Med 6 i stil og 0 i innhold: retorikk

Seks i stil og null i innhold sa tidligere leder for venstre og justisminister Odd Einar Dørum til Carl I. Hagen i en debatt i Trondheim i 1982.

Det gjorde inntrykk på mange av studentene som hadde møtt opp for å høre de to politikernes duell – kanskje større inntrykk enn innholdet i debatten. Ihvertfall huskes det bedre.

Dørum siktet til at det ble konstruert budskap for «å selge» men uten nødvendig eller riktig innhold. Hagen viste i sine gjennomtenkte formuleringer at hadde han hadde de politiske løsninger på de fleste av samfunnets utfordringer.

Det minner om en debatt fra gamle Hellas gjengitt i en bok av Platon, mellom Gorgias, en av de fremste sofistene – taleskriverne – og Sokrates. Sofistene tok seg betalt for å lage og selge politiske budskap. Sokrates tok avstand fra denne virksomhetene og hevdet også at ikke alt kunne selges og at folk etterhvert vil avsløre mangelen på innhold. Sokrates mente at betydningen av retorikk var overdrevet.

Retorikken som kunst, talekunst, vokste fram ca 400 år før år 0, som en av flere kunstarter i antikken.

Kunnskap og evne til formidling er ikke mindre viktig i dag. Det har fått et oppsving de siste ti årene, ihvertfall målt i antallet formidlingstjenester som kan kjøpes. Mens pedagogikk har vært i fokus de siste 70-80 årene.

Talekunst og evne til formidling hadde liten betydning i mange år med dominans av kirken og med enevoldssherskere. I opplysningstiden var det kunnskap som skulle råde og ikke evne til formidling. Etter 2. verdenskrig (1945) har interessen for retorikk igjen økt. Det samme gjelder forskning på kommunikasjon.

Retorikk inngår som en del av enhver politikers skolering. Det er også viktig for flere yrkesgrupper i samfunnet og er en egen kompetanse. Større virksomheter i samfunnet har sin egen kommunikasjonsplan og kommunikasjonsjef. Politikere lærer tidlig retoriske grep for å få fram egne budskap som er lett tilgjengelig, uavhengig av spørsmål.

God kommunikasjon og formidling er nødvendig for å få innflytelse.  Ytringsfrihet og trykkefrihet skal bidra til et opplyst demokrati. Når retorikk – som i utgangspunktet var talekunst , blir kunsten i å overtale, bør det stilles spørsmål om hvordan formidlingskunst virker i – og på et samfunn.

Politisk retorikk og styring

Politikere må ha virkemidler for «styring» av samfunnet og for formidling. I formidlingen av budskap gjelder det å holde fokuset på det målet som er satt. Ev et pågående arbeid med mål og virkemidler. Dette fokuset opprettholdes selv om midlene kanskje ikke er egnet for å oppfylle målet. Det er langt mellom politiske mål og effekt i et tjenestetilbud – imellom ligger politiske virkemidler. Behovet for formidling og svar, kan også prege politiske prioriteringer.

I denne diskusjonen ble det fokus på kvinneperspektivet og ikke på nødvendighetene av behandling og mangel på kapasitet. Det er forståelig at denne gruppen kjemper for raskere behandling, men politiske prioriteringer og beslutninger skal treffes på et opplyst grunnlag med konsekvensanalyser. Debatten med dens forenklede budskap viste hvor vanskelig det ble å lande på en annen politisk beslutning enn å love at gruppen skulle få kortere ventetid. Noe annet var kvinnefiendtlig fordi kvinner har krav på nytt bryst etter å ha fjernet et sykt bryst. Men uten vurderinger av hva det betyr av ventetid for de som er alvorlig syke? En venninne og brystkreftoperert kommenterte avgjørelsen slik: «jeg fikk god og ressurskrevende kreftbehandling raskt, men ønsker ikke å proriteres foran andre behandlingstrengende i køen – med mine kosmetiske behov».

I mange saker er det retorikken som avgjør, særlig der det er vanskelig å overskue effekten i samfunnet. Budskap utarbeidet med utgangspunkt i kunnskap om hvordan formidling virker uavhengig av de faktiske realiteter. Jo enklere budksap jo lettere å nå fram hvis det samtidig «spilles» på følelser og empati. Men kan alt forenkles?

Innenfor området helse er det stor forskjell på hvordan budskap innrettes i dag sammenlignet med hvordan det var for 20 år siden. Offentlig erkjennelse av at virkemidler ikke har virket etter intensjonen er i dag en sjeldenhet – og når det gjøres plasseres ansvaret på en annen regjering.

Det kjempes i større grad om virkelighetsforståelse enn tidligere – for allerede når det gjelder beskrivelser av hvordan den faktiske situasjon er – står slaget om politiske gevinster eller nederlag. DE sakene som ikke gir kortsiktige gevinster og politisk suksess blir lagt bort til fordel for å «selge» vellykkede tiltak.

Mangel på utredning, forsøk og utprøvning, erstattes av troen på styring med virkemidler i kombinasjon med politiske budskap og symboler.

Retorikk innen New public managment: «på vegne av brukere» 

I denne ideologien defineres styring som et viktig virkemiddel av hensyn til brukerinteresser. Angivelig er det de som styrer som er best til å ivareta disse interessene uavhengig av hvordan et område prioriteres eller størrelsen på bevilgninger.

Det er et mål å ta mindre hensyn til de som merker endring først, som ansatte i en virksomhet, med utgangspunkt i at de har egeninteresser. Medansvarlighet blir vanskelig å gjennomføre med denne ideologien, når involvering og medbestemmelse har mindre betydning.

Politiske budskap og retorikk, både om hvordan virkelighetene er, om politiske mål og om hvilke interesser som råder – får stort spillerom i en situasjon når de som kan formidle effekten av beslutninger «stemples» for å ivareta egeninteresser.

Hensynet til brukere ivaretas av politikere og brede høringer.

Ansatte tillegges andre motiver enn ønske å si ifra på brukeres vegne og for å kunne være i stand til å gjøre en god jobb.

Retorikken rettes alltid mot hensynet til befolkningen, oponionen, gjennom at det er disse hensyn som ivaretas, ev også mot pasientorganisasjoner.

Hvem når fram med ytringer?

Evne til å nå frem med ytringer er ikke bare avhengig av friheten til å ytre seg. Profesjonalliseringen av ytringer gjør det vanskelige å nå fram med vanlige ytringer. Det kan reises spørsmål om hvordan hensynene bak ytringsfrihetene kan ivaretas.

Mengden av budskap betyr også behov for gjentakelse av budskap – og et større spekter på spredning av budskap i ulike fora.

Mengden informasjon skaper behov for lett tilgjengelig informasjon. I kompliserte saker betyr det forenkling og ofte mangelfull informasjon. Og at det er vanskelig for andre enn profesjonelle aktører å nå fram med budskap i debatten noe som fører til at også politisk engasjement må profesjonalliseres. Slik Gorgias og Sofistene hevdet i en helt annen tid og med andre informasjonskanaler.

Og når blir vektlegging av retorikk og profesjonallisering av budskap en alvorlig trussel mot et opplyst demokrati fordi viktig informasjon ikke når fram slik Sokrates forutsatte.

Vedlegg – Retorikkens opprinnelse:

Platon skilte mellom falsk og ekte retorikk. Han elev Aristotles gikk lenger i dette skillet i en egen avhandling om retorikk.

Aristoteles‘ avhandling Rhetorica er et forsøk på å beskrive systematisk retorikken som en menneskelig kunst eller egenskap. Han identifiserte tre forskjellige typer retorisk appell:

• Ethos: viser til talerens egen autoritet
• Pathos: vender seg til tilhøreren og dennes følelser for å påvirke
• Logos: appellerer til fornuften og det logiske resonnementet

De praktiske rådene i dette verket er imidlertid i overkant elementære. Det anonyme verket Rhetorica Et Alexandrum, som ofte tilskrives Aristoteles, er et mer praktisk rettet verk.

Lysias er mest kjent som taleskriver for andre borgere i Athen. Lysias taler høstet anerkjennelse fordi han var flink til å uttrykke seg overbevisende, klart og kortfattet, og de ble gjerne brukt som eksempler i taleutdannelsen.

Demosthenes nøt kanskje høyest anseelse blant de attiske retorikerne. Han er mest kjent for sin tale mot kong Fillip av Makedonia.

Quintilian skrev det omfattende verket Institutio Oratoria i tolv bind. Han delte retoriske studier inn i fem kategorier som forble stående i akademiske sirkler i mange hundre år. De fem er:

• Inventio (oppfinning) er prosessen som leder til utviklingen og finpussingen av argumenter.

• Når argumentet er ferdig utviklet, blir dispositio(disposisjon, eller arrangement) brukt for å finne ut hvordan alt skal arrangeres for å få størst mulig innvirkning på mennesker. Denne deles gjerne inn i
  • Exordium – en innledning, hvis hensikt er å vekke publikums sympati. Denne delen kalles Proumium av Aristoteles og Quintilian selv.
  • Narratio – en beretning, gjerne kronologisk, som beskriver hva som har ledet frem til behovet for talen.
  • Probatio – bevisførselen, der ens egne argumenter fremsettes. Betegnelsen brukes først og fremst av Quintilian. Enkelte andre deler dette inn i to deler: Propositio og Confirmatio.
  • Refutatio – i denne delen imøtegås motpartens reelle eller antatte motargumenter. Cicero slo sammen Confirmatio og Refutatio i et avsnitt kalt Argumentatio, men i mange av hans egne taler opererte han likevel med et ganske klart skille mellom de to delene.
  • Peroratio – en formanende avslutning, der hovedargumentet slås endelig fast.

• Når da innholdet i talen er kjent, og strukturen er slått fast, er de neste trinnene elocutio (stil), og pronuntiato (utlevering, måten å gjøre det på).

• nest sist kommer memoria (husk, huske), når taleren skal prøve å huske alt dette etterhvert i talen.

• og så kommer selve fremførelsen, actio. der logos, patos og ethos blir synliggjort, og man ser om man i talesitusjonen oppnår den ønskede responsen.