Ny mindretallsregjering

Nå er H og Ap omtrent like store og har lik politikk i viktige spørsmål, med unntak for i skattespørsmål. I regjering på hver sin vakt har de vist at det ikke skiller mye. Symbolverdien i å øke skatter kan oppfattes negativt hos velgere dersom ikke mer gjøres for å redusere kostnader. Høy sysselsetting er et viktig felles mål nå som vi er blitt «sykest» i Norden. At partiet ikke klarer å skille seg noe særlig fra H gjør det vanskelig for Ap å komme tilbake til gamle tall. Jonas Gahr Støre har gjort en formidabel jobb i de store debattene, men velgerne kan ha reagert negativt på svartmaling kort tid etter egen regjeringsperiode og på den intensive jakten på Listhaug. Det er enighet mellom Ap, H og FrP om hovedlinjene i innvandringspolitikken. I stedet for å få frem egen politikk ble det brukt symboler for å markere et skille mot FrP. Det førte til at Ap mistet stemmer til FrP og til SV.

Da Listhaug pekte på noen utfordringer med segregering og ble hun brått et symbol på hatretorikk. I følge professor i retorikk kunne ikke Listhaug bebreides for slik retorikk men det ble gjentatt gang på gang. Trond Giskes offensive angrep med retoriske grep om innvandring, en politikk det er bred enighet om, virker lite troverdig på mange. Det er ikke lenge siden Jens Stoltenberg tok opp spørsmålet om internering.

Med den største migrasjonen siden verdenskrigen har vi fått et felles problem i Europa og USA, med høyreekstremisme og med terror. Det må bekjempes. Det får motsatt virkning om diskusjoner om faktiske utfordringer med migrasjon og segresjon blir belagt med tabuer.

I helsepolitikken er det også lite som skiller H og Ap, men Ap 12 milliarder men uten å si noe om hvordan det blir «omsatt» til bedre helsetjeneste. Og trenger vi to protonmaskiner, en i Bergen og en i Oslo til to milliarder? Neppe. Vi trenger at enhver føler trygghet ved sykdom og behov for pleie.

Senterpartiet har både vist at sentralisering ikke bør være et mål og at nærhet har en verdi, og med kunnskap om faktiske utfordringer i helse.

Er det mulig for politikere å love trygghet for at kronikere, eldre og andre med behov for seng og omsorg, dersom kostnader til drift og store investeringer behandles i samme budsjett? Erfaringer så langt er at det kuttes i pasienttilbudet for å oppnå ressurser til sykehusbygg. Alle store investeringer bør ha en langsiktighet som ikke forutsetter et dårligere pasienttilbud, også i form av riktige størrelser på sykehus. Senterpartiet har pekt på disse utfordringene.

De små partiene får større betydning og setter dagsorden. Senterpartiet er det største blant sentrumspartiene, omtrent som på Bortens tid, men da var samarbeidet rettet mot Høyre. Det gir grunnlag for nye samarbeidsrelasjoner.

I norsk politikk er kanskje det viktigste spørsmålet hvordan landet styres innenfor ulike områder. Frank Aarebrot pekte på utfordringer med styringssystemet. Det handler om hvordan politiske mål og løfter blir til bedre tjenester for befolkningen. Hvem er det som egentlig bestemmer med dagens styringssystemer.

Avstanden mellom politiske mål og faktisk virkelighet har økt. Makt er flyttet fra Stortinget og til administrasjon. Vi bør kunne forvente at politikere har oversikt og interesse av å diskutere disse viktige utfordringer.

Årets valgkamp er den svakeste på mange år. Det bør ikke være tilstrekkelig for å få tillit og troverdighet at det benyttes retorikk uten forankring i politiske saker og mål. Vi trenger visjoner og planer basert på faktiske utfordringer og ikke politikk som er dominert av evne til å manipulere.

Snart er det alvor og vi må gjøre mer med klima og med migrasjonen, samtidig med at velferdsutfordringene øker. Da må vi ha flere gründere, flere i arbeid og færre som er avhengig av inntekt overført fra andre. Det kan gi nye spenninger i politikken.