Helseforetaksmodellen må endres

I et innlegg i tidsskriftet Overlegen begrunner jeg hvorfor helseforetaksmodellen må endres. Det har lite for seg å diskutere om det er modellen eller kulturen som forårsaker problemene da de har vært der i mange år.

https://overlegen.digital/overlegen/overlegen-2-2025/helseforetaksmodellen-ma-endres/

Det dreier seg i hovedsak om at mangelfulle sammenhenger mellom lov og politiske vedtak, og vedtak truffet i modellen. Pasienttilbudet bygges ned og det gjøres lite med utfordringer knyttet til bemanning og kompetanseflukt som er påpekt fra Riksrevisjonen i flere år. Det at modellen har blitt immunisert på denne måten kan anses som et konstitusjonelt problem, samt at dette skjer til tross for store pengeoverføringer.

Flere lag må kuttes og det må få konsekvenser at ledere misbruker rollen sin slik vi ser ved Finnmarksykehuset. Når styret ikke gjør jobben sin må Helse Nord gripe inn. Når Helse Nord er passivt må regjeringen handle.

Foretaksmodellen skulle vært endret for 15 år siden. Etter dette er det dokumentert høye kostnader i forbindelse med investeringsvedtak og omfattende feil informasjon overfor Stortinget. Hvorfor er ikke dette gjort? Deler av sykehusressurser brukes på politisk påvirkningsarbeid fra representanter for modellen. De partiene som har helseministre: Ap og H viser resistens mot endringer og at de i for liten grad baserer sine beslutninger på et opplyst og nøkternt grunnlag. Dette er synlig når det gis informasjon videre til Stortinget som er ufullstendig eller misvisende.

Dette sammenholdt med Riksrevisjonens gjentatte kritikker viser betydelige systemutfordringer i hvordan sykehus styres.

Styringen skjer i et nettverk av personer med sentrale roller, ofte flere samtidig, eller etterfølgende, f.eks. som ledere på et nivå og styreledere på et annet nivå. En sammenblanding som har blitt kritisert av Riksrevisjonen og politisk, uten at dette gjør inntrykk på de involverte. Kritikken for det høye lønnsnivået, gode sluttavtaler og økningen i administrasjon har heller ikke ført til endringer. Politisk påvirkningsarbeid og egen omdømmebygging begrenser det offentlige innsynet.

I helseforetaksprosjektet ved UIO systematiseres dokumentasjon på utfordringer.

Hvorfor ble ikke Frosta-legen stoppet?

Frosta-lege var fastlege i Frosta kommune. Retten la til grunn at han har forgrepet seg på i underkant av 100 pasienter over mer enn 20 år. Overgrepene skjedde på ulike måter, blant annet ved at han førte ulike dingser inn i kvinners underliv. De sakkyndige slo fast at dette ikke hadde med den medisinske behandlingen å gjøre.

Nå har han blitt dømt til 21 års fengsel av tingretten, erstatningsansvar og tap av adgangen til å praktisere som lege. Det er uvisst om han vil anke dommen.

Pasientovergrepsutvalget hadde en rekke forslag til å styrke vernet av pasienter mot overgrep i 2022, og der flere er fulgt opp med lovendringer.

Utfordringen i saken er at det gikk så lang tid før overgrepee ble avdekket. Ingen ved legekontoret varslet om det mistenkelige med hans praksis, og de første varslene fra pasienter ble ikke fulgt opp. Det ble varslet om legen til helsetilsynet i 2006, men lite skjedde. Denne saken viser betydningen av å ha et aktivt helsetilsyn som kan bidra til en trygg helsetjeneste når arbeidsgivere ikke tar dette ansvaret. Dette gjelder generelt, ikke bare ved atferdssaker, også når bemanningen er utilstrekkelig og helsevirksomheten drives med for høy risiko. I jusspodden snakket vi om Frosta-.saken og regelverket, den kan du høre her. https://omny.fm/shows/jusspodden/233-hvorfor-ble-ikke-frosta-legen-stoppet-tidligere

Dødshjelp: aktivt, tilrettelagt og passivt

Podcast og blogg

Jeg snakket med Marianne Reinertsen i Jusspodden om aktiv dødshjelp. Bakgrunnen for samtalen var programmet i TV 2 Norge bak fasaden om «dødsenglene» og at det internasjonalt er stadig flere land som diskuterer og innfører rett til dødshjelp. Flere er positive til dødshjelp sammenliknet med situasjonen for tyve år siden i vestlige land, noe som viser seg ved at flere land regulerer slik hjelp.

Dette har sammenheng med vektlegging av indviduell frihet, at vi har fått eksempler på virkningene av å ikke få nødvendig dødshjelp, samt ved at personer reiser til Sveits for å dø. En nobelprisvinner valgte nylig å reise til Sveits for å dø. Han var frisk men ønsket ikke å vente på forfallet. Den siste dagen i livet tilbrakte han i Paris for å gjøre det han likte best: å lære noe nytt.

Dødshjelp kan reguleres på ulike måter og innebærer flere risikofaktorer som må vurderes. I Norge er det en begrenset adgang til å nekte hjelp når det er påtrengende nødvendig, rammet inn av mange vilkår. Disse oppheves ikke med et livstestamente dokumentert i kjernejournalen. En videre adgang til dødshjelp må vurderes på bakgrunn av hvordan liv vurderes, hvem som skal kunne ta liv, og utfordringer med å skille mellom den enkeltes egentlige vilje og uttrykk for forventning og press.  Når mennesker opplever at de vil dø fordi de ikke får helsehjelp, kan dette feks være et uttrykk for at hjelpebehov ikke dekkes i tilstrekkelig grad eller at den enkelte ikke ønsker å være en «belastning».  

Det må skilles klart mellom rettigheter som innebærer ulike former for dødshjelp og beslutninger av helsepersonell om å avslutte helsehjelp som vil føre til at døden inntreffer. I sistnevnte tilfeller stilles det krav til vurderinger og prosess i form av informasjon overfor pasient, ev. nærmeste pårørende. Dette blir omtalt nedenfor.

Et spørsmål i podcasten var om reguleringer av dødshjelp kan motvirke at dødshjelp skjer i det skjulte, slik enkelte har argumentert. Et eksempel som har blitt brukt er  regulering av selvbestemt abort for å unngå illegale aborter.  Vi vet ikke hvor utbredt det er med «dødsengler» utover det som har kommet frem i media. Det vi har noe informasjon om er at det skjer i familier og mellom venner, og i helse- og omsorgstjenesten. I en eldre dansk undersøkelse av i underkant av 500 leger svarte hver tiende at de hadde gitt aktiv dødshjelp (foreningen En Verdig Død). Det er et lite knippe dommer som gjelder barmhjertighetsdrap og aktiv dødshjelp i regi av helsepersonell og andre som omtales nedenfor. Vi vet derfor at dette skjer uten at omfanget er anslått. De fleste – også jeg – mener at det er uetisk og krenkende med illegalt salg av dødshjelp som en tjeneste.  

Aktiv dødshjelp

Innenfor filosofien, legeetikken og rettsvitenskapen er det ulike begreper og tilnærminger. Betegnelsene aktiv og passiv dødshjelp er ikke entydige men brukes fortsatt for å skille mellom der livet avsluttes med legemidler etter ønske fra pasienten, og der pasienten dør som følge av at det ikke gis helsehjelp, etter pasientens ønske. Når beslutningen om å ikke fortsette med behandling tas av legen, skjer det på et annet grunnlag, se nedenfor, og omtales ikke som passiv dødshjelp.

Begrepet eutanasi innebærer en aktiv og målrettet handling slik at legen setter dødelige injeksjoner etter pasientens eksplisitte forespørsel, i likhet med aktiv dødshjelp. Griffiths J, Bood A, har i 1998 beskrevet eutanasi slik:

«Euthanasia» in the strict – and in the Dutch context the only proper – sense refers to the situation in which a doctor kills a person who is suffering «unbearably» and «hopelessly» at the latter’s explicit request (usually by administering a lethal injection).

Eutanasi kan beskrives som drap etter forespørsel.

Aktiv dødshjelp er forstått på samme måte når det benyttes av politikere og i rettslige kontekster, ved at det dreier seg om personers rett til selv å velge å dø med hjelp. Det vil si i den enkeltes ønske og autonomi.

Aktiv dødshjelp forstås ofte som en samlebetegnelse for både (lege) assistert selvmord og eutanasi, etter et uttrykkelig ønske fra personen. Det vil si også at legen rekvirerer et dødbringende medikament, og innretter situasjonen slik at pasienten kan ta selvmord. Dette er Oregon modellen. Aktiv dødshjelp både forbudt og straffbart da personen mister livet som følge av et legemiddel som har til hensyn å ta liv, og ikke av sykdommen vedkommende ev. hadde. Det er dermed en aktiv handling for å oppnå at livet avsluttes.

Medlidenhetsdrap (tidligere barmhjertighetsdrap) innebærer «drap av medlidenhet av en person som er dødssyk, eller som av andre grunner er nær ved å dø» og kan være uavhengig av om personen har uttrykket et ønske om å dø, eller som aktiv dødshjelp.   

Passiv dødshjelp

Passiv dødshjelp er i rettslig kontekst brukt om at livet avsluttes som følge av pasientens ønske om dette. Dette er ikke en dekkende og god betegnelse utover at den avgrenser mot situasjoner der legemidler benyttes aktivt for å avslutte liv etter ønske fra pasient og mot avslutning av helsehjelp.  

I Norge er det flere rettslige begrensninger i personers rett til å dø, selv om frivillighet og en tillatelsen fra en pasient (samtykke) er hovedregelen for å gi helsehjelp. Det er flere unntak fra samtykkekravet da enhver har rett til hjelp selv om vedkommende er ute av stand til å samtykke. Hjelpeplikten til helsepersonell bygger på dette grunnlaget, og gjelder når helsehjelpen er påtrengende nødvendig, jf. helsepersonelloven § 7. Den gjelder i akutte situasjoner og er begrunnet i at det ofte ikke være tid og rom til å undersøke hva pasienten egentlig vil, f.eks. om behandlingsnekt skyldes sykdom.

Unntaket fra hjelpeplikten og retten til å nekte hjelp

I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, er det gjort unntak fra hjelpeplikten slik at pasienten kan nekte hjelp. Helsepersonell må forvisse seg om at personene skjønner konsekvensene av en slik behandlingsnekt.

Overskriften i pbrl. § 4- 9 lyder slik: Pasientens rett til å nekte helsehjelp i særlige situasjoner.

Husabø bruker formuleringen “livstruande helsehjelpsvegring” om denne situasjonen og som nok ikke er særlig utbredt og kjent. Retten dreier seg om å forkorte livet ved at hjelp ikke mottas, og før døden inntreffer på en naturlig måte, når pasienten er døende. Før denne bestemmelsen kom var utgangspunktet at hjelpeplikten til leger og annet helsepersonell trumfet retten til å nekte hjelp når helsehjelp var påtrengende nødvendig. Helsepersonells handlingsplikt oppheves samtidig.

Bestemmelsen angir en rett for pasienten til å motsette seg livsforlengende behandling på nærmere angitte vilkår. Helsepersonell skal forsikre seg om at pasienten har fått tilstrekkelig informasjon om konsekvensene av nektelsen, og at pasienten har forstått disse konsekvensene, samt at pasienten er over 18 år og ikke er fratatt rettslig handleevne.  Når vilkårene er oppfylt blir ikke helsepersonellet strafferettslig ansvarlig når pasienten dør etter behandlingen er avsluttet.

Formuleringen «døende» avviker fra det som brukes i medisinsk terminologi. Døende er et objektivt vilkår om at pasienten innen nær fremtid vil dø uten den livsforlengende behandlingen og at det ikke er utsikter til bedring eller helbredelse.

Aslak Syse legger til grunn at det også omfatter kronisk dødssyke pasienter der kroppens dødsprosesser ikke er i gang (Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer, 4. utg., Gyldendal Juridisk, 2015, s. 446).    

I vurderingen skal det legges vekt på ulike forhold knyttet til pasienten og de pårørende og deres motiver for å ønske avslutning av behandlingen. Helsepersonellet må vurdere om det fremstår sannsynlig at pasienten ville ha ønsket dette. Dersom man kommer til dette, må det gjøres en vurdering av om dette ønsket åpenbart bør respekteres.

Dette dreier seg om en rettighet for pasienten til å nekte hjelp og skiller seg på flere punkter fra det som er systemet i Danmark fra januar 2025 for personer over 60 år.

Retten til å nekte helsehjelp må ses i sammenheng med retten til medvirkning i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 og forsvarlighetsplikten.

Retten til å nekte blodoverføring og til å avslutte en sultestreik

Jeg ledet en del av arbeidet med helselovreformen som resulterte i fire helselover som skulles ses i sammenheng: helsepersonelloven, pasientrettighetsloven (ble endret til pasient- og brukerrettighetsloven i 2012 ifm samhandlingsreformen), spesialisthelsetjenesteloven og psykisk helsevernloven, og som trådte i kraft i 2001. Da var det omfattende politiske diskusjoner om det skulle være en rett til å si nei til blodoverføring og å avbryte en pågående sultestreik, og om døende skulle få en rett til å nekte livsforlengende behandling. Altså om det skulle inntas begrensninger i hjelpeplikten helsepersonellet hadde.

Begrensningen i hjelpeplikten gjelder som omtalt over også blodoverføring og sultestreik, forutsetter at personen er «overbevist» og holder fast ved dette til tross for at informasjonen om konsekvensene av å nekte helsehjelp er forstått.

Med «alvorlig overbevisning» menes ikke sterke synspunkter på grunn av sykdom. Det er vanskeligere å slå fast om personen har en overbevisning eller mangler forståelse for virkningene av å nekte hjelp. Når konsekvensene er alvorlige og helsepersonell er i tvil, kan det gis hjelp. Det er særlig medlemmer av Jehovas vitner som av religiøse grunner motsetter seg blod og blodprodukter, men retten til å nekte begrenses ikke til denne gruppen.

Retten til å nekte blodoverføring og blodprodukter har blitt vurdert i en europeiske menneskerettigheter (EMD) – Case of Jehovah’s Witnesses of Moscow and Others v. Russia), se EMDN-2002-302. Domstolen kom blant annet til at man i russisk helsetjeneste måtte godta ferdig utfylte «ikke-blod-kort», og viste til at «friheten til å akseptere eller avslå spesifikk medisinsk behandling, eller å ønske en alternativ behandlingsform, [er] en vital del av prinsippene om selvbestemmelsesrett og personlig autonomi».

Domstolen mente at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 9 om tanke- samvittighets- og religionsfrihet, etter EMK artikkel 11 om forsamlings- og foreningsfrihet.

Blodoverføring til barn

Foreldre kan ikke nekte blodoverføring på vegne av sine barn. Det er barnets beste som skal ivaretas gjennom foreldreansvaret. Dersom foreldre på den måten benytter sitt foreldreansvar til å ta avgjørelser som går imot barnets beste, vil helsepersonellets plikt til å hjelpe etter helsepersonelloven §7  fortsatt gjelde (Se Aslak Syse og Anne Kjersti Befring, «Barn kan få blod uten foreldres samtykke», Tidsskrift for Den norske lægeforening, 2003 nr. 17 s. 2477).

Det kan uansett gis helsehjelp dersom kun den ene av foreldrene som motsetter seg helsehjelpen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven  § 4-4 tredje ledd.

Barnevern- og helsenemnda kan treffe vedtak om behandling etter barnevernsloven § 3-7 f.eks. når foreldre nekter, og det er en situasjon som ikke omfattes av hjelpeplikten etter helsepersonelloven § 7.

Rettsvirkninger av et livstestament

Selv om det er skrevet et livstestament vil dette ikke være tilstrekkelig til å nekte helsehjelp i akutte situasjoner da lovens øvrige vilkår må være oppfylt. I kjernejournalforskriften (forskrift 31. mai 2013 nr. 563) § 4 nr. 10 andre ledd bokstav C at kjernejournalen ved samtykke kan inneholde «reservasjon mot behandling, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9», i tillegg til førstevalg behandling og avtalt helsehjelp.

Dette tillegget i kjernejournalforskriften har sin viktigste betydning ved at helsepersonell blir klar over at den er lagt inn. En forskrift kan naturlig nok ikke sette vilkårene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 til side. Vilkårene gjelder uavhengig av at det foreligger en slik dokumentasjon.

Dette betyr at helsepersonell må påse at vilkårene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 er oppfylt når det ligger informasjon om et livstestament.

Pasienten kan ha endret oppfatningen siden dette ble skrevet og kan være uinformert om konsekvensene av valget, selv om det foreligger slik dokumentasjon.  

Dersom pasienten selv ikke er i stand til å uttrykke sine ønsker, skal det tas hensyn til det de pårørende gir uttrykk for. Helsepersonellet må her vurdere om det de pårørendes uttrykker, kan anses som pasientens ønsker og må gjøre en selvstendig vurdering av om de pårørendes ønske skal tas til følge (Ot.prp. nr. 12 (1998–99) s. 135–136).

Internasjonale trender og reguleringer av rett til rettshjelp i ulike land

I media er det med jevne mellomrom reportasjer om norske som reiser til Sveits for å benytte seg av aktiv dødshjelp da også utenlandske borgere kan få dødshjelp. Brennpunkt dokumentaren «Den siste reisen» og VGTV dokumentaren «Jan Petters siste reise»

Stadig flere land regulerer ulike former for dødshjelp, eller vurderer dette. I totalt 11 land er det lov å hjelpe uhelbredelig sykdom til selvmord: assistert dødshjelp. Felles for aktiv dødshjelp/eutanasi og legeassistert selvmord er at pasienten dør av legemiddelet som har til formål å ta liv, og ikke av sykdommen eller at vedkommende ikke får nødvendig hjelp.

I Europa er dette Sveits, Nederland, Belgia, Luxembourg, Østrike og Spania. Andre land er Australia, Canada, Colombia, New Zealand og 11 stater i USA. I England og Italia diskuteres slike reguleringer, blant annet etter at den italienske forfatningsdomstol forslaget om dødshjelp i februar 2022 med henvisning til at aktiv dødshjelp er i strid med retten til vern av menneskeliv. I Danmark ble det fra januar 2025 innført en rett for personer over 60 år å registrere at de ikke skal gjenopplives og med en omfattende regulering, som stiller krav til hvordan dette kan gjøres og opprettholdes.

Det vil si at en lege ordinerer et dødelig legemiddel til en pasient som selv tar legemiddelet og dermed selv forårsaker dødsfallet. Denne modellen omtales ofte som r Oregon-modellen, da det var i denne amerikanske staten at det først ble tillatt med  assistert selvmord.

Ved aktiv dødshjelp/eutanasi er det en annen person, oftest en lege, som gir den dødelige injeksjonen. Nederland var det første land i verden gjorde aktiv dødshjelp lovlig og som har de mest vidtrekkende reglene. Lidelse, fysisk og psykisk, uten håp om bedring er vilkåret og kan omfatte demens, eller psykiske lidelser. Også mindreårige kan omfattes. Demente og psykisk syke kan derfor få hjelp til å avslutte livet.

 I Danmark er det fra januar 2025 innført en ordning som innebærer at alle over 60 år kan nekte og der dette er lagt inn i register (BEK nr 10 af 10/01/202). Dette er en omfattende regulering og det første av sitt slag i nordisk rett.

Regulering av dødshjelp kan innebære en rett med vilkår for å oppnå avslutning av livet. Vilkårene knyttes til grunnlaget for avgjørelsen, altså hva som kreves før livet kan avsluttes og til hvordan dette skal skje, om det er assistert selvmord eller eutanasi/aktiv dødshjelp.

Det må være en bevissthet om hvilke virkninger dette har utover den enkeltes rett da andre må bidra til dette, og ev. adgangen til reservasjon, og på overordnet nivå ved hvordan avslutning av liv og livet som verdi vurderes. Mennesker som belaster samfunnet og sine nærmeste kan oppleve en forventning vil føle et press til å benytte seg av et tilbud om dødshjelp. Når autonomi og frivillighet ligger til grunn for slike ordninger kreves det nærmere undersøkelser av om dette er reelt eller uttrykk for press og forventning. Det kan uansett være vanskelig å identifisere hvordan den enkeltes motivasjon påvirkes av forventninger.

Avslutning av helsehjelp som fører til død på andre grunnlag enn rettigheter

Avslutning av helsehjelp kan skje på flere grunnlag, for eksempel når det er uforsvarlig å fortsette å gi hjelp. Det må derfor skilles på det som er rettigheter til dødshjelp utrykket ved personens vilje, og det som er beslutninger på bakgrunn av andre grunnlag, blant annet pliktene til forsvarlig og omsorgsfull hjelp.  

Det å slå av pustemaskinen (respirasjonsstøtte) til en pasient som er avhengig av slik hjelp med den følge at vedkommende dør kan gjøres når det er forsvarlig etter medisinske vurderinger av tilstanden, for eksempel dersom det ikke er håp om liv (slik situasjonen var i en tilsynssak fra Haukeland sykehus da en liten jente var hjernedød) eller når det er et eldre menneske som ikke skal holdes i live. Det er ulike grunnlag for å unnlate å gi helsehjelp.

Det at en pasient ikke får tilgang til livreddende behandling som er for kostbar for samfunnet eller at behandling hos en døende pasient avsluttes ut fra en helhetsvurdering av livskvaliteten og pasientens ønske i slutten av livet, kan ikke omfattes som dødshjelp og må skilles fra pasienters ønske om å avslutte livet.

Helsehjelp skal være forsvarlig og begrensinger med dette utgangspunktet kan ikke omfattes av dødshjelp formuleringer. I mange tilfeller vil ikke pasienter kunne medvirke eller motta informasjon i denne situasjonen. Dette er bakgrunnen for at nærmeste pårørende har rettigheter til informasjon, til å medvirke og til å gi uttalelser om helsehjelpen etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1, tredje ledd, 3-2, 3-3 og 4-6 andre ledd.

Hjerte- lungeredning minus (HLR-)

I Norge har det vært en langvarig praksis at det skrive HLR minus i pasientjournalen til de som ikke skal gjenopplives ved akutt hjerte eller pustestans, og uten at dette er registrert frivillig slik det nye systemet i Danmark omfatter.

Det å sette HLR minus er en forhåndsbestemt vurdering for å hindre uforsvarlighet og uverdighet. Dette forutsetter en rekke vurderinger av pasienten, blant annet av prognose, levetid og effekten av forsøk på gjenopplivning. Når legen vurderer HLR som nytteløs fordi pasienten er alvorlig syk med kort tid igjen å leve eller det er sannsynlig at effekten av behandlingen bidrar til å forlenge og forstyrre en dødsprosess, er dette relevant.

Det er i tillegg relevant når pasienten nekter livsforlengende hjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9. Helsepersonellet må da ha informert pasienten om konsekvensene av å unnlate HLR og påse at informasjonen er forstått og finner at pasientens ønske åpenbart bør respekteres.

For at vurderingen skal være forsvarlig må den foretas av en eller flere leger som kjenner pasienten og som har tilstrekkelig kompetanse, og på bakgrunn av kommunikasjon med pasienten og/eller nærmeste pårørende, jf. prinsippet i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 andre ledd.

Pasienten har rett til informasjon om vurderingene og ev. konklusjonen og en rett til medvirke, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-2 første ledd. Dersom pasienten ikke ta imot informasjon eller medvirke skal nærmeste pårørende ha denne informasjonen, jf. pasient- og brukerettighetsloven § 3-3 og 3-1 tredje ledd.  

I tillegg til HLR minus skal begrunnelsen og prosessen dokumenteres i pasientjournalen, blant annet hvem som har vært med på vurderingen og på hvilken måte pasienten og eventuelt nærmeste pårørende er informert og har medvirket. Dersom informasjon ikke er gitt, noe som må bygge på unntak fra retten til informasjon og medvirkning, for eksempel at dette ikke er mulig å gjennomføre, skal dette begrunnes. Konklusjonen må vurderes kontinuerlig når pasientens tilstand endres.  

Straffedommer som gjelder aktiv og assistert dødshjelp

Legen Christian Sandalen ble tiltalt og dømt for overlagt drap i lagmannsretten (LB-1998-3115). Saken ble anket av begge parter til Høyesterett som avviste å behandle saken i april 2000. Høyesterett kommenterte i Rt. 2000 s. 646 at handlingen ikke kunne føre til straffrihet og var ikke enig i forsvarerens anførsel om innskrenkende fortolkning av § 233 (rettsstridsreservasjonen), alternativt at handlingen er straffri som nødrettshandling, jfr. § 47, Høyesterett viste til at lovgiver hadde truffet et bevisst valg ved å vedta straffeloven § 235 og at slike handlinger som Sandsdalen utførte ikke er unntatt (Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 187). Han slapp likevel å sone. Han fikk en domsutsettelse/straffutsettelse med prøvetid på to år.

Denne dommen har hatt stor betydning, blant annet ved at flere rettsavgjørelser om aktiv dødshjelp viser til den.

En annen lege fikk en påtaleunnlatelse etter han ble anmeldt i 1993 av Helsetilsynet for å ha utført aktiv dødshjelp på en kreftpasient. Dette er en mild straffereaksjon uten at det tas ut tiltale. I sin innstilling uttalte riksadvokaten at «legens handlemåte ikke var rettmessig», at det «ville bryte for sterkt med vår kulturelle oppfatning av menneskets ukrenkelighet», men at det samtidig var «mange tungtveiende og ekstraordinære omstendigheter i saken», så «offentliges interesser var tilstrekkelig tilgodesett ved at man fikk fastslått det straffbare i legens handlemåte.» Det finnes flere eksempler på at  det er gitt påtaleunnlatelser, i en sak fra 1948 fikk en far påtaleunnlatelse for å ha drept sin datter som hadde en alvorlig sinnslidelse. Begrunnelsen var at han var redd hun ikke ville klare seg etter hans død. Påtalemyndighetene «fant at overveiende grunner tilsa å ikke påtale handlingen, og påtaleunnlatelse ble gitt av Kongen i statsråd,

I 1999 tok Høyesterett stilling til en sak der en 35 år gammel mann kvalte sin bestemor, se Rt. 1999 s. 1898. Det ble lagt vekt på at han fant bestemoren «alene, dehydrert og uten væsketilførsel i sykehjemmet, og at hun ikke hadde språk og lå i en fordreid stilling. Mannen hadde bedt en medisinstudent om å gi bestemoren mer smertestillende, uten at dette ble fulgt opp, noe so utløste at han drepte bestemoren. Flertallet, men unntak av en, mente tiltalte «oppfattet situasjonen slik at bestemoren samtykket». Høyesterett reduserte den ubetingede fengselsstraffen med ett år til ett og et halvt år og ble avsagt med dissens (3-2). Høyesterett viste på den ene siden til at et menneske er fratatt livet, og at livet er «ukrenkelig er grunnfestet i vårt samfunn og gir uttrykk for det verdigrunnlaget som samfunnet bygger på». Videre ble det vist til «at drapet ble begått av medlidenhet for å hindre at et menneske fortsetter å lide og videre at vedkommende var håpløst syk.»

I en sak fra Salten RG-2001-741, ble en 21 år gammel mann tiltalt for å ha medvirket til at jevngammel kvinne, som han hadde et nært vennskapsforhold til, tok sitt eget liv. Dette skjedde under et opphold i Amsterdam i forbindelse med en interrailtur. Tiltalte kjøpte metadontabletter til henne og var til stede da hun inntok tablettene og døde. Retten fant at tiltalte hadde medvirket til selvmordet og at det ikke var rom for nødrettsbetraktninger. Det ble i dommen vist til dommen mot Sandsdalen. Straffen fastsatt til fengsel i to år, hvorav et år betinget. Dissens. Oppreisningserstatning til avdødes foreldre tilkjent med kr 35.000

I en tingrettsdom fra Nordre Vestfold (TNOVE-2010-118074) ble en kvinne dømt til 1 års fengsel, hvorav 6 måneder ble gjort betinget, for å ha hjulpet ektefellen med å ta sitt eget liv. I tingrettsdommen står det:

«I noen land vi kan sammenligne oss med rammes tilsvarende handling ikke av noe eget straffebud. I Norge har det vært og er fortsatt diskusjon om medlidenhetsdrap og drap med samtykke, herunder medvirkning til selvmord, bør være straffbart eller ikke. Det er vektige argumenter i begge retninger.»

Det er tydelig at domstolene vektlegger at medvirkning til selvmord, ikke er det samme som drap. De sivile kravene pådømt i dommen ble anket til lagmannsretten, men «straffedommen ble ikke påanket», jf. LA-2011-14211.

I en dom fra Telemark tingrett ble en 46 år gammel mann ble dømt til ett år betinget fengsel for å ha medvirket til selvmordet til sin terminalt KOLS-syke mor (TTEL-2021-47512, etter ny straffelov. Mor hadde bedt sønnen om hjelp til selvmordet og hadde selv forsøkt å trykke ut tablettene fra pillebrettene hun hadde samlet opp i skjul. Moren sa «trykk ut alle» og sønnen hjalp moren med å administrere de 56 oxycontin tablettene, samt noen valiumtabletter. Moren konsumerte flesteparten av tablettene og sønnen holdt henne i hånden til hun mistet bevisstheten. Etter det hadde gått en stund viste sønnen en ansatt fra hjemmesykepleien vekk fra leiligheten ved å si at moren sov og ikke ville forstyrres. Det følger av dommen at sønnen med forsett gjorde dette for å forhindre at selvmordsforsøket skulle avverges ved medisinsk behandling. Mor hadde HLR-minus i pasientjournalen. Det var enighet om at hjemmesykepleien kun skulle behandlet henne palliativt. I dommen ble det vist til blant annet Sandsdal-dommen. Det at det ble ilagt betinget fengsel ble begrunnet med at saken ikke ville blitt oppklart uten tilståelsen, og i rehabilteringshensyn og saksbehandlingstiden. Dommeren viser til at slike grunner foreligger.Tingretten anfører i dommen at strafferammen for medvirkning til at noen tar eget liv er «den samme som drap, fengsel fra 8 inntil 21 år», jf. strl. 277 andre ledd, og at til bestemmelsens tredje ledd gir grunnlag for straff under minstestraff eller straffereduksjon dersom det foreligger «særlige grunner». I dommen er det poengtert at selv om mor var i «et terminalt stadium på grunn av sin KOLS-sykdom», kunne hun ikke fått en lege til «å sette en dødelig injeksjon, selv om det skulle foreligge samtykke». Tiltalte fikk to års prøvetid.

Dommene viser et mønster der aktiv dødshjelp/eutanasi fører til straffenedsettelse og fengselsstraff mellom ett til to år, ev. der deler er betinget.  

Bemanningssituasjonen i helsetjenesten

Med helseforetaksreformen fra 2002, skulle både pasienttilbudet og bemanningssituasjonen styrkes. For å ha en trygg fødselsomsorg må det feks sørges for at et tilstrekkelig antall jordmødre utdannes og beholdes i helsetjenesten. Det er vanskelig å se at det er et målrettet arbeid for å styrke rekrutteringen og beholde bemanning ved hvordan helseforetakene styres. Tvert i mot.

Dette er en betydelig utfordring med bemanningssituasjonen under helseforetaksmodellen som verken ledere eller styrene følger opp.

Fra april 2025 har jeg blitt fast spaltist i Sykepleien. Mitt første innlegg handler om bemanningskrisen i helse – og omsorgstjenesten, og utfordringer. Lenken er her:

https://sykepleien.no/meninger/2025/04/nar-presset-pa-sykepleiere-fortsetter-oke-vil-ogsa-flere-slutte

Utfordringer med styring av sykehus

Dette blogginnlegget er basert på et innlegg i Aftenposten 28.10.2024.

Helseforetaksmodellen har siden den raskt ble innført i 2002 i økende grad utfordret den maktfordelingen vi har vi vår konstitusjon og som fremgår av Grunnloven. Modellen har ført til et kostbart system med maktkonsentrasjon i de regionale helseforetakene (RHF) og høy risiko, noe Riksrevisjonen har pekt på gjentatte ganger. Jens Stoltenberg viste i sine memoarer til at dne ble gjennomført i rekordfart, noe som begrunner at den burdere vært grundig evaluert. Riksrevisjonen har vurdert deler av den og ved å lese deres kontroller i sammenheng kan det trekkes ut noen feil som stadig gjentas i modellen og som er svært kostbare.

Den dokumentasjonen vi har viser at mye av politikken og forståelsen av den faktiske virkeligheten legges i administrasjonen i de regionale helseforetakene. Helseministre blir ved vedtak bundet til masten for tidlig i prosessen, og det blir siden ikke mulig å endre en kurs som fører til store og kostbare avvik. Dette har vi sett i byggevedtak og i investeringer i IKT systemer, i Helse Sør Øst RHF, og nå i Helse midt RHF med helseplattformen.

Målet med helseforetaksmodellen da den ble innført i 2002 var å styrke den økonomiske kontrollen med sykehus, bemanningssituasjonen og pasienttilbudet. Ingen av disse målene kan anses som oppnådd 22 år senere.

Det har skjedd i forskyvning i hvordan ressurser brukes, og der stadig mer brukes til ulike former for administrastive kostnader, og det er store variasjoner i helsetilbudet. Kommunene har blitt satt i en skvis, ved at stadig flere skrives ut fra sykehus tidligere, noe sykehusene bestemmer, uten at det nødvendigvis er et tilstrekkelig tilbud i kommunene. Dte er grunn til å vurdere om samhandlingsreformen hadde blitt gjennomført ti år etter helseforetaksmodellen, uten innflytelsen fra aktørene i helseforetaksmodellen. Riksrevisjonen viste at målene om bedre ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestene ikke kom på plass med samhandlingsreformen.

Sengeplasser i psykisk helsevern halvert

Sykehusene kunne definere hvem som var utskrivningsklare, og flere pasienter havnet i en svingdørssituasjon eller fikk reduserte tjenester, ifølge en forskningsartikkel av Svein Inge Nødland og Hilmar Rommetvedt (2019). Samhandlingsreformen hadde neppe blitt gjennomført uten innflytelsen fra aktørene i helseforetaksmodellen.

I Norge er det lang ventetid i helseforetakene, og det er vanskeligere enn i våre naboland å få tilgang til nye, effektive behandlingsmetoder. Antallet døgnplasser i psykisk helsevern er mer enn halvert siden helseforetaksmodellen ble innført.

Fengselsansatte kjente sykdomsbildet, men opplever, i likhet med helsepersonell i kommunen og sykehus, at det er vanskelig å få døgnplass til psykisk syke. Det er oppsiktsvekkende at et rikt land som Norge blir dømt for brudd på denne grunnleggende rettigheten.

Pasient- og brukerombudene advarer i sin årsmelding for 2023 om at helsetjenesten lider under ressursmangel og mangel på bemanning. De påpeker også at rettigheter ikke er reelle, det vil si at det ikke finnes effektive rettsmidler, slik også Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) peker på i dommen mot Norge 15. oktober 2024. Norge ble dømt for krenkelser av retten til liv, da det ikke ble sørget for helsehjelp til en innsatt som tok sitt eget liv. Når kapasiteten er lav blir det vanskelig å få overført pasienter til en døgnplass i psykisk helsevern. Dette er en pinlig dom for et rikt land som Norge, og uforståelig på bakgrunn av de mange varsler som er gitt, blant annet fra Sivilombudet.

I Norge er vi trege med å innføre nye og effektive behandlingsmetoder. Situasjonen med HPV-vaksinen (som behandles i et annet blogginnlegg her) viser at det ikke er tillit, kvalitet og samfunnsøkonomi som er styrende. Politisk ledelse er heller ikke tilstrekkelig informert og i stand til å ta nødvendige grep. Administrasjonen legger helsepolitikken til tross for at Stortinget er lovgivende og bevilgende myndighet, og at regjeringen skal sørge for helsepolitikken. Norge er en av tre land som ikke har sørget for at befolkningen får den bredeste beskyttelse mot alvorlige sykdommer som følge av HPV-virus.

Bemanningsflukt

Kvinnehelseutvalget (NOU 2023: 5) (Norges offentlige utredninger) viser til utfordringer med helsetilbudet til kvinner. Flukten av gynekologer og jordmødre fra helseforetak er blitt forklart med mangelen på lydhørhet fra ledelsen. Jordmorforeningen, Sykepleierforbundet og Legeforeningen har varslet i mange år, uten at dette har fått konsekvenser. Bemanningsflukten tiltar.

Riksrevisjonen har vist til svikt når det gjelder både bemanning og risikovurderinger i helseforetakene. Dette gjør ikke særlig inntrykk. Når det nedsettes utvalg er de sammensatt med en overvekt av de samme personene som har truffet avgjørelser i helseforetaksmodellen eller som lever av denne modellen. Bemanningssvikt fører til gradvis reduksjon i kapasiteten i – og kvaliteten på helsetilbudet.

I helsepersonellkommisjonen (NOU 2023: 4), er det forslag som vil forsterke bemanningsflukten ved pålegg om ambulering (hus og hytte modellen) tilsløring av fakta og tall, og status que når det gjelder bemanning. Varsler som er gitt over flere år er ikke tatt med.

Tallgrunnlaget ble brukt feil, ifølge kritikken fra Statistisk sentralbyrå og samfunnsøkonom Erling Holmøy. Han viser i tillegg til at utvalgets konklusjoner om at bemanningen ikke skal styrkes i samsvar med befolkningsveksten og økte behov, vil føre til at den negative spiralen fortsetter. Arbeidspresset er en viktig grunn til bemanningsflukten i tillegg til reduksjon av helsepersonells autonomi. I utvalgsrapporten er dette ikke hensyntatt i tilstrekkelig grad.

Målet om å styrke bemanningssituasjonen og pasienttilbudet med helseforetaksmodellen fra 2002, er ikke nådd.

Umulig politikk

En endring med helseforetaksmodellen er at helseministre ble marionetter for de regionale helseforetakene, og sluttet å følge opp situasjonen i sykehus. Helseministre er gjennomgående dårlig informert og viser seg ute av stand til å gi korrekt informasjon til Stortinget. Media har vært pådriver i flere saker og avslørt skandaler og der det gjentatte ganger kan dokumenteres at det fantes informasjon i systemet som helseministeren ikke var kjent med. Stortinget «kjenner bare» regjeringen og statsråden, og blir avskåret fra sentral informasjon.

To regjeringer hadde programfestet at de ville gjøre noe med helseforetaksmodellen, først Høyre som skulle legge ned de regionale helseforetakene fra 2013.

Administrerende direktør Herlof Nilssen i Helse Vest fikk rett da han hevdet at dette var en umulig politikk. I Dagens medisin ble han omtalt som Helseminister Nilsson. RHF direktøren overtalte helseministeren til å sette ned et utvalg og at de selv skulle få stor innflytelse over dette utvalget. Kvinnslandutvalget besto av mange representanter for helseforetakssystemet (NOU 2016: 25) og de vedtak som var truffet, og selvfølgelig av Spekter som lever av helseforetakene etter at sykehusene ved Kgl. res. ble pålagt å bruke Spekter.

Kvinnslandutvalget vurderte verken målene eller måloppnåelsen med helseforetaksordningen. Dette var likevel nok til at Bent Høie slå seg til ro med å frede ordningen.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet ville vurdere systemet, slik det står i Hurdalsplattformen, og nedsakke et sykehusutvalget. Dette utvalget (NOU 2023: 8) fikk et begrenset mandat, slik det fremgår av kap. 1 ved at de fikk beskjed om at helseforetaksmodellen som sådan ikke skal vurderes.

Stortinget ba om at regjeringen utredet det særnorske systemet med Nye metoder, der det er RHFene som tar stilling til å hvilken grad befolkningen skal få tilgang til nye metoder, det vil si det samme nivået som skal sørge for helsetjenester, investere i sykehusbygg mv. Ingen andre land har noe liknende. Proba fikk ansvaret for å evaluere, men fikk straks beskjed om at mandatet ikke skulle omfatte pasientens rettigheter i forbindelse med «Nye metoder», selv om dette var et grunnlag for Stortingets beslutning. Evalueringen tar derfor ikke for seg konsekvensene av systemet for indviduelle rettigheter når det gjelder pasienter med alvorlig sykdom.

Evalueringen har likevel en verdi ved at den viser svakhetene med systemet. Det kan i tillegg tas med utfordringene med menneskerettigheter, EØS-retttigheter og at systemet har et for begrenset mandat. Barns styrkede rettigheter fremgår feks ikke.

Knusende rapport

Riksrevisjonens knusende rapport i oktober 2024 om Helse-Midts investeringer i Helseplattformen, inneholder noen felles utfordringer i styringsmodellen. Det treffes beslutninger om store investeringer uten nødvendige undersøkelser av administrative ledere, da styrene ikke får nødvendig informasjon til å kontrollere disse og etterspør det heller ikke. Helseministeren benyttes i starten for å forankre vedtaket, på tvilsomt grunnlag. Dette har ført til tap på flere milliarder kroner i flere prosjekter fra 2008 til i dag. Det som er påfallende er at kritikken fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i innstillinger fra 2012 og til i dag, blir neglisjert. Komiteen har også kommentert tidligere at «noen ikke snakker sant» når det er høringer med deler av helseforetaksmodellen.

«Riksrevisjonen mener det har vært betydelige svakheter i arbeidet med å planlegge, organisere og innføre Helseplattformen i Midt-Norge. Det var kjente, alvorlige feil i løsningen som ikke ble løftet opp i styringslinjen før St. Olavs hospital HF tok Helseplattformen i bruk i november 2022.» Dette poenget er tidligere tatt opp av Riksrevisjonen, altså at svikt ikke korrigeres administrativt, i styrene eller politisk.

Riksrevisjonen slår fast at «svakhetene har truet pasientsikkerheten», og at systemet er blitt kostnadskrevende, slik at det økonomiske handlingsrommet begrenses, også til pasientbehandling. Alle økonomiske rammer bevilget fra Stortinget er sprengt og det benyttes svært mye ressurser til de mange (100? it folk) som til enhver tid prøver å tilpasse systemet til det som kreves.

Riksrevisjonen slår fast at vedtaket om å innføre Helseplattformen ved St. Olavs hospital HF var prematurt. Helse-Midt hadde hverken tilstrekkelig styring eller laget en «drifts- og forvaltningsorganisasjon som er tilpasset behovet».

Helse- og omsorgsdepartementet får kritikk for manglende oppfølging, selv om det var åpenbare behov for korrektiver. Ledelsen i sykehuset i Møre og Romsdal ba om utsettelse, men ble pålagt å innføre systemet i april.

Det var mediene, ansatte og Riksrevisjonen som sa i fra om de grove feilene, ikke lederne som kjente til disse. Stortinget ble feilinformert av Ingvild Kjerkhol gjentatte ganger.

Det vil ta tid og koste ytterligere milliarder før et velfungerende IKT system er på plass. I desember 2023 ba helseforetaket i Møre og Romsdal om utsettelse av iverksettelse før systemet var utbedret. styrelederen for Helse Midt RHF sa i media at dette ikke kunne innvilges. Hvor var Statens helsetilsyn i denne fasen før sykehuset i Møre og Romsdal måtte gi etter for press fra det regionale helseforetaket, altså etter at helsetilsynet sa at systemet var uforsvarlig?

I tillegg har liv gått tapt og ansatte har sluttet. Ingen tar ansvar.

Riksrevisjonens rapport fra oktober 2024 må forstås og brukes av statsråden, regjeringen og våre folkevalgte, for å oppnå endring. Dette handler om langt mer enn at systemet ikke er tilstrekkelig brukervennlig. Kunnskap vi allerede hadde fra Danmark og Finland.

Kan være lovstridig

NRK avdekket i 2017 at IKT-kjøpet i Helse Sør Øst RHF måtte reverseres da avtalen var inngått uten at grunnleggende sikkerhetskrav ble overholdt. Arbeidere i Maylaisia, Bulgaria og flere land fikk tilgang til 2,8 pasientjournaler. Datatilsynet illa overtredelsesgebyrer for lovbruddene. Men hva kostet egentlig termineringen av avtalen? Fem milliarder-10 milliarder? Hvordan kunne disse kravene overses når de regionale helseforetakene hadde organisert et eget foretak med dette ansvaret? Hvorfor måtte media avdekke svikten og ikke de lederne som satt med ansvaret?Helseminister Bent Høie feilinformerte Stortinget gjentatte ganger.

Uformelle instruksjoner og beslutninger i RHFene og overfor sykehusene kan være lovstridige blir i dag brukt i økende grad: hvor henter de fullmakten fra? Riksrevisjonen og Kontroll- og konstitusjonskomiteen har gjentatte ganger uttalt at det i realiteten tilsløres hvor vedtak er truffet. Slik uformell styring i det skjulte er i strid med helseforetaksmodellen.

Hvorfor er det ingen evne til å endre praksis i helseforetaksmodellen?

Skyldes det at disse personene har flere roller samtidig og etter hverandre, at en lydighetskultur erstatter åpenhet, og at lojaliteten til samfunnsoppdraget ikke er like sterk som til systemet?

Makten i de regionale helseforetakene kan være på kollisjonskurs med maktfordelingen i Grunnloven. Det treffes normerende vedtak, og urealistisk budsjettering fører til etterbevilgninger. RHFene blir normgivende og «bevilgende» myndighet. Fraværet av parlamentarisk kontroll viser seg ved mangelfulle svar fra statsråden, blant annet ved henvisning til uttalelser fra RHFene.

Det er ingen domstolskontroll med beslutninger i helseforetaksmodellen. Helsetilbudet blir kostbart og redusert uten politiske vedtak. Administrasjonen og konsulentbruken har vokst utover det som kan forventes i et lite land. Investeringer må gjøres der tjenester produseres.

Befolkningen i Norge har grunn til å forvente et svært høyt kvalitetsnivå på helsetjenester som følge av at vi bruker mest av alle land på helse og har helsepersonell med gjennomgående høy kompetanse. Det dysfunksjonelt styringssystem kan føre til det motsatte: en gradvis nedbygging av helsetjenester i det skjulte som følge av feil pengebruk, og at systemet i realiteten er uten nødvendige kontrollmekanismer politisk og administrativt.

Skal Norge fortsatt gi den dårligste HPV vaksinen

HPV vaksinen: skal Norge velge å fortsette med en vaksine som gir dårligere beskyttelse mot HPV virus (to virus) som er dagens tilbud, eller gjøre som de fleste andre land å gi befolkingen beskyttelse mot ni HPV virus (Gardasil 9). Hele fagmiljøet mer om at vi gjør som andre land. Det er ingen tvil om hvilken vaksine som er best. Det er begrunnelsen for at alle vestlige land, bortsett fra tre, der Norge er en av disse, har gått over til Gardasil 9. Fagmiljøet er samstemt. Det mobiliseres for å etablere argumenter mot fagmiljøet. Argumenter andre land ikke bruker da det er åpenbart at denne vaksinen gir beskyttelse mot flere tilstander.

Har vi ikke råd til dette i motsetning til våre naboland, England, Spania, Italia, Tyskland og andre land i Europa?

Har vi råd til å la være? Vi troner fortsatt på topp når det gjelder livmorhalskreft og har ikke samme nedgang som de landene som tilbyr Gardasil 9. Dette skyldes i følge danskene at de har gått over til Gardasil og kan inkludere flere grupper (alder og kjønn).

Innkjøp av et stort antall vaksiner kan ikke bare vurderes ut fra innkjøpspris. Det er forebyggende hjelp som må vurderes ut fra effekten frem i tid, samfunnskostnader, sparte liv, sparte kostnader til undersøkelser og helsehjelp.

Ligger dette i anbudet. Nei, i følge Kreftforeningen

Hvordan kan egentlig anbud gjennomføres dersom regjeringen (og flertallet i Stortinget) ønsker at befolkningen skal få den beste beskyttelsen?

Gardasil 9 har i så fall ingen konkurrent. Derfor gjennomførte ikke Sverige anbud. Det ble forhandlet direkte med produsenten av Gardasil 9. Svenske myndigheter ble saksøkt av produsenten av den andre vaksinen som har lavere dekning. De vant ikke frem overfor domstolene.

Hvis anbudet baseres på at vi skal akseptere en dårligere vaksine med lavere dekningsgrad, blir innkjøpsprisen avgjørende.

Kan anbud trekkes?

Ja, dersom premissene for anbudet er ufullstendige og må endres for å være i samsvar med det den norske befolkningen kan forvente av helsetilbudet.

Sverige mente at det ikke var konkurrenter og gikk i direkte forhandlinger med produsenten av Gardasil 9 da er de eneste som gir den brede beskyttelsen mot ni virus. Den andre produsenten nådde ikke frem med sin påstand om at dette var i strid med anbudsreglene overfor domstolene.

Det er feil at avbrudd vil føre til manglende levering av vaksiner. Anbud forutsetter at alle tilbydere kan levere. Det må være feil utfra forskriften at det å sørge for Gardasil 9 må bygge på en politisk beslutning. Dersom ikke de samfunnsøkonomiske vurderingene allerede er gjort har vi uansett ikke et grunnlag for anbudskonkurransen.

Det er også feil når det hevdes at Barnevaksineprogrammet må endres. Dette programmet er regulert i forskrift om nasjonale vaksiner paragraf 4. Der står det ikke beskyttelse mot livmorhalskreft, slik det er påstått, men beskyttelse mot HPV virus. Det er bare forskriften som er bindende. Direktoratet for medisinske produkter og FHI kan endre sine systemer på kort tid. Tilsynelatende har FHI «bestemt for oss» at det er tilstrekkelig med en vaksine som kun beskyttet mot to virus, og at Norge fortsatt skal høre til bunnsjiktet med tre land i den vestlige verden. FHI argumenterer innbitt for denne vaksinen og har lagt en rekke ikke eksisterende hindringer for å gå over til Gardasil 9.

Tillit må vurderes og helheten når det gjelder vaksiner. Systemet for nye vaksiner ble etablert for å sikre en bred faglig vurdering av vaksiner i Norge, og dermed sikre tillitt til vaksinasjonsprogrammet. Det er grunn til å tvile på om dette er fulgt opp slik FHI argumenterer.

HPV vaksinen Gardasil 9 har bredt nedslagsfelt og fagmiljøet viser til at den beskyttet mot kjønnsvorter, flere kjønnssykdommer, og kreftsykdommer. Dessuten vil ressurser til screening og konsekvensene av alvorlig sykdom og død bli spart. Derfor går alle land over til denne vaksinen. Hadde systemet vært brukt som forespeilet ville vi gjort som andre land for flere år siden. Da hadde antallet sykdommer blitt redusert og tilliten hadde vært opprettholdt.

Norge kan få denne vaksinen seks-syv år etter våre naboland, og ikke 10 år senere slik det legges opp til nå.

Vi er det landet som bruker mest på helse og som er tregest med å tilby nye effektive metoder mot alvorlig sykdom. Forklaringen må finnes i hvordan styringssystemet fungerer vedtak treffes. Politikere har langt på vei abdisert. De må «blande seg» når administrasjonen gir et for dårlig helsetilbud. Når det oppstår spørsmål som berører store deler av befolkingen og store ressurser, bevilget fra Stortinget, må regjeringen ta ansvar.

Dersom vaksinen ikke byttes ut nå tilrettelegges det for ytterligere svekkelse av pasienttilbudet, unødvendig ressursbruk i helsetjenesten og at tilliten ved at det todelte helsetilbudet forsterkes.

Henstilling fra EU

EU-kommisjonens henstilling EU 2020/403, av 13. mars 2020 gjelder prosedyrer for å behandle Covid-19 trusselen i EU og det henvises til Den Europeiske Unions funksjonsmåte, art. 292.

Det legges til grunn at det er nødvendig å skaffe vernemidler (omtalt som PV (personlige vernemidler). Dette omfatter medisinsk utstyr, operasjonsmasker, undersøkelseshandsker. Det vises til behovet for engangsmasker og at produksjonskjeden er belastet pga. eksponentiell vekst i etterspørsmål og at global forsyning er rammet. Begrunnelsen er hensynet til folkets helse og at denne ikke kan ivaretas uten nødvendig utstyr til de som trenger dette. I henstillingen legges det til grunn at covid-19-trusselen forutsetter bedre beskyttelse for å unngå at helsepersonell smittes og sprer smitte. Dette innebærer at EU legger till grunn at smitten skjer på andre måter enn gjennom overflater.

(1)I forbindelse med det nuværende globale udbrud af covid-19 og den hurtige spredning af virusset på tværs af flere regioner i EU er efterspørgslen efter personlige værnemidler (i det følgende benævnt »PV’er«), såsom ansigtsmasker, handsker, beskyttelsesovertræksdragter og beskyttelsesbriller, samt medicinsk udstyr, såsom operationsmasker, undersøgelseshandsker og visse kitler, steget eksponentielt. Især for visse typer PV’er, såsom engangsansigtsmasker, er forsyningskæden alvorligt belastet på grund af den eksponentielle vækst i efterspørgslen via både allerede eksisterende og nye kanaler. Dertil kommer, at den globale forsyningskæde for disse produkter også har været ramt af betydelige forstyrrelser, hvilket også har haft konsekvenser for EU-markedet.
(2)I betragtning af at EU-borgernes sundhed og sikkerhed har allerhøjeste prioritet, er det af afgørende betydning at sikre, at der hurtigt stilles passende PV’er og medicinsk udstyr, som sikrer en passende beskyttelse, til rådighed for dem, der har mest brug for det.
(3)Aktive erhvervsdrivende i hele EU arbejder ihærdigt på at øge deres respektive produktions- og distributionskapacitet. For at afbøde virkningerne af diverse forstyrrende faktorer omlægger de erhvervsdrivende deres forsyningskæder ved at lancere nye produktionslinjer og/eller ved at diversificere deres leverandørgrundlag. Disse bestræbelser fra de industrielle interessenters side vil ikke kunne få den fulde virkning, hvis markedet ikke kan tilføres de øgede forsyninger uden unødige forsinkelser.
(4)Kravene til konstruktion, fremstilling og omsætning af personlige værnemidler er fastsat i Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EU) 2016/425 af 9. marts 2016 om personlige værnemidler og om ophævelse af Rådets direktiv 89/686/EØF (1).
(5)Kravene til konstruktion, fremstilling og markedsføring af medicinsk udstyr er fastsat i Rådets direktiv 93/42/EØF af 14. juni 1993 om medicinsk udstyr (2). Nævnte direktiv ophæves ved Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EU) 2017/745 af 5. april 2017 om medicinsk udstyr, om ændring af direktiv 2001/83/EF, forordning (EF) nr. 178/2002 og forordning (EF) nr. 1223/2009 og om ophævelse af Rådets direktiv 90/385/EØF og 93/42/EØF (3) med virkning fra den 26. maj 2020.
(6)Engangsansigtsmasker og genanvendelige ansigtsmasker, som beskytter mod partikelfare, samt engangsovertræksdragter og genanvendelige overtræksdragter, handsker og beskyttelsesbriller, som anvendes til forebyggelse og beskyttelse mod skadelige biologiske agenser, såsom virus, er produkter, der er omfattet af forordning (EU) 2016/425.
(7)Operationsmasker, undersøgelseshandsker og visse typer kitler er produkter, der er omfattet af direktiv 93/42/EØF og forordning (EU) 2017/745.
(8)På baggrund af covid-19-truslen er sådanne PV’er og sådant medicinsk udstyr af afgørende betydning for sundhedspersonale, førstehjælpere og andet personale, der er involveret i indsatsen for at inddæmme virusset og undgå yderligere spredning heraf.
(9)Ved forordning (EU) 2016/425 harmoniseres reglerne om konstruktion, fremstilling og omsætning af PV’er på EU-markedet fuldt ud, ligesom der fastsættes en række væsentlige sundheds- og sikkerhedskrav til PV’er baseret på en klassificering af PV’er afhængigt af den risiko, som et PV skal beskytte brugerne mod. PV-eksemplarer, der fremstilles i overensstemmelse med forordning (EU) 2016/425, kan således cirkulere frit i det indre marked, og medlemsstaterne må ikke indføre yderligere, afvigende krav til fremstilling og omsætning af sådanne produkter.
(10)Ved direktiv 93/42/EØF og forordning (EU) 2017/745 harmoniseres reglerne for konstruktion, fremstilling og omsætning af medicinsk udstyr i Unionen fuldt ud, ligesom der fastsættes en række væsentlige krav samt generelle krav til sikkerhed og ydeevne på grundlag af en klassificering af medicinsk udstyr, afhængigt af specifikke regler vedrørende udstyrets erklærede formål. Udstyr, der fremstilles i overensstemmelse med direktiv 93/42/EØF og forordning (EU) 2017/745, kan således cirkulere frit i det indre marked, og medlemsstaterne må ikke indføre yderligere, afvigende krav til fremstilling og omsætning af sådanne produkter.
(11)PV’er til beskyttelse mod skadelige biologiske agenser, såsom virus, er opført i bilag I til forordning (EU) 2016/425 i kategori III, der udelukkende omfatter risici, som kan have »meget alvorlige konsekvenser såsom død eller uoprettelige sundhedsskader«.
(12)Relevant medicinsk udstyr henhører som ikke-invasivt udstyr under klasse I, medmindre der gælder særlige regler.
(13)I henhold til artikel 8 i forordning (EU) 2016/425 skal fabrikanter, for at kunne bringe PV-produkter i omsætning, gennemføre de relevante overensstemmelsesvurderingsprocedurer og, når overholdelse af de gældende væsentlige sundheds- og sikkerhedskrav er blevet dokumenteret gennem den relevante procedure, anbringe CE-mærkningen.
(14)I henhold til artikel 11 i direktiv 93/42/EØF, og i henhold til artikel 52 i forordning (EU) 2017/745 fra det tidspunkt, hvorfra denne finder anvendelse, skal fabrikanter, for at kunne bringe medicinsk udstyr i omsætning, gennemføre de relevante overensstemmelsesvurderingsprocedurer og, når overholdelse af de gældende væsentlige krav eller de generelle krav til sikkerhed og ydeevne er blevet dokumenteret gennem den relevante procedure, anbringe CE-mærkningen. En medlemsstat kan på behørigt begrundet begæring dispensere fra overensstemmelsesvurderingsprocedurer og tillade, at individuelt udstyr bringes i omsætning og ibrugtages på den pågældende medlemsstats område, hvis sundhedsbeskyttelseshensyn taler herfor.
(15)Forordning (EU) 2016/425 er teknologineutral og indeholder ingen specifikke obligatoriske tekniske løsninger til PV-produkters konstruktion. I stedet er det i bilag II til forordning (EU) 2016/425 fastsat, hvilke væsentlige sundheds- og sikkerhedskrav PV’er skal opfylde for at kunne bringes i omsætning og cirkulere frit på hele EU-markedet.
(16)Direktiv 93/42/EØF og forordning (EU) 2017/745 er teknologineutrale og indeholder ingen specifikke obligatoriske tekniske løsninger til medicinsk udstyrs design. I stedet er det i henholdsvis bilag I til direktiv 93/42/EØF og bilag I til forordning (EU) 2017/745 fastsat, hvilke væsentlige krav og hvilke generelle krav til sikkerhed og ydeevne medicinsk udstyr skal opfylde for at kunne bringes i omsætning og cirkulere frit på hele EU-markedet.
(17)Artikel 14 i forordning (EU) 2016/425 giver fabrikanter mulighed for at forlade sig på specifikke tekniske løsninger, som er nærmere beskrevet i harmoniserede standarder eller dele deraf, hvis referencer er offentliggjort i Den Europæiske Unions Tidende. Det følger af nævnte artikel, at hvis en fabrikant vælger at anvende en sådan teknisk løsning, formodes det pågældende PV at være i overensstemmelse med de væsentlige sundheds- og sikkerhedskrav, der er omfattet af den pågældende harmoniserede standard eller dele deraf. Det er dog ikke obligatorisk at overholde de harmoniserede standarder. Fabrikanterne kan frit vælge andre tekniske løsninger, forudsat at den løsning, de vælger, sikrer, at PV’et opfylder de gældende væsentlige sundheds- og sikkerhedskrav.
(18)Artikel 5 i direktiv 93/42/EØF og artikel 8 i forordning (EU) 2017/745 giver fabrikanter mulighed for at forlade sig på specifikke tekniske løsninger, som er nærmere beskrevet i harmoniserede standarder eller dele deraf, hvis referencer er offentliggjort i Den Europæiske Unions Tidende. Det følger af nævnte artikel, at hvis en fabrikant vælger at anvende en sådan teknisk løsning, formodes det pågældende medicinske udstyr at være i overensstemmelse med de krav, der er omfattet af den pågældende harmoniserede standard eller dele deraf. Det er dog ikke obligatorisk at overholde de harmoniserede standarder. Fabrikanterne kan frit vælge andre tekniske løsninger, forudsat at den løsning, de vælger, sikrer, at det medicinske udstyr opfylder de gældende væsentlige sundheds- og sikkerhedskrav.
(19)Ved artikel 19 i forordning (EU) 2016/425 fastsættes de overensstemmelsesvurderingsprocedurer, der skal følges for de forskellige PV-kategorier. I henhold til nævnte artikel skal PV’er i kategori III, såsom PV’er til beskyttelse mod skadelige biologiske agenser, underkastes en særlig kombination af overensstemmelsesvurderingsprocedurer, som er beskrevet i henholdsvis bilag V, bilag VII og bilag VIII til samme forordning. Det er for hver af de forskellige overensstemmelsesvurderingsprocedurer, der kan anvendes, obligatorisk at inddrage et tredjepartsoverensstemmelsesvurderingsorgan.
(20)Ved artikel 11 i direktiv 93/42/EØF, og ved artikel 52 i forordning (EU) 2017/745 fra det tidspunkt, hvorfra denne finder anvendelse, fastsættes de særlige overensstemmelsesvurderingsprocedurer, der skal følges for de forskellige klasser af medicinsk udstyr. I henhold til nævnte artikler skal medicinsk udstyr i klasse I, bortset fra udstyr efter mål og udstyr bestemt til afprøvning, underkastes overensstemmelsesvurderingsproceduren for EF-overensstemmelseserklæring uden et tredjepartsoverensstemmelsesvurderingsorgans medvirken.
(21)Bemyndigede organer er de overensstemmelsesvurderingsorganer, der er udpeget af medlemsstaterne og er bemyndiget til som tredjepart at udføre tredjepartsoverensstemmelsesvurderingsopgaver i henhold til forordning (EU) 2016/425. I henhold til artikel 26, stk. 4, i og punkt 7, litra f), i bilag V til forordning (EU) 2016/425 skal de bemyndigede organer vurdere, om et PV-produkt opfylder de gældende væsentlige sundheds- og sikkerhedskrav. Bemyndigede organer skal ikke kun foretage denne vurdering, hvis den pågældende fabrikant har anvendt de harmoniserede standarder, men også, hvis fabrikanten har valgt andre tekniske løsninger. De bemyndigede organer skal, når de udsteder overensstemmelsesvurderingscertifikater, underrette deres bemyndigende myndigheder og kan også skulle underrette andre bemyndigede organer om de certifikater, de har udstedt, jf. artikel 34 i forordning (EU) 2016/425.
(22)Det påhviler derfor også de bemyndigede organer at vurdere, om produkter fremstillet i overensstemmelse med andre tekniske løsninger, såsom dem, der er indeholdt i WHO’s anbefalinger om passende valg af PV’er, også opfylder de gældende væsentlige sundheds- og sikkerhedskrav. I lyset af betydningen af at sikre en effektiv udveksling af oplysninger mellem alle interessenter i PV-forsyningskæden i tilfælde, hvor bemyndigede organer konkluderer, at et PV, for hvilket der anvendes en anden standard eller teknisk løsning, er i overensstemmelse med de væsentlige sundheds- og sikkerhedskrav, der gælder for det, vil deling af disse oplysninger være med til at lette hurtig vurdering af andre produkter, der fremstilles i overensstemmelse med den samme standard eller tekniske løsning. Bemyndigede organer kan i dette øjemed gøre brug af de eksisterende kanaler til udveksling af oplysninger inden for rammerne af de koordinationsgrupper, der er oprettet i henhold til artikel 36 i forordning (EU) 2016/425.
(23)I henhold til de relevante markedsovervågningsprocedurer i forordning (EU) 2016/425, særlig artikel 38, stk. 1 og 2, skal en markedsovervågningsmyndighed, der støder på et PV-produkt, som ikke er CE-mærket, foretage en evaluering af produktet. Hvis markedsovervågningsmyndighederne i forbindelse med denne evaluering vurderer, at PV’et ikke opfylder forordningens krav, skal de pålægge den erhvervsdrivende at træffe afhjælpende foranstaltninger for at bringe PV’et i overensstemmelse med kravene, trække PV’et tilbage fra markedet eller tilbagekalde det, alt efter risikoens art. De skal også underrette Kommissionen og den anden medlemsstat om resultaterne af evalueringen og om de foranstaltninger, de har pålagt den erhvervsdrivende at træffe.
(24)For at afhjælpe manglen på PV’er, der er nødvendige i forbindelse med covid-19-udbruddet, bør de relevante markedsovervågningsmyndigheder derfor, i tilfælde hvor ikke-CE-mærkede PV’er påtænkes indført til EU-markedet, evaluere produkterne og, hvis disse vurderes at være i overensstemmelse med de væsentlige sundheds- og sikkerhedskrav i den relevante forordning, træffe foranstaltninger, der giver mulighed for at bringe de pågældende PV’er i omsætning på EU-markedet i en begrænset periode, eller så længe overensstemmelsesvurderingsproceduren gennemføres af det bemyndigede organ. For at sikre, at sådanne produkter kan gøres tilgængelige i andre medlemsstater, og i lyset af betydningen af at sikre en effektiv udveksling af oplysninger samt en koordineret indsats over for alle trusler mod borgernes sundhed og sikkerhed bør den markedsovervågningsmyndighed, der foretager en sådan evaluering, meddele andre medlemsstaters myndigheder og Kommissionen sin beslutning via de almindelige kanaler til udveksling af oplysninger om markedsovervågning.
(25)I betragtning af at visse typer PV’er eller medicinsk udstyr, der anvendes i forbindelse med covid-19-udbruddet, også kan anvendes til andre formål, er det nødvendigt, at medlemsstaterne træffer alle egnede foranstaltninger til at sikre, at PV’er eller medicinsk udstyr, der ikke er forsynet med CE-mærkning, og som kan bringes i omsætning på EU-markedet i henhold til nærværende henstillings punkt 8, kun gøres tilgængeligt for sundhedspersonale —

VEDTAGET DENNE HENSTILLING:

1.   Med det formål at sikre, at der er PV’er og medicinsk udstyr til rådighed til at sikre en tilstrækkelig beskyttelse under covid-19-udbruddet, opfordrer Kommissionen alle erhvervsdrivende i hele forsyningskæden samt bemyndigede organer og markedsovervågningsmyndigheder til at træffe alle de foranstaltninger, de kan, til at støtte indsatsen for at sikre, at forsyningen af PV’er og medicinsk udstyr på hele EU-markedet vil kunne imødekomme den stadigt stigende efterspørgsel. Sådanne foranstaltninger bør imidlertid ikke indvirke negativt på det generelle sundheds- og sikkerhedsniveau, og alle relevante interessenter bør sikre, at ethvert PV eller medicinsk udstyr, der bringes i omsætning på EU-markedet, fortsat sikrer en tilstrækkelig beskyttelse af brugernes sundhed og sikkerhed.

OVERENSSTEMMELSESVURDERINGSPROCEDURER

2.De i henhold til forordning (EU) 2016/425 bemyndigede organer bør prioritere og hurtigt gennemføre de overensstemmelsesvurderingsaktiviteter i relation til alle nyligt indgivne ansøgninger fra erhvervsdrivende vedrørende PV’er, der er nødvendige i beskyttelsesøjemed under covid-19-udbruddet.
3.For så vidt angår PV-produkter fremstillet under anvendelse af andre tekniske løsninger end harmoniserede standarder kan WHO’s anbefalinger om passende valg af PV’er anvendes som en potentiel referencekilde for sådanne tekniske løsninger, forudsat at de pågældende tekniske løsninger sikrer et tilstrækkeligt beskyttelsesniveau, svarende til de gældende væsentlige sundheds- og sikkerhedskrav i forordning (EU) 2016/425.
4.Bemyndigede organer, der udsteder certifikater for PV-produkter fremstillet under anvendelse af andre tekniske løsninger end harmoniserede standarder, bør straks underrette den relevante bemyndigende myndighed samt de øvrige bemyndigede organer i henhold til forordning (EU) 2016/425 om de udstedte certifikater og om, hvilken teknisk løsning der er anvendt. Bemyndigede organer bør udveksle disse oplysninger via en koordineringsindsats i gruppen af bemyndigede organer, som er oprettet i henhold til artikel 36 i forordning (EU) 2016/425.
5.For så vidt angår medicinsk udstyr bør medlemsstaternes mulighed for at tillade undtagelser fra overensstemmelsesvurderingsprocedurer også overvejes, jf. artikel 11, stk. 13, i direktiv 93/42/EØF, og jf. artikel 59 i forordning (EU) 2017/745 fra det tidspunkt, hvorfra sidstnævnte finder anvendelse, også i tilfælde, hvor et bemyndiget organs mellemkomst ikke er påkrævet.

MARKEDSOVERVÅGNINGSPROCEDURER

6.De relevante markedsovervågningsmyndigheder i medlemsstaterne bør fortrinsvis fokusere på PV’er eller medicinsk udstyr, der ikke opfylder kravene, og som frembyder alvorlige risici for sundheden og sikkerheden hos de brugere, de er tiltænkt.
7.Hvis markedsovervågningsmyndighederne vurderer, at PV’er eller medicinsk udstyr sikrer et passende sundheds- og sikkerhedsniveau i overensstemmelse med de væsentlige krav i forordning (EU) 2016/425 eller kravene i direktiv 93/42/EØF eller forordning (EU) 2017/745, kan de, selv hvis overensstemmelsesvurderingsprocedurerne, herunder anbringelsen af CE-mærkning, ikke endeligt er afsluttet i overensstemmelse med de harmoniserede regler, tillade, at de pågældende produkter gøres tilgængelige på EU-markedet i en begrænset periode, og så længe de nødvendige procedurer pågår.
8.PV’er eller medicinsk udstyr, der ikke er forsynet med CE-mærkning, kan også gøres til genstand for en evaluering og indgå i indkøb, der organiseres af de relevante myndigheder i en medlemsstat, forudsat at det sikres, at de pågældende produkter kun er tilgængelige for sundhedspersonale, og kun så længe den nuværende sundhedskrise varer ved, og at de ikke kommer til at indgå i de almindelige distributionskanaler og gøres tilgængelige for andre brugere.
9.Markedsovervågningsmyndighederne bør straks underrette Kommissionen og de øvrige medlemsstater om eventuelle midlertidige ordninger, som de måtte have tilladt for bestemt(e) PV’er eller medicinsk udstyr. For PV’er bør dette ske via informations- og kommunikationssystemet for markedsovervågning (ICSMS).

Udfærdiget i Bruxelles, den 13. marts 2020.

På Kommissionens vegne

Thierry BRETON

Medlem af Kommissionen

Life Science ved UIO

Denne uken arrangeres en stor konferanse som dreier seg om Life Science satsningen ved UIO. Du kan se innslag under konferansens første dag her.

Det juridiske fakultet ønsker å styrke og samordne sin forskning knyttet til livsvitenskap.

Livsvitenskap er Universitetet i Oslos (UiOs) største satsing noensinne. Innen livsvitenskapen studerer forskere oppbygging, struktur og funksjon av levende organismer, og hvordan de påvirkes. Ved Det juridiske fakultet undersøkes rettsvitenskapelige spørsmål knyttet til livsvitenskap. En arbeidsgruppe nedsatt av dekanen fungerer som referansegruppe for fakultetets forskere på livsvitenskapsfeltet, og har utarbeidet en rapport for å konkretisere hvordan Det juridiske fakultets fag og forskere kan inngå i livsvitenskapssatsningen. Rapporten drøfter ulike sammenhenger mellom livsvitenskap og forskningen på Det juridiske fakultet. Den beskriver den livsvitenskapsrelaterte forskningen som allerede foregår på fakultetet, hvilke ressurser fakultetet har på dette feltet, og gir noen forslag til hvordan fakultetet kan styrke sin forskning knyttet til livsvitenskap.

Fakultetet skal:

  • Identifisere aktuelle forskningsprosjekter av betydning for livsvitenskap
  • Styrke og samordne forskningen på fakultetet knyttet til livsvitenskap.
  • Identifisere samarbeidsmiljøer for juridisk fakultet
  • Oppmuntre studenter til å velge forskning på livsvitenskap
  • Bidra til inkluderende samarbeid.

Prosjekter

Fagområder

  • Helse- og biorett
  • Klimarett
  • Personvernrett
  • Immaterialrett (særlig patentretten)
  • Kriminologi
  • Menneskerettigheter
  • EU/EØS-rett

Andre eksempler er forvaltningsrett, strafferett, kontraktsrett, rettssosiologi, grønn kriminologi, bioprospektering / biopirateri, ulovlig handel med truede arter, rettsfilosofi og etikk

Åpent seminar om kunstig intelligens i helsesektoren

Lørdag 8. februar er det åpent møte om kunstig intelligens i helsesektoren. Du kan melde deg på her.

Program:

  • Prinsipper og potensialer for kunstig intelligens og maskinlæring i helsetjenesten
    • medisinsk behov for bruk av big data/ helsedata/ helseregistre for bedre diagnostikk og vurdering av resultat av ulike behandlinger, for eksempel i forbindelse med imaging-teknikker og persontilpasset medisin
    • v/ Professor Erik Fosse, Intervensjonssenteret, Rikshospitalet/ UiO
  • Rettslige problemstillinger og perspektiver ved bruk av kunstig intelligens i helsetjenesten. Hvem har tilsynsansvaret? Hvordan vurdere forsiktighetshensyn?
    • herunder GDPR og norsk lovgivning
    • v/ 1. amanuensis Anne Kjersti Befring, Institutt for offentlig rett, UiO
  • Menneskelig visdom og sårbarhet i møte med kunstig intelligens – medisinsk-etiske og filosofiske betraktninger
    • inkludert etiske betraktninger ved å ikke utnytte dette til å forbedre diagnostikk og evaluering av effekt av ulike behandlingsregimer.
      v/ Professor Jan Helge Solbakk, Senter for medisinsk etikk, UiO
  • Paneldebatt. Spørsmål fra salen.
Helsedata, kunstig intelligens og maskinlæring: Tekniske, medisinske, juridiske og etiske betraktninger
Helsedata, kunstig intelligens og maskinlæring: Tekniske, medisinske, juridiske og etiske betraktninger

Feil om taushetsplikten fra UD

I saken vedrørende hjembringelse av gutten fra Syria har ellers taushetsbelagt informasjon blitt benyttet av mor, hennes advokat og UD, i arbeidet med å få hjem en hel familie.

Det ble truffet et politisk vedtak om hjemhenting av familien til tross for regjeringens opprinnelig standpunkt om at personer knyttet til terrororganisasjonen ikke skulle hentes hjem. Begrunnelsen var at regjeringen ikke ønsker å ha et liv på samvittigheten og at det var umulig å foreta nødvendige undersøkelser av gutten i Syria og å gi han behandling. Det var også umulig å få hentet gutten hjem alene da mor motsatte seg dette.

Dette innebærer at det er offentlige interesser i å få kunnskap om hvordan det går videre med gutten. Slike hensyn har ikke blitt vurdert i forbindelse med at Utenriksministeren svarer Stortinget på spørsmålet om informasjon og gutten. Hun viser til at UD har basert seg på et samtykke fra mor. Videre uttaler hun at opplysningene ikke er anonyme.

Gutten har ikke vært anonym i den forstand at ingen kan knytte opplysningene til en bestemt person. UD er for eksempel kjent med identiteten dersom legene gir opplysningene. Det er heller ikke problemstillingen i denne saken. Anonym vil i denne sammenhengen si opplysninger som verken er omfattet av taushetspliktene eller av GDPR. Det er et skille mellom opplysninger som ikke er omfattet av taushetsplikten og unntak fra taushetspliktene. I uttalelsen til Stortinget slås dette sammen.

Spørsmålet er om det foreligger offentlige interesser som tilsier at noe informasjon må gis, sett på bakgrunn av den informasjonen som allerede foreligger, og hvordan guttens identitet beskyttes. Unntakene som er aktuelle i denne situasjonen gjelder offentlige interesser og at det ikke foreligger noen grunn til å beskytte opplysninger om at «det går fint» eller at «han er alvorlig syk» sett hen til at guttens identitet og detaljer om helsetilstanden beskyttes. I denne vurderingen tas det hensyn til betydningen av at omfattende helseopplysninger er formidlet og at de har fått offentlig interesse.

Disse reglene har ikke UD funnet frem til selv om de har stor praktisk interesse når det gjelder taushetsplikten og unntak fra plikten. Krav om samtykke og full anonymitet ville ført til vesentlige endringer i dagens praksis med hensyn til å informere om trafikkulykker, terrorhandlinger, og redningsoppdrag. Det er langvarig praksis i Norge, og våre naboland, at allmennheten informeres om trafikkulykker, store ulykker, Utøya-terroren osv. med begrunnelse i offentlige interesser og at personens identitet er beskyttet (ikke anonym), unntakene er i fvl. § 13 a og b og Hpl. § 23 (1-4).

Det fremgår av høringen at UD ikke har foretatt noen vurderinger av guttens interesser, ei heller av offentlige interesser. UD har lagt til grunn samtykke fra mor. Et samtykke fritar ikke UD fra å opptre forsvarlig i saksbehandlingen og å vurdere barnets interesser. UD har tidligere delt informasjon i media og i Stortinget om at gutten er syk. Advokaten til mor har gått svært langt i å dele opplysninger, blant annet fra pasientjournalen. UDs ansvar for forsvarlig saksbehandling styres ikke av mor.

Gutten har rett til vern om sitt privatliv i henhold til Grunnloven § 102 og EMK art. 8, med mindre det er forholdsmessig å levere ut opplysninger. Det er god grunn til å følge opp UDS saksbehandling når det er et samtykke fra mor og advokaten til mor (ikke gutten) som har vært avgjørende. UD har ikke sørget for at barnet har fått en egen advokat. UD bør kjenne til at det har en selvstendig plikt til å vurdere taushetsplikten og opptre forsvarlig når det gjelder barn, dersom mor opptrer i strid med barnets interesser.

Dersom UD mener at det er i strid med barnets interesser og ikke i samsvar med offentlige interesser å formidle helseopplysninger om barnet, så skal ikke slike opplysninger formidles før gutten kom hjem og etter. Gutten burde ha fått en egen advokat som kun ivaretar hans interesser.

I dag er terskelen lavere for å gi generell informasjon som en konsekvens av at det er gitt omfattende helseinformasjon som allerede er kjent. Det å bekrefte eller å avkrefte at gutten er syk regnes ikke som nye opplysninger i lovens forstand. Det er selvfølgelig ikke brudd på taushetsplikten om legene informerer UD om at det går bra med gutten eller at det ikke går bra, og at UD informerer Stortinget.

Begrepet anonymt

Begrepet anonymt benyttes både om opplysninger som ikke er omfattet av taushetsplikten og GDPR, og om unntak fra taushetsplikten og forbud mot å behandle helseopplysninger i GDPR. I norsk lovgivning har begrepet «anonym» blitt benyttet om avidentifiserte opplysninger som ikke er anonyme i henhold til GDPR, blant annet i unntak fra taushetspliktene. Hvordan personens identitet er beskyttet kan være et av flere momenter som vurderes ved avveininger av interesser som kan begrunne at taushetsplikten er hevet.

Hvilke regler kommer til anvendelse?

Spørsmålet nå er om UD eller regjering kan få tilgang på informasjon om guttens helsetilstand og om den kan videreformidles til Stortinget. Forvaltningslovens taushetsplikt kan heves av forvaltningsorganet selv. Dette gjelder ikke for helsepersonellets taushetsplikt. Helsepersonellet som behandler gutten må vurdere om et av unntakene kommer til anvendelse.

Regjeringen og UD har dermed ikke tilgang på opplysninger om gutten uten at legene vurderer at det foreligger et unntak, eller at slik informasjon gis fra mor. Deretter oppstår spørsmålet om forvaltningens taushetsplikt og unntak fra denne.

Gutten har i nåværende situasjon både rett til nødvendig helsehjelp og et konfidensialitetsvern utover det han har hatt tidligere i denne prosessen.

Det er liten tvil om at det er alminnelig kjent at gutten er alvorlig syk og at det foreligger offentlige interesser (ikke historiske) som kan begrunne at noen opplysninger gis. Forholdsmessighetsvurderinger innebærer at hensyn som begrunner tilsidesettelse av taushetsplikten må veie tyngre enn hensynet til taushetsplikten, jf. fvl. § 13 a nr. 3, det innebærer at opplysninger kan brukes når «ingen berettighet interesse tilsier at de holdes hemmelig, feks når de er alminnelig kjent eller alminnelig tilgjengelig andre steder. I helsepersonelloven er det inntatt tilsvarende interesseavveininger i hpl. § 23 nr. 1-4.

Allmenheten har interesse i at UD som har behandlet guttens helseopplysninger og som har sørget for hjemsendelse, sørger for å få kunnskap om det går bra med gutten i det videre og om hvor syk han er. Helseopplysninger har vært avgjørende for de offentlige interessene, ressursbruken og innsatsen med flere operasjoner i Syria. UD har truffet avgjørelsen og må kunne vurdere saksbehandlingen og tidsforløpet det tok å få han hjem.

Det politiske vedtaket som splittet en regjering, prosessen med bruk av legeundersøkelser i Syria, tolkninger av guttens journal i Norge, bør vurderes i lys av guttens faktiske helsetilstand i dag. Dette kan få betydning for andre barn i Syria som kan ha behov for helsehjelp. Det kan ha betydning for hvordan legevurderinger i Syria skal benyttes fremover.

UD må benytte denne informasjonen for å evaluere og kvalitetssikre slike prosesser for å vite hvordan vi fremover skal behandle barn som er syke og der foreldrene stiller som vilkår at vi ikke kan hente barnet uten at også foreldre knyttet til IS er med. Denne problemsstillingen er aktuell i et likhetsperspektiv og for å finne løsninger på de dilemmaer som oppstår. Denne saken bør også benyttes for å kunne lage et system for hvordan helseopplysninger om barn i Syria skal behandles som grunnlag for hjemsendelse og når de kommer hjem. I den aktuelle saken har det vært omfattende informasjon om gutten over en lang periode.  

Guttens identitet bør i størst mulig grad beskyttes selv om han ikke er anonym i den forstand at opplysningene ikke omfattes av taushetsplikten.

Straff

Etter debatten i Dagsnytt 18 den 23. januar har jeg fått spørsmål om det er aktuelt med straff om det nå bekreftes at gutten er alvorlig syk eller hvordan det går med han. 

Det er naturlig nok helt uaktuelt å straffe for brudd på forvaltninglovens og helsepersonellovens taushetsplikter i denne situasjonen der det er rettslig grunnlag i fvl. § 13 a nr. 3 og hpl. § 23. Begge lovenes taushetsplikter bygger i henhold til forarbeidene på tidligere legelov.

Det finnes ingen eksempler på at det benyttes straff når vi er innenfor utøvelse av et rimelig forholdsmessighetsskjønn.

Det er dessuten villedende å omtale straffesanksjoner i forhold til helsepersonellets taushetsplikt uten å omtale at straffesanksjoner også kan anvendes ved brudd på forsvarlighetsplikten, opplysningsplikter mv, jf. hpl. § 67 som både gjelder helsepersonell og helsevirksomheter jf. hpl. § 2 og 3. En forutsetning for straff er at lovbruddet må være «grovt uaktsomt».  Tilsvarende skyldkrav gjelder i praksis brudd på forvaltningslovens taushetsplikt.

Det er i Norge en langvarig praksis med at helsetjenesten informerer befolkningen om «offentlige operasjoner» i forbindelse med alvorlige hendelser, ulykker, sykdom og skader. Det gis beskrivelser av skader og behandlingstiltak, uten at personer navngis. Det betyr ikke at personen er anonym etter dagens forståelse av begrepet anonymt. Det er ikke umulig å identifisere eller gjenkjenne personer. Personens identitet skal likevel beskyttes. Det var mange eksempler på dette etter 22. juli terroren. En begrunnelse er at det er offentlige interesser, ikke bare private, noe lovene gir grunnlag for. Det er flere titalls unntak fra taushetsplikten. Samtykke fra en forelder trenger ikke å være nødvendig eller tilstrekkelig. Stortinget som har vedtatt disse lovene som vi forholder oss til.