Retten til helsehjelp når pasienten betaler legemiddelet

Se forrige innlegg om endringer av rettigheten fra 1. november 2015.

I Politisk kvarter 29. oktober 2015, uttalte Legeforeningen at pasienter som selv betaler dyre og livsforlengende kreftmedisiner som sykehuset er avskåret fra å tilby, har rett til å få administrert medisinen så lenge det er forsvarlig. Dette ble tema under Årets helserettskonferanse for jurister, med jurister i forvaltningen,  ved Universitetet, i helseforetak og advokater.Jeg har valgt å undersøke problemsstillingen nærmere.

I Norge har de regionale helseforetakene ved hver sin leder dannet et beslutningsform,«Beslutningsforum for nye metoder», som skal ta stilling til hvilke dyre nye metoder som skal tas i bruk. Det er pris og nytte som er vilkårene for forumet med utgangspunkt i overordnede prioriteringer. Legemiddelet som vurderes er på forhånd godkjent og er tilgjengelig på apotekene og i private sykehuset. I en situasjon hadde pårørende til en pasient kjøpt inn et svært kostbart legemiddel som er godkjent og som kunne forlenge livet til pasienten med noen måneder. Legene som behandlet pasientene ønsket å gi legemiddelet da de ikke kunne tilby annen medisin. Ledelsen ble usikker på hvilken betydning beslutningen fra RHF- forumet har.

Det følger av den alminnelige handlefrihet at helsetjenesten kan tilby hjelp med å gi et legemiddel, dersom det er forsvarlig, jf. hpl. § 4. Avgjørelsen tas av den legen som har behandlingsansvaret for kreftpasienten. Forsvarlighetskravet vil innebære at behandlingen må være adekvat og indisert. Det kan også medføre et rettskrav på bestemt helsehjelp dersom det er det eneste tilbudet til pasienten som har livreddende effekt (livsforlengende legemiddel).

Det neste spørsmålet er om helseforetaket kan nekte slik behandling, med henvisning til avgjørelsen i Beslutningsforum om at legemiddelet ikke skal tilbys i offentlige sykehus. For å svare på dette spørsmålet må regelverket undersøkes nærmere. Nå er ikke Beslutningsforumet et lovforanket forum. De har fått et mandat som handler om kostnadsvurderinger mht hvilke kostbare metoder som skal tas i bruk. Forøvrig må også dette forumet forholde seg til norsk lov. Mandatet til forumet er ikke sammenfallende med rettighetsvurderingen i pasient- og brukerrettighetsloven 2-1b. Dette mandatet kan ikke benyttes i helseforetaket som begrunnelse for å avvise annen helsehjelp, dersom pasienten selv har tatt kostnaden med legemiddelet. Sykehuset og helsepersonellet må innrette seg etter de lovbestemte pliktene som er vedtatt av Stortinget. Svaret på dette spørsmålet er at beslutingsforumets vedtak ikke har rettslig betydning dersom pasientens selv tar kostnaden med et legemiddel.

Spørsmålet blir dermed om helsetjenesten har en rettslig plikt til å gi helsehjelp som kan innebære injeksjon av legemiddelet, ved at denne helsehjelpen omfattes av retten til «nødvendig helsehjelp» iht. pbrl. § 2-1b. I forarbeidene til lovendringen i pbrl. § 2-1 står det:[1] «Dersom en pasient har krav på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, er det sykehuset som må vurdere, og i utgangspunktet beslutte, hva slags helsehjelp som skal tilbys, ut fra det tilbud og de ressurser som foreligger.»

Det er en individuell rettighet basert på rettslige standarder. Dersom pasienten har rett til helsehjelp for sin kreftsykdom, men ikke til legemiddelet med utgangspunktet kostnadsspørsmålet, kan helsehjelpen omfatte hjelp til å administrere legemiddelet pasienten har bekostet. Et sentralt moment er om det finnes andre like effektive behandlingsformer. Dersom legemiddelbehandling er den eneste behandlingen som vil forlenge livet, og den er forsvarlig, og kostnadene med helsehjelp står i rimelig forhold til tiltakets effekt, må helsehjelpen anses som «nødvendig helsehjelp».

I vurderingen av kostnader omfattes kun helsetjenestens kostnader, ikke pasientens egenbetaling til legemiddelet. Det er nytten og kostnaden av injeksjonen eller annen administreringen av legemiddelet og pasientens opphold på sykehuset. Denne typen kostnadseffektivitetsvurdering gjøres sjelden for hver enkelt pasient, noe som forutsettes i denne situasjonen. Kostnadene må være svært høye, dersom en behandling som virker livsforlengende, ikke skal anses som del av «nødvendighetskriteriumet». Konklusjonen vil kunne være en annen dersom det finnes alternative behandlingsmåter som sykehuset kan tilby i stedet for å administrere de medisinene som pasienten selv har betalt for.

Det kan også reises spørsmål om  kompetansen til Beslutningsforum, altså beslutningsmyndigheten. Det består av de fire RHF-direktørene som har budsjettansvaret for helseforetakene. Dette forumet treffer beslutninger av betydning for innholdet i retten til helsehjelp som er vedtatt av Stortinget.

De siste årene er det utviklet mange veiledere som går langt i å definer innholdet i Stortingetsvedtaket – retten til helsehjelp. De er ikke tradisjonelle rettskilder, men kan likevel få stor faktisk betydning i en situasjon der domstolene ikke har fått en rolle.

Det har foreløbig ikke vært noen rettssaker vedrørende rett til sykehusbehandling, noe som får betydning for både faktisk fortolkningsmyndighet og maktfordeling.

Innenfor et område der helsemyndighetene både har utøvende myndighet, eieransvar for sykehus og er overordnet myndighet til tilsynsmyndighetene, bør det uansett utvises forsiktighet med innskrenkende fortolkninger av rettigheter vedtatt av Stortinget. I denne sammenhengen er også HODs og Hdirs myndighet begrenset.

[1] Se Prop 118 L 2012-2013 s.102