbeidsmiljøpolitikken i sykehusene

Denne saken, sammen med tidligere hendelser, gjør det nødvendig å stille spørsmål om sykehusene i realiteten styres av et usunt nettverk som påvirker departement og eier på en ensidig måte. Og der ytelser og gjenytelser i form av politiske gevinster, verv og honorar, og personlig «omdømmebygging» har fått større betydning enn forsvarlig og åpen styring av sykehustilbudet. Nettverksstyring kjennetegnes av lukkede systemer og med unison enighet, altså motsatt av åpenhet og debatter som er grunnpilaren i et demokrati.  Det å være en kritisk røst, kan få en høy personlig kostnad, som ansatt, direktør eller styrerepresentant for regionene og sykehusene.

Styrearbeid preget av kunstig lojalitet til nettverket gir kostbar drift på bekostning av personlige fordeler, blant annet om andre oppgaver i statens tjeneste.  Et autoritært og lukket  styringsnettverk å gjøre, et system som i liten grad harmonerer med grunnleggende krav til åpenhet og offentlig debatt. Når styrereferater gjennomgås er det oppsiktsvekkende enighet om kontroversielle spørsmål og styresaker, noe som kan bidra til kostbare svikt , for eksempel leverandøravtalen i Sør Øst, og uforsvarlige vedtak. AV styrerepresentanter må det forventes spørsmål når saker ikke er opplyst, diskusjon og at også eierrepresentanter dissenterer. Det siste har ikke skjedd.

Det haster med at eier snart tar ansvar for de alvorlige bivirkninger denne styringskulturen viser seg å gi, og det bør startes med å etablere et system med åpenhet og offentlig innsyn  – og en arbeidsgiverideologi som understøtter de politiske mål som er satt for sykehusene.

I