Befrings blogg

Ytringsfrihet i arbeidsforhold

En ansatt sykepleier i sykehus sender et kronikkutkast til sin leder med informasjon om at den blir sendt en avis. Lederen svarer umiddelbart med at han ikke får lov å sende kronikken. Har lederen lov til det?

Nei, lederen kan ikke stoppe ansattes samfunnsengasjement med mindre det røpes foretningshemmeligheter, taushetsplikten brytes eller kronikken inneholder elementer som kan bety brudd på lojalitetsplikten. Det skal mye til før lojalitetsplikten anses brutt i denne sammenhengen.

– Ytringsfriheten

I år er det 200 års jubileum for grunnloven. Grunnloven står over andre lover. Ytringsfriheten er ansett som et så viktig grunnlag for vårt demokrati at den står i Grunnloven. Ytringsfriheten står også i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 10, som Norge har sluttet seg til.

Enhver borger i Norge har ytringsfrihet, jf Grunnloven § 100: “Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilken som helst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.”

Ytringer skal ikke møtes med trusler eller sanksjoner. Selv om det oppleves som ubehagelig for den ytringen rammer. At ytringsfriheten er fastslått i Grunnloven, har den virkning at den tilsidesetter lover og avtaler som innebærer ugyldige begrensninger i ytringsfriheten. Stortinget har ikke myndighet til å vedta lover i strid med Grunnloven – da må Grunnloven endres først, noe som krever vedtak med større flertall og av to ulike storting (det vil si at det må være et valg imellom).

Ytringsfrihet betyr en rett til å ytre seg på arbeidsplassen og forøvrig, og til å delta i den alminnelige samfunnsdebatten om ulike politiske spørsmål. Det kan skje ved avisinnlegg, ved deltakelse i panel eller ved deltakelse i debattprogrammer i radio og TV.

– Offentlige tjenester og virksomheter

For offentlige tjenester er et krav om innsyn og offentlighet, utover det som er uttrykket gjennom offentlighetsloven. I offentlige virksomheter er det særlig viktig at flere enn ledere ytrer seg om situasjonen. Ved bruk av offentlige ressurser har befolkningen krav på å få informasjon om hvordan «skatteinntekter» benyttes. Dette er nødvendig for å få en opplyst debatt og en opplyst befolkning med stemmerett.

En lege som er ansatt i sykehus kan skrive en kronikk om hvordan samhandlingsreformen virker for enkelte grupper pasienter, slik en geriater gjorde for noen år siden. Leger kan kritisere politiske beslutninger. Det har ingen betydning at vedkommende er ansatt i et sykehus som er underlagt helseministeren som eier. Forsøk på å stoppe slike ytring vil være ulovlig.

De hensynene som begrunner ytringsfriheten, er argumenter for at arbeidsgivere og ledere tilrettelegger for å ha åpenhet i virksomheter og for at ansatte oppfordres til engasjement og ytringer.

Med statlig eierskap til sykehus 2002, ble det desto viktigere at ledere i sykehus er bevisst ytringsfrihet i arbeidsforhold. De fleste fagpersoner arbeider innenfor dette statlige sykehusmonopolet og deres vurderinger er nødvendige i mange sammenhenger, ikke bare i styringen og ved politiske beslutninger, men også for befolkningens innsyn i virksomheten.

Med statlig eierskap økte risikoen for at eier (helseministeren), de regionale helseforetak og sykehusledelsen kan bli alene om å definere tilstanden i sykehus og effekten av egne beslutninger. Befolkningen må ha trygghet for at styringen ikke blir «totalitær» og at virkeligheten blir fremstilt slik den faktisk er. Det gjelder både overordnede spørsmål om fordeling og prioritering, men også vurderinger av hvordan helsetjenesten eller et enkelt sykehus fungerer ut fra de disposisjonene som foretas. Det er et selvstendig poeng av fagpersoner bør delta i debatt om utvikling av fagområdet. Men ytringsfriheten dekker både retten til politiske og faglige ytringer.

Innen helsetjenesten er det varslingsplikter som kommer i tillegg til ytringsfrihet., som i helsepersonelloven § 17. Arbeidsgivere har en plikt til å tilrettelegge for slik varsling, jf blant annet helsepersonelloven paragraf §16. I arbeidsmiljøloven er det egne varslingsregler og vern mot gjengjeldelse etter varsling i § 2-4 og § 2-5, men det er ingen plikt til varsling. Varsling må ha sitt grunnlag i faktiske forhold. Bestemmelser om varsling begrenser arbeidsgivers styringsrett og gjør det uavhengig av ytringsfrihet og lojalitetsplikt, rettmessig å gi informasjon slik reglene forutsetter.

– Taushetsplikten som begrensing

Utgangspunktet er altså at ansatte kan uttale seg fritt og at det stilles krav om et juridisk grunnlag for at arbeidsgivere og ledere skal begrense ytringsfriheten. Taushetsplikten er en begrensing. Dette følger av helsepersonelloven §§ 21.

Lovbestemt taushetsplikt er altså en begrensing for ytringsfriheten. En lege eller annet helsepersonell kan ikke uttale seg om pasientopplysning med identifikasjon av pasient, når denne informasjonen er omfattet av taushetsplikten. Det betyr at dersom plikten er opphevet ved samtykke, eller på annen måte, er det ytringsfrihet.

Taushetsplikten til helsepersonell er strengere enn taushetsplikten for ansatte i offentlig forvaltning (forvaltningsloven §§ 13 flg). Det er pålagt helsepersonell en viss aktivitet for å hindre at informasjon spres til uvedkommende.

Men pasienthistorier kan benyttes dersom informasjonen ikke kan tilbakeføres til en pasients identitet. Pasienthistorier med identitet kan brukes hvis pasienten har samtykket til slik bruk av informasjonen (helsepersonelloven § 22).

– Lojalitetsplikten

Ytringer om drift, omstillinger og konsekvens av beslutninger berører ikke taushetsplikten, men det må vurdres om det ligger innenfor ytringsfriheten ev lojalitetsplikten. Lojalitetsplikten er en ulovfestet regel som er utviklet gjennom rettspraksis. Spørsmålom ytringsfrihet i arbeidsforhold har også vært behandlet av Sivilombudsmannen.

Det er helt klart at arbeidsgiver og ledelsen i virksomheten står fritt til å bestemme hvem som skal være talsperson for virksomheten. En ansatt kan ikke oppnevne seg selv som talsperson. Men det er ikke til hinder for at ansatte kan ytre seg på egne vegne. Dersom det ikke er klart av sammenhengen ytringene kommer i, må vedkommende ta ansvar for å få fram at det er egne standpunkter som ytres. Av Sivilombudsmannens uttalelser fremgår det at det er en vid adgang til uttalelser hvis det ikke oppstår en fare for at man oppfattes som virksomhetens talsperson. Formålet bak lojalitetsplikten er hensynet til god drift av virksomheten, altså ikke primært lojalitet til ledelsen.

Det skal mye til før en uttalelse anses å være i strid med lojalitetsplikten, men to forhold kan nevnes og det er krav til saklighet og krav til bruk av riktige fakta. Ren sverting av en arbeidsgiver feks med påstand om straffbare forhold, kan rammes hvis ikke er holdepunkter for påstanden.  
– Offentlig innsyn, åpenhet og ytringer

Innen offentlige tjenester er det krav til åpenhet om tilstanden. Ansatte kan opplyse om faktiske forhold i virksomheten. Det kan gis kritiske bemerkninger til hvordan beslutninger påvirker pasienttilbudet og om antatte konsekvenser i fremover i tid. Det kan gis uttalelser om mangel på ansatte og spesialister og om utstyr. Ansatte kan uttrykke uenighet med ledelsen om situasjonen uten at det er brudd med lojalitetsplikten.

Som eksempel kan det nevnes at kritisk informasjon om hvordan omstillingen av Oslo sykehusene ble gjennomført og nå fungerer, kommer i all hovedsak fra ansatte og tillitsvalgte og ikke fra ledelse og eier. Det gjaldt også effekten på Ahus når 160000 i pasientgrunnlag ble overført til Ahus fra 1.1.2011. Det at ansatte bidrar til nødvendig åpenhet og ikke ledere, er kommentert fra Riksrevisjonen. Ansatte i flere sykehus har samtidig tatt opp problemer med åpenhet. Det siste året har ansatte tatt opp problemer med for høyt belegg i sykehus og at det planlegges med for få sengeplasser. Ledere har også ytringsfrihet om disse forholdene men deltar i liten grad i den offentlige debatt.

I de nevnte sammenhenger har aktivitet og informasjon fra ansatte vært avgjørende for offentlig innsyn. Det viser også den faktiske betydningen av ytringsfrihet i arbeidsforhold innen offentlig sektor.

New public managment – effekter i offentlig sektor

New public managment (NPM) er både brukt som betegnelsen på en styringsideologi for offentlig sektor og på en reformbølge innen offentlig sektor siden 1980 tallet. Det kan diskuteres i hvilken grad denne styringsideologien fortsatt anvendes. OECD skrev en rapport for noen år siden som het: «Value for money: Public administration after New Public Managment». Det kunne tyde på at vi er over i en ny fase. Uansett så har denne styringsideologien betydning, ved noen kjennetegn, selv om den er videreutviklet. Det styres med mål og krav som kontrolleres og i mindre grad med tillit til de ansatte, noe som fører til økende og kostbar administrasjon, på flere nivåer, på bekostning av ressurser til tjenestene. Dimensjoneringen mellom byråkrati/administrasjon og tjenesten, diskuteres i liten grad i systemet, heller ikke effekten av denne formen for styring. Med økende forvaltning øker også antallet som «kjemper om» å kunne definere en virkelighet i deres interesse for fortsatt ekspansjon.

Reformbølgen oppsto ved en tro på hvordan offentlig sektor skulle styres med utgangspunkt i modeller fra privat sektor men uten de mekanismer som finnes i privat sektor. I Norge vil mange forbinde innføringen av NPM med Hermansen utvalget: «En bedre organisert stat», en NOU fra 1989, og siden med at offentlige tjenester ble «privatisert» i foretak og med egen arbeidsgiverorganisasjon i NAVO, som nå heter Spekter. Det forklarer Spekters engasjement når NPM diskuteres, men ikke hele bakgrunnen for innføringen av denne styringsideologien i Norge. Men Hermansen la andre forutsetninger til grunn for styring enn det som nå gjelder innenfor mange områder. Han ønsket å styre i stort men å la virksomhetene selv ta ansvar.

Reformprogrammet som kalles NPM startet først i New Zealand og Australia og andre engelsktalende land og siden i øvrige vestlige land på 1990-tallet.

NPM er en styringsideologi og et finansieringssystem, med mål om å ha bedre styring og kontroll på de tjenester som leveres og på økonomien, ved «bunnlinjen». Spørsmålet er om det gir ønskede resultater og i såfall til hvilken pris, for kostnadene med selve styringssystemet er ofte godt «skjult», ev at det gjemmes som del av hva tjenesten koster. Det kan føre til stadig større overføringer samtidig som det kuttes i tjenestetilbudet. På denne måten blir prisen på polititjenester, barneverntjenester, lærertjenester og helsetjenester høy, mens tjenesterilbydernes egen opplevelse er forvitring.

Det er grunn til å reflektere over forutsetningene for NPM og hvordan det påvirker offentlig sektor. Det vil variere med tilgangen til ressurser og hvordan samlede ressurser fordeles mellom styringssystem og tjenesten som styres. Og det vil variere med andre og reelle korrektiver til slik styring.

Utgangspunktet var at NPM skulle føre til en mer effektivitet offentlig sektor ved hjelp av mekanismer fra privat sektor.

Innen offentlig sektor produseres det tjenester, i tillegg til at den består av sentral, regonal og kommunal forvaltning og en rekke tilsyn. I NPM ligger det verktøy for målstyring av offentlig sektor. Verktøy som utvikles og benyttes over tjenesten, altså over nivået der verdiene skapes. Verktøy som målkrav, kontroll og tilsyn. Målet er å ha effekt på tjenesten.

I hvilken grad er det mulig å beslutte hvordan tjenesten skal være. Og hvilke andre effekter har denne formen for styring? I kombinasjon med bevilgninger av ressurser og forvaltning av disse ressurser, blir det også et spørsmål hvordan samspillet mellom styring og bevilgninger er.

Som virkemiddel for å styre offentlige tjenester benyttes vanligvis bevilgninger og lovgivning. Gjerne i samspill for å få nødvendig effekt. Men med offentlig eierskap, vil målstyring, forvaltning og rapportering måtte tas med.

– Kjennetegn ved NPM: brukeren i sentrum

Styringsideologien i NPM er hentet fra næringslivet med forsøk på å kunne styre offentlig sektor på en lignende måte som i næringslivet. Et kjennetegn er at styringsmål settes utfra brukeres behov. Brukere er kunder og etterspørrere. I en bedrift handler det om å øke etterspørselen og salget gjennom å kunne konkurrere. I offentlig sektor er ikke etterspørsel en faktor i seg selv, men fordeling og oppfyllelse av rettigheter. Med økt etterspørsel oppnås ikke nødvendigvis økte inntekter. Det kan vel så gjerne føre til økte kostnader.

Resultatet er heller ikke like målbart i offentlig sektor, som er skjermet i motsetning til privat sektor. Det at bedriften må konkurrere om å selge varer og tjenester utfra pris og kvalitet, fører til oppmerksomhet om hvordan styring påvrker produksjon og effektivitet. Dette perspektivet er ikke tydelig med i NPM.

Forholdet mellom administrasjon/kontrolltiltak på den ene side – og produksjon/verdiskapning på den andre siden, gir et helthetsperspektiv på kostnadene, noe som også danner grunnlaget for hvilken pris tjenester og varer får. Ledelsen må sørge for å tilrettelegge for produksjon.

I offentlig sektor skjer mye av styringen og kontrollen langt over nivået der tjenestene produseres, uten at effektene av dette måles og uten at kostnadene ved styringen tas med i prisen. Når tjenester i offentlig sektor ikke prises med sikte på å dekke alle kostnader til produksjon, inkludert de kostnader som påløper med styring, tilsyn og kontroll, er det risiko for at en for stor del av ressursene benyttes på kontroll og på bekostning av verdiskapningen. Kunnskap om hvordan verdiskapning økes og begrenses, har derfor heller ikke stor betydning for valget av styring i offentlig sektor. En slik «top – down» tilnærming kan medføre for lite fokus på de tjenestene som skal skapes og tilrettelegging for tjenestetilbudet.

Resultatet blir et stadig dårligere tilbud til brukere på grunn av svikt i tilrettelegging og ressurstilførsel til der tjenesten skal gis.

– Manglende oversikt over reelle kostnader

Ved sammenligning med andre land, sammenlignes store deler av styringslinja og tjenesten, men uten at dette er tydelig. Det omtales som kostnader til tjenesten. Sagt på en annen måte: budsjettet som sådan kan inneholde selve tjenesten og flere nivåer med «forvaltning» – som samlet sett sammenlignes med andre lands budsjetter. Dimensjonering mellom kostnader i tjenesten og kostnader til å styre, kontrollere og tilsyn med tjenesten, må med for oversikt over faktiske kostnader.

Selv om offentlige budsjetter omfatter totalkostnad og ikke bare kostnader der tjenesten tilbys befolkningen, blir det nødvendig å vurdere dimensjoneringen i en bevilgningsøkonomi. At det er betydelige ressurser til disposisjon øker i seg selv risikoen for at stadig mer ressurser brukes i forvaltningen og ikke i tjenestetilbudet.

– Korrektivitet ved salg mangler

I et fritt marked er det konkurranse mellom ulike tilbydere på kvalitet, tid for leveranse og pris. Det er et korrektiv mot å legge for lite ressurser der tjenesten gis og for mye i administrasjon.

Innen offentlig sektor mangler dette korrektivet, noe som gjør det vanskelig å gjennomføre NPM uten at effektene kan bli motsatt av det som var intensjonen: økt vekt på styring, innhenting av kunnskap og kontroll – og mindre vekt på produksjon. Produksjonen blir gradvis redusert utfra samlet ressursbruk, da mer tid benyttes for å følge opp definerte styringsmål. Brukere må «finne seg i» lang ventetid, svikt i kvalitet selv om samlet pris er høy ved bruk av landets inntekter.

I NMP er det fokus på brukeren, men uten at systemet understøtter tjenester til brukeren. Det kan brukes rettigheter. Men også rettigheter medfører kostnader til forvaltningen og er ikke nødvendigvis svaret på lik og rettferdig fordeling. Behovet for forutsigbarhet til tjenester, trygghet for prioriteringer og at virksomhetene yter tjenester til riktig tid, er et argument for rettigheter. Men de bør begrenses til det som er viktig å ha rett til.

– Brukerens behov def å være i strid med ansattes behov

Det konstrueres ofte en interesse konflikt mellom brukerens behov og ansatte, slik at styringssystemet må ivareta brukeren.

Styringsbehov over tjenestenivået er gjerne begrunnet i at det skal være «likt» for alle tjenestene eller at ansatte og ledere lokalt defineres å ikke kunne ivareta behovene på en tilstrekkelig måte. Det vil være nødvendig med noen felles krav om kriterier for å oppnå likhet. Spørsmålet blir hvordan slike krav kan utformes og understøttes for å oppnå tilsiktet virkning i tjenesten.

I NPM kan ansatte også oppfattes til å representere profesjonsinteresser som angivelig ikke samsvarer med de behov mottakere av tjenester har. Det er mer nærliggende å ta et motsatt utgangspunkt: at brukere og ansatte har et felles behov, nemlig at tjenesten skal være god.

Når det treffes feil beslutninger eller beslutninger med mange negative effekter i virksomheten, vil ansattes motiver trekkes i tvil, i kampen om troverdighet og definisjonsmakt.

Brukerens opplevelse av å få dekket sine behov er avhengig av ansatte og ledere. Ledere som har oppmerksomhet om de tjenester som skal leveres og som tilrettelegger for dette og ansatte som arbeider godt for å levere. En rendyrket variant av målstyring kan fortrenge tilstrekkelig involvering av ansatte kompetanse og forankring, i beslutningsprosesser. «liksom prosesser» kjennetegnes ved at formkrav tilsynelatende er oppfylt, men uten at de er opplyste og resultatet av reelle forhandlinger.

Det finnes mye kunnskap om betydningen av involvering og ansvarliggjøring av ansatte, for effektiv og god drift. Dersom ikke ansattes kunnskap og kompetanse benyttes aktivt i både drift og utvikling av virksomheten, øker risikoen for uriktige beslutninger og at de heller ikke korrigeres før det har fått alvorlige virkninger.

– Myndighet og handlingsrom der tjenestene gis

For å oppnå tilstrekkelig kvalitet på tjenestene må det være handlingsrom og tilstrekkelig myndighet der tjenesten gis. Stram styring ovenfra og ned i virksomheten vil svekke mulighetene for kvalitet i det som leveres med mindre de som beslutter har stor oppmerksomhet om «produktet» og kan justere kursen etter kunnskap om effekter. Hvis det styres etter andre behov enn det å levere gode tjenester, vil ledelsen samtidig bruke ressurser på å begrunne egne disposisjoner og definere hvordan de virker. Et første tegn på dysfunksjonell styring er at ansatte og brukere opplever en annen virkelighet enn den som defineres i styringslinjen. Det blir en kamp om virkelighetsbilde. De som treffer beslutninger vil kunne forklare dette med manglende endringsvilje, noe som også kan stemme, men hvis utgangspunktet for omstilling er ulik oppfatning av både virkelighet og av mål, vil ikke endringsbehovet forstås.

– Hvem definerer virkeligheten?
Hvem gir informasjon om utviklingen når det gjelder tjenestetilbudet til befolkningen?

I offentlige virkdomheter med offentlig finansiering, er det krav om innsyn og åpenhet i alle prosesser. Befolkningen har krav på å få vite hva som skje. Kamp om hva som et den faktiske situasjonen er således svært uheldig. Bruk av ressurser på å styrke «omdømme» og egne beslutninger, vil virke motsatt av åpenhet.

Oppsummert må følgende forhold tas med for å unngå uheldige bieffekter av styring:

– Avstanden mellom beslutningstaker og stedet der tjenester gis må ikke bli for stor, slik at effektene av styring ikke kan justeres
– Styring bør holdes på et overordnet nivå
– Ressursbruk på styring og forvaltning må være oversiktlig og holdes på et rimelig nivå.
– Systemet bør bidra til at ressurser kan kanaliseres inn i tjenesten og motvirke at stadig mer benyttes på kontroll, kunnskapsinnsamling og tilsyn over tjenesten

1) Avstanden mellom beslutningstaker/styringsansvarlig – og stedet der tjenesten skal leveres må minskes for å redusere:

a. risiko for manglende oversikt over samlet økonomiske kostnader til styring og verdiskapning

b. risiko for at beslutningstaker ikke har tilgang til riktig grunnlag for beslutninger og heller ikke negative effekter av beslutninger

i. Kostnader med beslutninger

ii. Risiko ved effekt av beslutninger

2) Ressurser som omfordeles ved at en større andel til styring, kunnskapsinnhenting, kontroll og tilsyn – og mindre ressurser til verdiskapning kan medføre

a. gradvis svekkelse av tjenestenivået, investering i tjenester og drift av tjenester

i. Mindre ressurser til tjenesten for å kunne forsvare ressursbruken totalt sett

ii. Mer kortsiktighet i ressursbruken

b. økning av byråkratiet med øket antall av arbeidstakere

i. Flere oppgaver for forvaltningen med flere krav om meldinger, rapporteringer og dokumentasjon til tjenesten

ii. Mindre innovasjon knyttet til tjenester

iii. Mindre vekt på produksjon

Det må alltid gjøres en avveining mellom ressursbruk på tilsyn/kontroll og verdiskapning dersom målet er å fremme verdiskapning og produksjon.

Nelson Mandela

I dag døde Nelson Mandela – 5. desember 2013. Nelson Mandela er en av de største verdensborgere de siste århundrer. Han gav uttrykk for å føle seg hjemme hvor enn han kom – noe Tromsøværinger fikk oppleve da han erklærte de som afrikanere og seg selv som hjemme.

Mandela tilbrakte mesteparten av sitt voksenliv i fengsel på grunn av sitt politiske arbeid. Høvdingsønnen som opplevde overgrep mot svarte. Han ble advokat og journalist – og jobet som begge deler før han ble fengslet. Mandela var en viktig og uredd formidler både før og etter fengselsoppholdet, men han omtalte seg som klokere etter dette langvarige oppholdet. Mandela ble fengselt for sin politiske virksomhet. Han demonstrerte mot Apartheidlovene som kom i 1947 og ble opplevd som en trussel mot regimet. Mandela ble en «geriljaleder», offensiv og talefør.

Mandela kjempet for rettssikkerhet men ble selv fengslet uten rettsgrunnlag, og satt innelåst i totalt 27 år. Mandela brukte tiden godt. Til refleksjon. Han laget teorier om hvordan det kunne skapes et bedre samfunn å leve i. Teorier og uttalelser vi kommer til å leve med i mange år framover.

Mandela tilgav sine motstandere. Han ble ikke bitter, men snakket om forsoning. Hvordan kan et menneske klare å beholde selvrespekten i en slik ekstrem situasjon? Med tro, engasjement og refleksjon ifølge Mandela. Etter å ha blitt løslatt krevde han ingen innrømmelser. Heller ikke hevn.

Det kreves noen menneskelige kvaliteter utover det vanlige for å makte å legge slike krenkelser bak seg og tenke samlende. Det er dette som gjør Nelsom Mandela til et stort forbilde. Som alle kan lære av. Det handler om å gå videre og bruke de muligheter som foreligger uansett fortid. Lite visste Nelson Mandela om det han skulle gjennom og at han skulle bli et forbilde og en leder for en hel verden.

Les mer om Mandela her. Mye av dette er hentet fra Wikipedia: http://wp.me/p19Pim-ko

Dom fra Høyesterett om taushetsplikt overfor politiet

Helsepersonells taushetsplikt overfor politi har vært gjenstand for diskusjon de siste årene. Politiet ønsker å kunne benytte informasjon i helsetjenesten for å lette etterforskningen, men plikten til taushet om pasienten setter grenser for denne bruken av informasjon. Helsepersonell skal varsle politiet når det er nødvendig for å avverge alvorlige skader, helsepersonelloven § 31 og kan varsle politiet når det foreligger tungtveiende interesser som må ivaretas. Det handler om å avverge situasjoner. Politiets ønsker vil være å få informasjon som kan lette etterforskningen og bidra til å oppklare forbrytelser. Taushetsplikten skal bidra til at alle kan oppsøke helsetjenesten uten frykt for straffeforfølgning.

Den 6. november 2013 ble det satt en endelig sluttstrek i en sak som har blitt behandlet i alle de tre nivåene av domstoler etter at påtalemyndighetene la til grunn at en lege hadde opptrådt straffbart ved å hindre at politiet fikk en pasients identitet.

En pasient kom til akuttmottaket ved Universitetssykehuset i Nord-Norge i januar 2012 og hadde på seg en pose med narkotika. I samsvar med rutiner ble politiet kontaktet for overlevering av narkotikaen. Politiet ønsket da informasjon om hvem pasienten var. Legen nektet å utlevere identitet under henvisning til taushetsplikten. Politibetjenten uttalte da at de ville ta en DNA test av fingeravtrykkene på posen for å få informasjon om pasientens identitet. Før politiet fikk overlevert posen gned legen den mellom hendene og fjernet på denne måte pasientens DNA spor.

Politiet reagerte skarpt på legens atferd og han ble ilagt et forelegg for å ha ødelagt bevis. Legen tok kontakt med Legeforeningen og det ble besluttet at forelegget ikke skulle aksepteres. Påtalemyndigheten brakte saken inn for tingretten men tapte i spørsmålet om forelegget, men uten at tingretten gikk inn på spørsmålet om taushetsplikt. Påtalemyndighetene anket dommen men tapte på samme grunnlag i Lagmannsretten. Både tingretten og lagmannsretten frifant legen med den begrunnelse at han feilaktig trodde han hadde taushetsplikt og dermed ikke oppfylte straffelovens krav til «hensikt» i forbindelse med at beviset ble ødelagt. Disse rettsinstansene mente at taushetsplikten ikke gikk så langt som til å foreta en slik handling. Lagmannsretten uttalte følgende:

«Med dette som bakgrunn er det utvilsomt at tiltalte objektivt sett har overtrådt straffeloven § 132 første ledd. Han forspilte bevis av betydning for framtidig etterforskning ved at han gned posen mellom hendene. Med det gjorde han det i alle fall vanskelig for politiet å bruke DNA avsatt på posen til å etterforske mulig straffbart forhold knyttet til posens innhold. Handlingen var forsettlig.» Lagmannsretten vurderte ikke om handlingen var rettmessig utfra taushetsplikten og den alminnelige rettsstridsreservasjonen.

Påtalemyndigheten valgte å anke saken til Høyesterett og den ble tatt inn til behandling.
Høyesterett avgjorde som nevnt saken ved dom 6. november 2013. Det rettslige grunnlaget var annerledes enn for tidligere domstoler. Høyesterett fulgte ikke opp påtalemyndighetens argumentasjon av det var straffbar ødeleggelse av bevis. Høyesterett la til grunn at legen handlet riktig for å kunne overholde sin taushetsplikt. I dommen er det således rekkevidden av legers, og annet helsepersonells taushetsplikt overfor politi som blir avgjørende for utfallet. Høyesterett viser til helsepersonelloven § 21 og Ot. prp nr 13 (1998-1999), side 83:

«Taushetsplikten begrunnes også med at pasienten skal få behandling. Dersom legen eller annet helsepersonell ikke hadde taushetsplikt, kunne pasienten unnlate å oppsøke hjelp av frykt for informasjonsflyt. Særlig aktuelt vil dette kunne være dersom pasienten har vært involvert i straffbare handlinger eller søker å unndra seg kontroll fra andre offentlige myndigheter. Et formål er nettopp at mennesker med behov for helsehjelp til seg selv, barn eller ev andre pårørende, skal oppsøke helsevesenet uavhengig av atferd eller livssituasjon forøvrig… Tilsvarende vil pasienter som har oppsøkt lege kunne holde tilbake opplysninger av frykt for at legen bringer disse videre. Dette kunne medføre at legen fikk et utilstrekkelig beslutningsgrunnlag, som igjen ville kunne få uheldige følger for helsehjelpens innhold».

Høyesterett viser til at disse formuleringene i forarbeidene ble benyttet i en annen avgjørelse i Høyesterett, i Rt. 2010 siden 1638 avsnitt 35.

Høyesterett uttaler at helsepersonell kan i visse situasjoner ha plikt til å gi politiet bistand men at det må ha hjemmel i lov. Det vises til at plikten til prøvetaking iht helsepersonelloven § 12 er tolket strengt i Rt. 2005 side 1329. Dette tolkes som at taushetsplikten for beskyttelse av pasientens integritet har en sterk posisjon.

Høyesterett uttaler at legens taushetsplikt er et hinder for å gi fra seg informasjon mottatt i pasientbehandlingen. Førstvoterende i Høyesterett bemerker at de synspunkter lagmannsretten legger til grunn «ikke harmonerer godt med den rekkevidde taushetsplikten har.

Høyesterett sier også at helsepersonelloven § 21, ikke bare innebærer en plikt til å bevare taushet, men også en aktivitetsplikt, jf formuleringen «skal hindre».
Det vises også til samme prp side 227.

Høyestererett uttaler:

«Funn av narkotika på en pasient utgjør et dilemma for helsepersonell. Også for disse er oppbevaring av narkotika straffbart etter straffeloven § 162, slik at de ikke kan beholde stoffet. Samtidig må de ivareta sin taushetsplikt. Problemstillingen er berørt i rundskriv IK-25/91 fra Statens helsetilsyn, utgitt i oktober 1991. Her heter det blant annet:

«Hovedregelen er derfor at legen og dennes medhjelper har taushetsplikt overfor politiet, også i forbindelse med narkotikasaker. Taushetsplikten vil omfatte alle opplysninger legen får om pasientens misbruk, herunder faktiske funn av narkotika. Taushetsplikten vil derfor som hovedregel være til hinder for at legen eller dennes medhjelper gir opplysninger til politiet om narkotika som blir funnet i pasienters besittelse.» Sitat slutt.

Dette synet er også lagt til grunn i rundskriv 2012/007.

Høyesterett sier også noe om hvor langt plikten kan gå til aktivt å hindre at noen får kjennskap til taushetsbelagt informasjon. Det må avgjøres ut fra et «konkret rimelighetsskjønn blant annet hensett til de praktiske muligheter Nachtmann hadde til å verne om pasientens anonymitet.»

Videre sier Høyesterett at:
«Det avgjørende blir om det for Nachtmann var praktisk håndterlig å ta aktive skritt for å beskytte pasientens identitet, og om de var rimelig å kreve det av ham i den konkrete situasjonen.»

Det ble lagt til grunn at informasjonen fra rundskrivene var tilgjengelig på sykehuset intranett og at han hadde hatt tid til å sette seg inn i regelverket – og at det var således rimelig at legen foretok seg noe for å forhindre at identiteten ble kjent. Høyesterett slår fast at fjerning av DNA fra posen hadde et lovlig formål og han derfor må frikjennes.

Dommen holder helsepersonells taushetsplikt høyt og den innebærer at bevis kan ødelegges og den kan være til hinder for at straffbare forhold oppklares. Dommen legger til grunn at unntak fra taushetsplikten må være hjemlet, altså at det må være klart at plikten til å beholde taushet oppheves. Dommen understreker også at taushetsplikten omfatter mer enn en plikt til å tie. Helsepersonell skal aktivt å forhindre at personlig informasjon helsetjenesten blir betrodd kommer på avveie, innenfor rimelighetens grenser.

Høyesterett fremholder taushetsplikten og dermed også behovet for at pasienter kan ha tillit til helsetjenesten slik at ingen skal unnlate å oppsøke helsehjelp av frykt for at opplysninger, i dette tilfelle om straffbare forhold, blir videreformidlet av helsepersonell. Dommen vil få betydning for rolleforståelsen i samarbeid mellom politi- og helsetjeneste i tiden som kommer.

Årets helserettsseminar

Årets store faglige begivenhet innen helserett er som regel i oktober og som regel på Farris bad i Larvik. Grundig forberedte og gode innlegg deles med mange og konferansen starter med en gjennomgang av nyheter for oppdateringer. Nyheter i form av ny lovgivning, avgjørelser, utredninger og høringer. Listen er lang over nyvinninger innen helserett.

Det er også en møteplass for mer enn 100 jurister fra akademia, virksomheter, advokatvirksomhet, organisasjoner mm og et par engasjerte leger.

I år var hovedtemaet samtykke og bruk av tvang med professor Aslak Syse som innleder. I tillegg gikk direktørene for Helsetilsynet og Datatilsynet gjennom utfordringer innen sine områder som i arbeidet med kvalitet i helsetjenesten og bruk av journal på tverrs av virksomheter og tilgangskontroll.

Professor Asbjørn Kjønstad innledet om rett til helsehjelp og Anders Skulberg om situasjonen i fengsler. Noen av temaene fortjener egne innlegg her.

Ny regjering og samarbeidsavtalene

Uken før det ble offentligjort, forelå det signaler om at arbeidet med et regjeringsprosjekt nærmet seg slutten i denne omgangen. Krf og V snakket om sonderinger og konstruktiv opposisjon som et alternativ, mens H og Frp snakket om forhandlinger.

Da det ble offentliggjort at vi får mindretallsregjering mellom Høyre og Frp, mandag 30. september 2013, var det ingen overraskelse. Risikoen for å bli bundet opp til politiske løsninger stikk i strid med program og mandat fra velgerne var for stor til at de små partiene skulle gå inn i regjeringssamarbeid. Det måtte forventes at H og Frp med langt flere representanter på Stortinget ønsket å styre en regjering med tilstrekkelig makt og handlingskraft. H var nok villig til å strekke seg langt for å oppnå et forpliktende samarbeid mellom sentrumspartiene og Frp.

Nå får vi en mindretallsregjering med H og Frp, som er historisk. H trekkes lengre ut mot høyreflanke i regjeringssamarbeidet, men skal samtidig samarbeid med sentrum. Prosjektet til Erna og Siv med samarbeid mellom de to største partiene på borgerlig side ser ut til og lykkes, men de er avhengig av å sanke støtte fra andre for å få flertall. Det er skapt en ny ordning for regjeringssamarbeid gjennom en avtale mellom fire partier. Noen vil si det er en ny parlamentarisk situasjon med mindretallsregjering og flertallsvotum innenfor avtalte områder. Mindretallregjeringen har inngått avtale med to partier utenom regjering som forplikter i konkrete saker og til prosess.

Konsekvenser for maktfordeling
En mindretallsregjering må bruke mer tid i Stortinget som har mer makt. En mindretallsregjering er avhengig av å få støtte fra andre partier for flertall i Stortinget. Arbeidsformen til regjeringen endres fra en flertallsregjering. Arbeidsformen i departementene endres også. Det holder ikke at statsråden har fått støtte i regjeringen for å kjenne videre saksgang i Stortinget. FOr å gjøre en god jobb for statsråden må departementet orientere seg godt om saksfeltet og ulike interesser – og om hva som er standpunkter til partier utenfor regjeringen.

Etter åtte år med flertallsregjering vil en mindretallsregjering føre til en viss vitalisering i hvordan man forholder seg til verden utenfor departement og Storting. Det “lukkede og etter hvert store embetsverket må være forberedt på hva politisk ledelse og ministeren vil bli møtt med av argumenter og utfordringer i forbindelse med behandling i Stortinget. Reell makt og behandling av saker i Stortinget vil føre til større grad av åpenhet og kanskje også mer omstendige prosesser fra en ide til beslutning som innebærer lovgivning og bevilgninger.

Definisjonsmakten flyttes og vi kan se større åpenhet om faktiske utfordringer i forbindelse med ansvarsområder under departementene.

Helseforvaltningen
Mange saker de siste årene kan trekke i retning av at de eierinteressene helse- og omsorgsdepartementet har for sykehusene har preget mye av helsepolitikken. Det har vært utfordringer med åpenhet om de faktiske utfordringer innenfor det eierskapet dekker, altså i sykehus. Avstanden mellom det som oppleves av pasienter og ansatte i sykehus ogd et som defineres av de regionale helseforetak og departementet har vært stor. Mange vil si at departementet har endret karakter til å ha mest oppmerksomhet om eierforvaltningen og mindre oppmerksomhet om å løse utfordringer, ikke bare i sykehus, men etterhvert også i kommunehelsetjenesten. I starten av samhandlingsreformen ble det lagt inn en rekke forutsetninger om å styrke helsetjenesten i kommunene, noe som forsvant etterhvert i prosessen. Den tette kontakten mellom HOD og KS, som organiserer kommunene på arbeidsgiversiden, sammenholdt med at det med samhandlingsreformen er stilt få krav til kvalitet i helsetjenesten, tilsier at departementets eierposisjon for sykehus, også har fått betydning for kommunehelsetjenesten. Det stilles ikke tydelige krav til kommunene, feks om å institusjonstilbudet og legevakten i kommunene. Det skal «sørges for» et tilbud, men det er stor variasjon i tilbudet.

Ny regjering har allerede varslet om at den vil utstyre befolkningen med rettigheter til de med behov for heldøgns opphold for pleie og omsorg. I forskriften for akutttmedisinske tjenester er det også mulig å stille krav om kvalitet i legevakten.

Avtalene
Det er inngått tre avtaler. En avtale mellom alle partiene om politikk og om samarbeid, i tilegg til verdier. Det er en egen avtale med alle bortsett fra V, om reservasjonsmulighet for fastleger i dialog med Legeforeningen – og det er en egen avtale mellom alle om innvandringspolitikk.

Det er i avtalene mellom H, Frp, V og Krf, stilt krav til fremgangsmåte og prosess i politiske saker som ikke dekkes av avtalen. Det betyr som venstre uttrykker et gjennomslag for viktige saker, men samtidig et handlingsrom for egen politikk. H og Frp kan søke støtte hos andre partier når de prosessuelle kravene er oppfylt uten enighet mellom de fire partiene. De fire partiene har på denne måten videreutviklet muligheter for regjeringsgrunnlag og samarbeid. Det at alle fire partiene forpliktes til prosess kan også medføre samarbeid fra sak til sak med hverandre eller med andre i Stortinget.

Innledningsvis er det visjoner for politikken og for samarbeidet. Den omtaler også verdier som skal legges til grunn for det politiske arbeidet med mye oppmerksomhet mot fattigdom og undertrykkelse. Formuleringer fra Krf gjenfinnes i denne delen av avtalen.

Samarbeidspartiene bygger sin politikk på at alle mennesker har universelle

rettigheter uavhengig av hvor iverden de bor, slik som ytringsfrihet, trosfrihet og

beskyttelse av privat eiendomsrett. Samarbeidspartiene vil arbeide for å spre

kunnskap om menneskerettigheter og bekjempe vold og undertrykking, for eksempel

kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, menneskehandel og seksuelt misbruk av barn.

Samarbeidspartiene bygger sin politikk på sosialt ansvar og internasjonalt solidaritet.

Samarbeidspartiene vil jobbe for å løfte mennesker ut av fattigdom, både i Norge og i

fattige land. Samarbeidspartiene vil prioritere jenters utdanning i fattige land. Barn

som vokser opp i fattige familier i Norge skal gis mer likeverdige muligheter.”

Hovedinnholdet i avtalen

Avtalen starter med noen verdier som skal være felles:

“Samarbeidspartiene bygger sin politikk på frihet og tillit til enkeltmennesket,

familien, gründeren, lokalsamfunnet og frivilligheten. Samarbeidspartienes

verdiforankring ligger i rettsstatens og demokratiets prinsipper, og den kristne og

humanistiske kulturarv. Samarbeidspartiene vil skape større rom for private, lokale

og frivillige initiativ.”

Det er en blanding av mål og tiltak under de politiske sakene, som vedrørende kunnskap:

“Samarbeidspartiene bygger sin politikk på respekten for kunnskap. Kunnskap skaper

sosial mobilitet for den enkelte og muligheter for alle. En sterkere satsing på

kunnskap og kompetanse vil styrke velferdsordningene ogg¡øre arbeidsplassene

tryggere.”

Helse

Det varsles styrket innsats på offentlig finansierte velferdsløsninger og helse. Dette er også en målbeskrivelse uten at det angis hvordan dette skal gjøres, med unntak for rus der det slås fast at flere behandlingsplasser skal kjøpes og at det skal etableres et mer sammenhengende behandlingsløp. Og at lavterskeltilbudet for psykiatri i kommunene skal styrkes.

“Omsorgen for eldre og pleietrengende må bygges videre ut for å gi alle som trenger

det et tilbud med kvalitet og aktivitet. Samarbeidspartiene vil ta i bruk alle gode

krefter for sikre pasientene helsetjenester med høy kvalitet til rett tid, mer valgfrihet

og større mangfold i tilbudet.”

“Behandlingstilbudet for rusavhengige styrkes, blant annet ved å kjøpe flere

behandlingsplasser og etablere et mer sammenhengende behandlingsløp.

f. Behandlingstilbudet innen psykiatri styrkes, blant annet ved å etablere et bedre

lavterskel tilbud i kommunene.”

Det innføres nøytral moms i staten og helseforetakene. ISF andelen skal økes og det skal utredes en ny finansieringsmodell for akuttbehandling, forskning og utdanning i det offentlige helsevesen. Det skal også innføres fritt behandlingsvalg. Ordningen innføres først for rus og psykiatri og skal evalueres.

Det innføres ikke et offentlig tilbud om tidlig ultralyd eller NIPD blodprøve til alle gravide. Hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ligger fast.

En egen avtalte mellom H, Frp og Krf innebærer at det skal gis reservasjonsmulighet til fastleger etter dialog med Legeforeningen. Venstre er ikke part i denne avtalen.

Andre områder

Det legges vekt på å inkludere flere i arbeidslivet gjennom krav til aktivitet i velferdsordningene – og på verdiskapning. Det skal “lønne seg å jobbe” ved at minstefradraget heves og at ved fradrag for boligsparing, pensjonssparing og medeierskap. For å bekjempe svart arbeid skal det vurderes å innføres fradrag knyttet til innsats på huset, såkalt ROT fradrag. Det innføres skattefradrag for ENØK-investeringer i hjemmet.

Beredskapen i Norge skal styrkes og bemanningen i politiet skal økes, samtidig som innsatsen for å returnere kriminell utlendinger skal styrkes. Det skal satses på fornybar energi og øket innsats på klimaet. Det åpnes ikke for petroleumsvirksomhet eller konsekvens utredning iht petroleumsloven, havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i perioden 2013-2017 og ikkeiverksette petroleumsvirksomhet ved Jan Mayen, iskanten, Skagerak eller på Mørefeltene. Det etableres en miljøbase/oljevernbase i Lofoten og Vesterålen.

Samtidig skal den offentlige forvaltningen effektiviseres ved reduksjon av byråkratiet og at det skal satse på mer lokale løsninger. Det skal gjennomføres en kommunereform. Det uttrykkes at felleskapets midler skal benyttes målrettet. Og det skal satses mer på infrastruktur og transport, herunder kollektivtransport i storbyene. Det er enighet om at handlingsregelen ligger fast, men det er skissert et skille på investeringer og drift i budsjettet – og et offentlig utvalg skal vurdere flerårige budsjetter på utvalgte områder. Fedrekvoten endres, men det åpnes for en tillitsbasert unntaksordning.

Det skal lages en tiltakspakke for barn i fattige familier og foreldrebetaling i SFO og barnehage differensieres.

Samarbeid og prosess

For å forvalte flertallet i fellesskap, er partiene enige om at de fire samarbeidspartiene sammen skal ta ansvar for å gi landet en styringsdyktig regjering. Det legges opp til samarbeid om konstituering av Stortinget i perioden og jevnlige møter mellom partiledere og andre nøkkelpersoner.

Regjering skal alltid konsultere samarbeidspartiene før viktige saker behandles. Og alle partiene skal danne flertall for statsbudsjettet, revidert nasjonalbudsjett og nysaldering. Det er også lagt til grunn en informasjonsplikt før det samarbeides med andre i saker omtalt av avtalen og med budsjettmessige konsekvenser.

Så lenge kravene til prosess er oppfylt kan det søkes flertall med andre. Det er også åpnet for at V og Krf kan gå inn i regjering på et senere tidspunkt.

Stortinget, 30. september 20L3

Trine Skei Grande

Knut Arild Hareide

Siv Jensen

Erna Solberg

Egen avtale om utlendingsfeltet

Avtale mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre om utlendingsfeltet.

A: Innledning

Innvandring er kilde til mangfold, nye impulser og kulturell utveksling. Variasjon bidrar til nytekning, innovasjon og kreativitet. Samtidig som innvandringharbidratttil økonomisk vekst i Norge og gjort oss til en mer mangfoldig nasjon, ser vi utfordringer knyftet til innvandring og integrering. Folkeforflytninger setter det norske samfunnet på prøve, uansett årsak. Ikke minst gjelder det den norske velferdsstatens bærekraft. Det er derfor nødvendig å regulere innvandringen. Asylinstituttet er et meget viktig verktøy for å gi beskyttelse til mennesker som er reelt truet, og må ikke misbrukes i noen form. Norge skal oppfrlle sine internasjonale forpliktelser og hjelpe flyktninger. Asylstatus skal innvilges etter individuell behandling og grundig vurdering av søknaden.

Innvandringen til Norge motivert av arbeid og familiegjenforening/-etablering er i dag mange ganger større enn innvandringen som følge av flukt. Det er et gode at arbeidsinnvandrere ønsker å skape seg en fremtid i Norge. Kunnskap, kompetanse og mangfold bidrar til økt

innovasjon og næringsutvikling. Arbeidsinnvandringspolitikken må gi mulighet for opphold på grunnlag av arbeid, også fra land utenfor EØS-området. Særlig må det bli enklere for næringslivet å tiltrekke seg høykompetent arbeidskraft fra andre land.

Alle skal ha samme rettigheter og plikter i Norge, uavhengig av etnisk bakgrunn. Det å stille krav til innvandrere er å vise dem respekt. Samtidig er det viktig med en mer offensiv politikk som sikrer innvandrere tilgang til arbeidsmarkedet.

B: Varig ordning som sikrer sterkere vektlegging av barns situasjon

Barns tilknytning til Norge gjennom flere års botid i Norge skal klargiøres gjennom en

regelendring som gjør at utlendingsmyndighetene i større grad vektlegger hensynet til hva som er bamefaglig forsvarlig. Forutsetningen er at foreldrene som hovedregel har medvirket til å avklare sin identitet og bidratt til å muliggjøre retur, men at retur ikke har vært mulig.

C: Engangsløsning for langtidsboende barn og deres familier fra land med returavtale

Definisjon av tid: Utgangspunktet for tidsregningen er når søknaden om opphold første gang ble levert for barnet eller når barnet ble født. Hvis det er dokumentert at barnet i perioden har opphold seg i utlandet, skal denne tiden trekkes fra. Hvor bor barnet/familien: Vilkåret er at barnet bor i mottak eller på annen måte kan

dokumentere opphold i Norge.

Status: Engangsløsningen gjelder de som ikke har en tillatelse , ved at de har fätt et endelig avslag, og de som ikke har en ferdigbehandlet sak på en gitt dato.

Engangsløsningen gjelder barn og deres familie (foreldre og enslige søsken under 18 år som oppholder seg sammen med barnet) hvor det er mer enn tre år siden søknad om asyl. Forutsetningen er at foreldrene som hovedregel medvirker til å avklare sin identitet. De må komme direkte fra land med returavtale og søknaden må være registrert før returavtalen trådte i kraft.

D: Lukkede mottak og mer differensierte mottak

1. Igangsette et arbeid for å ta i bruk og gjøre gjeldende bestemmelsene i

utlendingslovens §106, første ledd. Herunder vurdere om disse sakene skal kunne

behandles av en egen hurtigdomstol før frihetsberøvelse. Loven er;

En utlending kan pågripes og fengsles når

a) utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge sin identitet i henhold til lovens § 2l

eller § 83, eller det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen oppgir uriktig

identitet,

b) det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket,

c) Utlendingen ikke overholder meldeplikt eller pålegg om bestemt oppholdssted etter §

105 første ledd bokstav c, og utlendingen har en sak til behandling som ikke er endelig

avgjort eller tidspunktet for utreisefristen ennå ikke er inntrådt,

d) det er truffet vedtak om utvisning og vedtaket er endelig eller det er ikke gitt utsatt

iverksettelse i forbindelse med klage, l’f S 90, og det treffes tiltak mot utlendingen med

sine på utsendelse. Det er et vilkår at utlendingen er utvist på grunn av ilagt straff og

at det utfra utlendingens personlige forhold er fare for at utlendingen vil begå nye

straffbare handlinger,

Ð utlendingen ikke gjør det som er nødvendig for å oppfylle plikten til å skaffe seg gyldig

reisedokument, og formålet er å fremstille utlendingen for det aktuelle lands

utenriksstasjon for å få utstedt reisedokument,

f) utlendingen er i transitt i norsk lufthavn, med sikte på utsendelse, eller

g) utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser og dette er

fastslått i et vedtak i utlendingssøken eller i en instruks fra departementet, og det

treffes tiltak mot utlendingen med sikte på utsendelse.

Utvikle to nye typer mottak; integreringsmottak for dem som venter på bostedskommune og retursentre for personer og familier med endelig avslag. Noen retursentre skal kunne ta imot utlendinger som får frihetsberøvelse etter § 106, første ledd. Retursentre vil ligne ordinære asylmottak når det gjelder standard, bemanning, aktivitetsnivå og beboersammensetting. Forskjellen vil være en større og gjennomgående oppmerksomhet rettet mot retur, samtidig

som integreringsperspektivet faller bort. Dette må gjenspeiles i de ansattes kompetanse.

E: Mer effektiv saksbehandling og raskere retur av personer uten lovlig opphold og

kriminelle

2. Begrense muligheten for å fremme omgjøringsbegjæringer ved å gjennomføre

endringene foreslås i Prop. 180 L (2012-2013) som innebærer raskere og mer effektiv

behandling av grunnløse omgjøringsanmodninger. Rettssikkerheten skal ivaretas og

ordningen skal evalueres.

3. Styrke den juridiske rettledningen før første søknad, for å sikre at søknaden som

fremmes er mest mulig korrekt og gir et godt grunnlag for å få saken vurdert etter

norsk lov.

4. Arbeide med å føIge opp NOU 2070:72 og vurdere forslagene om en ny og bedre

klageordning for utlendingssaker. Herunder vurdere om oppgaver som i dag ligger i

Utlendingsnemnda skal overføres til en forvaltningsdomstol. Målet skal være raskere

saksbehandling og raskere retur for de uten grunnlag for opphold.

5. Redusere straffenivået som kreves for utvisning av utlendinger som er ilagt straff eller

særreaksjon i hjemlandet for forhold som etter norsk lov kan føretil en fengselsstraff i

fem år eller mer. Dagens regel er ti ar eller mer.

6. Arbeide for flere returavtaler, og bruke Norges posisjon til å sikre flere avtaler.

7. Opprette en hurtig prosess for asylsøkere som blir tatt for kriminelle handlinger (som for eksempel besittelse og salg av narkotika), der søknaden behandles raskt og søkeren

retumeres til opprinnelseslandet ved avslag.

8. Styrke returarbeidet og politiets arbeid med identitet i den innledende

asylsaksbehandlingen gjennom Nasjonalt lD-senter. Videreutvikle det nordiske og

europeiske samarbeidet på dette området.

9. Bruke utenrikstjenesten mer aktivt i regionene hvor det største antallet grunnløse

asylsøkere kommer fra til å informere om manglende muligheter for opphold.

F : Familieetablering/familiegjenforening

10. Heve underholdskravet i saker familieetableringssaker, men innføre mer liberale

skjønnsvurderinger i forbindelse med herboende eller utlendingens inntektsevne.

Hensikten med endringen er å bekjempe tvangsekteskap og sikre at paret kan forsørge

seg selv.

11. Heve kravet om botid for permanent oppholdstillatelse fra tre år til fem ar. Gjennomgå reglene knyttet til personer som opplever mishandling.

12.I større grad bruke DNA-testing for å avklare identitet i forbindelse med

familiegjenforening.

13. Innføre en24 års-grense for familieetablering, med liberale skjønnsvurderinger, ut fra at hensikten med endringen er å bekjempe tvangsekteskap og sikre at paret kan

forsørge seg selv.

14. Utrede en ordning med <kjælighetsvisum)), som ikke stiller krav om

forlovelse/planlagt bryllup.

G: Arbeidsinnvandring

15. Etablere flere servicekontor for politi, UDI, NAV og Skatteetaten for å lette tid og

byråkrati ved arbeidsinnvandring.

16. Enklere regler for arbeidsinnvandring for høykvalifiserte arbeidsinnvandrere med

arbeid, inkludert utrede en modell med forhåndsgodkjenning av større virksomheter.

17. Jobbe for å styrke Schengens yttergrense og styrke samarbeidet med de store

mottakerlandene for å hindre at grunnløse asylsøkere reiser fra land til land innenfor

Schengen.

H: Integrering

18. Endre utlendingsforskriften slik at asylsøkere og andre uten innvilget

oppholdstillatelse gis mulighet til å delta i ulønnet frivillig arbeid for humanitære

organisasjoner, idrettslag o1.

19. Alle som søker norsk statsborgerskap skal beherske et minimum av norsk muntlig og gjennomgå en test i samfunnskunnskap. Prøven skal bestås, men med rimelige

unntaksbestemmelser.

20. Styrke språkopplæringen for kvinner med minoritetsbakgrunn, og gi flere mulighet til å delta i arbeidslivet. Koble gratis kjernetid i barnehage til krav om deltakelse i

aktivitet eller norskopplæring.

2l.Kartlegge barns språkferdigheter og gi språkopplæring til barn med svake

norskferdigheter før skolestart. Tilbudet skal også omfatte barn som ikke går i

barnehage.

22. Sørge for raskere godkjenningsordninger, bedre realkompetanse, vurdering og tilbud om oppdatering av kompetanse for å sikre at utdanning innvandrere allerede har kan brukes i Norge.

23. Styrke bosettingsarbeidet i kommunene og se på innretningen i tilskuddsordningene.

24.Prioritere kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering.

I: Forfølgelse basert på religion og tilhørighet til sosial gruppe (seksuell legning)

25. Praktiseringen av beskyttelse basert på religion eller tilhørighet til sosial gruppe

(seksuell legning) utredes og sammenliknes med UNHCRs retningslinjer og EUs

statusdirektiv.

Barns rett til helsehjelp

Som omtalt i forrige innlegg er det flere bestemmelser som stiller krav til tilrettelegging for at barn kan ivareta egne interesser. Innenfor helse har barn de samme rettigheter som andre i tillegg til ordninger som bare gjelder barn.

Barn har rett til helsehjelp som andre pasienter, se pasient- og brukerrettighetsloven kap.2. Retten til nødvendig helsehjelp er endret med virkning fra 2015 og innebærer krav på vurdering og tilbakemelding innen 10 dager. Selve rettigheten er omtalt i et annet blogginnlegg.

Informasjon skal være tilpasset barn. I helsepersonelloven
§ 10a er det en regel om barn som pårørende til psykisk syke mv. Noen andre regler som særskilt gjelder for barn:

Selvbestemmelse for barn og unge innen helsetjenesten
Aldersgrensene kommer inn både når det gjelder muligheter til å samtykke til hjelp fra helse- og sosialtjenesten og til å la være å akseptere slik hjelp. Aldersgrenser har også betydning for mulig hetene til å styre taushetsbelagt informasjon om en selv gjennom samtykke.

Helserettslig myndighetsalder
Den helserettslige myndighetsalderen er 16 år. Det betyr at barn og unge etter fylte 16 år som hovedregel selv kan gi samtykke til behandling, velge bort behandling eller styre informasjon om seg selv. Mens hovedregelen for barn og unge under 16 år er at den eller de som har foreldreansvar eller daglig omsorg (heretter kalt foreldre, selv om denne rettigheten kan være overført til barneverntjenesten) fatter slike beslutninger, jf. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–4. Dersom barneverntjenesten har overtatt ansvaret for barn under 16 år, er det barneverntjenesten som skal motta informasjon, gi samtykke eller velge bort behandling.

Barn mellom 12 og 16 år skal høres
Foreldre skal sørge for å ”høre” og samhandle med barn som er mellom 12 og 16 år. Retten til informasjon følger samtykkekompetansen. Barn over 12 år skal få uttale seg om alle spørsmål som gjelder egen helse, og den eller de med foreldreansvaret skal legge økende vekt på hva barnet ønsker ut fra dets alder og modenhet. Det har fått den konsekvensen at sykepleieren skal gi både barn og foreldre informasjon når barnet er mellom 12 og 16 år.
Grensen på 16 år gjelder ikke som helserettslig myndighetsalder i alle situasjoner. Også barn ned til 12 år kan bestemme dersom helsepersonellet mener det foreligger særskilte grunner til at foreldrene ikke skal involveres.

I noen situasjoner skal foreldre til barn over 16 år involveres
Dersom helsepersonell er i tvil om hvorvidt et inngrep er adekvat og nødvendig, kan det også være grunnlag for å trekke inn foreldrene selv om barnet er over 16 år, for eksempel når det er nødvendig at foreldre informeres for å kunne gi ungdommen nødvendig oppfølging.
Når ungdom mellom 16 og 18 år ikke har samtykkekompetanse på grunn av psykiske eller fysiske forstyrrelser eller lignende, er det den eller de som har foreldreansvar som samtykker på ungdommens vegne. Dersom pasienten er over 18 år og ikke er i stand til å velge hvem som skal være nærmeste pårørende, vil det også være foreldrene som anses som nærmeste pårørende, med mindre pasienten er gift eller lever i ekteskapslignende forhold.

Informasjon begrunnet i foreldres omsorgsansvar
I pasient- og brukerrettighetsloven § 3–4 er det en ny regel om at foreldre skal informeres selv om barnet deres er over 16 år, men under 18 år. Vilkåret er at opplysningene er nødvendige for å ivareta foreldreansvaret. I denne sammenhengen vises det til foreldres omsorgsansvar, som er regulert i barneloven § 30. Det kan dreie seg om opplysninger om hvor barnet oppholder seg, for eksempel at ungdommen er innlagt på sykehus. Det kan også være snakk om opplysninger som tilsier særskilt
oppfølgning fra foreldrene.

Typisk er opplysninger om at ungdommen har psykiske lidelser, er suicidal, misbruker rusmidler eller blir utsatt for overlast eller overgrep. Foreldrene skal alltid opplyses om at ungdommen oppholder seg i sykehus. For å motvirke tillitsbrudd bør helsepersonell i slike situasjoner gi ungdommen beskjed om at foreldrene må informeres, og gi vedkommende mulighet til å være med på å avgjøre hvordan informasjonen skal gis.

Barn som nekter å la seg behandle mot foreldrenes vilje
Barn under 16 år kan i visse tilfeller nekte å bli behandlet
Barn nekter til tider å la seg behandle, mot foreldrenes vilje. Hovedregelen er da at helsepersonell skal forholde seg til en slik nektelse som utgangspunkt for nærmere vurdering, med unntak for de akutte situasjonene. I pasient- og brukerrettighetsloven § 4–4 slås det fast at også barn har en selvbestemmelsesrett som øker med alder og modenhet. Det kan innebære at barnets nekting av å bli behandlet må respekteres, selv om barnet er yngre enn 16 år.
Dersom foreldrene ønsker å gjennomføre et inngrep som i utgangspunktet er unødvendig, for eksempel justering av utstående ører, må barnets vilje respekteres. I slike situasjoner kan inngrepet utsettes, eventuelt i påvente av at barnet skifter standpunkt. Dersom det gjelder et inngrep som anses nødvendig og barnets standpunkt er irrasjonelt, kan ansvaret for beslutningen ikke overlates til barnet. I slike situasjoner må helsepersonell sørge for å ha tilstrekkelig tid til å informere og bearbeide barnet. Uansett situasjon må helsepersonell ta barn på alvor og bruke tid på å kommunisere direkte med dem.

Foreldre som nekter barn behandling
Foreldre kan ikke nekte barn nødvendig helsehjelp
Foreldre kan velge å la være å benytte fastlegen eller helsestasjonen til barnet og i stedet benytte annen helsehjelp. Helt klart er det at foreldre ikke kan nekte barn øyeblikkelig hjelp. Foreldre kan heller ikke nekte barn nødvendig helsehjelp. Hovedregelen her må være at helsepersonells hjelpeplikt i henhold til helsepersonelloven § 7 (øyeblikkelig hjelp) uansett går foran. Dette gjelder for eksempel i forbindelse med behov for livreddende blodoverføring til barn. I denne situasjonen er det ikke lenger nødvendig å overføre foreldremyndigheten til barneverntjenesten.

Helsepersonell må vurdere om situasjonen til sier at barnevernet kobles inn
Dersom foreldrene motsetter seg at barnet får nødvendig helsehjelp, kan helsepersonells opplysningsplikt til barneverntjenesten inntre, jf. helsepersonelloven § 33, jf. barnevernloven § 4–10.

Foreldre kan nekte visse former for behandling og oppfølging overfor barn. Spørsmålet er da om behandlingsnekten er av slik karakter at barnet ikke får nødvendig helsehjelp. I så fall må barneverntjenesten kobles inn. Det er lagt til grunn at behandlingsnekt når det gjelder vaksine skal aksepteres, tilsvarende at foreldre ønsker å kontrollere barnet hos fastlegen eller en privat lege i stedet for på helsestasjon. Derimot kan det ikke aksepteres at barn lider overlast som følge av at behandling ikke iverksettes.

Nekting av blodoverføring til barn og unge
Foreldre kan ikke nekte barn blodoverføring til barn når det er nødvendig
I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 er det inntatt en rett til å nekte blodoverføring ved alvorlig overbevisning. Denne rettigheten gjelder kun for pasienter over 18 år. Et spørsmål er hvordan man skal forholde seg til foreldre som vil nekte blodoverføring på barns vegne. Syse og Befring har slått fast at det ikke lenger er nødvendig å overføre myndigheten til å treffe avgjørelser på barns vegne til barneverntjenesten. Helsepersonell kan treffe beslutning om behandling av barn når barnet er i en situasjon med behov for akutt helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 7.

Barn som ønsker behandling uten informasjon til foreldre
Helsepersonell kan i unntakssituasjoner la være å informere foreldre
I henhold til pasientrettighetsloven § 3–4 første ledd har foreldre rett til samme informasjon som barnet. Helsepersonell opplever ofte å bli oppsøkt av barn eller ungdom som ber om at foreldrene ikke informeres. Det må da vurderes om det kan gjøres unntak fra hovedregelen om at foreldre informeres. Som nevnt er ikke den helserettslige myndighetsalder absolutt; den kan fravikes oppover til 18 år og nedover til 12 år. Det forutsetter at helsepersonell i disse situasjonene foretar en konkret vurdering av situasjonen for å avgjøre om lovens vilkår for å gjøre unntak er oppfylt. Unntaket oppover til 18 år kommer til anvendelse når sykepleieren opplever at ungdommen er i en slik situasjon at foreldrene må gis informasjon for å kunne ivareta ungdommens omsorgsbehov. Bestemmelsen innebærer en harmonisering med barneloven, ut fra at foreldrene har omsorgsansvar for sine barn til de er 18 år. Forutsetningen for å kunne ivareta dette ansvaret er at foreldrene mottar informasjon av sentral betydning.
Det kan være ulike grunner til at barn ønsker behandling uten foreldres kunnskap, som at de kan ønske full frihet i strid med det foreldrene oppfatter som god omsorg for barnet, for eksempel spørsmål om plastisk kirurgi og prevensjon til svært unge. For å ta stilling til om barnet skal gis tilbud om helsehjelp uavhengig av foreldres kunnskap, eventuelt vilje, må tiltakets art vurderes opp mot bakgrunnen for foreldrenes eventuelle motvilje mot helsehjelp. Dersom barnets ønske er begrunnet i adekvate hensyn med barnets interesser i sentrum, så skal dette respekteres.

Ansvaret for helsepersonell til å vurdere situasjonen øker ved mistanke om svikt fra foreldre
Dersom foreldre nekter barnet enhver kontakt med helsevesenet, for eksempel begrunnet i generell mistroiskhet til helsevesenet, oppstår det et særskilt ansvar for å ta barnets ønsker alvorlig. I denne sammenhengen kan også spørsmålet om hvorvidt foreldrene er i stand til å ivareta barnets interesser oppstå. Dersom barnets helse settes i fare ved foreldrenes atferd, skal helsepersonell melde forholdet til barneverntjenesten, jf. helsepersonelloven § 33.
Vurderingen av om unntaket kan gjøres gjeldende baseres på flere forhold med utgangspunkt i barnets beste. Barnets modenhet, barnets situasjon for øvrig og hvilken informasjon eller behandling det dreier seg om vil spille en rolle. Utgangspunktet er at barnets ønske skal respekteres dersom det gjelder kommunikasjon om personlige forhold som er av en slik art at foreldrene ikke trenger å ha kunnskap om dem. Dersom det gjelder forhold der foreldrene har en naturlig rolle eller kan bidra til å støtte barnet, bør barnet oppfordres til å kommunisere med sine foreldre. I situasjoner der pasienten er avhengig av slik oppfølging for ikke å bli påført skade eller merbelastning, skal foreldrene informeres.

Omskjæring av jenter
Ved mistanke om at en jente kan bli omskåret skal politiet varsles. Dette følger av loven om kjønnslemlestelse og av helsepersonelloven. Reparasjon av lemlestede kjønnsorganer kan gjøres uten samtykke fra foreldre. Reparasjon etter omskjæring kan vanligvis gjøres uten samtykke fra foreldre. Det begrunnes i at helsevesenet har et medisinsk oppfølgings ansvar overfor pasienter som allerede er omskåret og dermed skadet i underlivet med foreldres medvirkning. Pasienten har på sin side rett til nødvendig behandling av disse skadene. Rett til nødvendig helsehjelp kan innebære deinfibulering for jenter/kvinner som har gjennomgått type III-omskjæring. Deinfibulering er et plastisk kirurgisk inngrep som skal øke skjedens åpning, og hvor en etterstreber å gjenopprette tilnærmet naturlig anatomi.

Også pasienter under 16 år vil regnes som kompetente til å samtykke til slik medisinsk oppfølgning, begrunnet i at dette er medisinsk adekvat, og at det foreligger forhold som tilsier at foreldrene i dette spørsmålet ikke er i stand til å ivareta barnets interesser. Barnet bør i denne sammenhengen tilbys kontakt med barneverntjenesten for oppfølging overfor foreldrene.

Barns rettigheter

Barns posisjon er endret på flere områder de siste 50 årene. Barn har fått flere rettigheter overfor foreldre og i samfunnet. Selv om barns juridiske rettigheter er styrket, lever noen barn under uverdige forhold og med omsorgssvikt som kan være vanskelig å oppdage.

Norge sluttet seg til FNs barnekonvensjon i 1990. Barnekonvensjonen er en del av menneskerettsloven. Norge er forpliktet til å innrette lovgivningen og myndighetsutøving i samsvar med innholdet i konvensjonen. I barnekonvensjonen er det bestemmelser om barns rett til helsehjelp og til omsorg. Det er også en plikt til å vise respekt for familien. Barn og unges rettigheter er regulert av flere lover.

Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og utvikling. Ved avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

Barneloven regulerer forholdet mellom foreldre og barn, med særlig vekt på foreldres ansvar for å sørge for at barns omsorgsbehov dekkes. I loven er det ulike aldersgrenser for barns rett til selvbestemmelse, og bestemmelser som regulerer forholdet mellom foreldrene når disse ikke bor sammen. Barnevernloven kan komme til anvendelse når foreldre av ulike grunner ikke makter å gi barnet nødvendig omsorg og oppfølging.

Pasient- og brukerrettighetsloven regulerer retten til helsetjenester, med ulike aldersgrenser for samtykke og selvbestemmelse.

Foreldre skal bidra til at barn får dekket sine behov, også for hjelp fra helse- og omsorgstjenesten, ved å bringe barna til helsetjenesten og eventuelt ved annen form for oppfølging.

Helsetjenesten skal tilrettelegge slik at barnet får helsehjelp og får ivaretatt sine særskilte behov.

Dersom det foreligger gode grunner for å anta at barn blir utsatt for mishandling eller alvorlig omsorgssvikt, skal personell innenfor helse- og sosialtjenesten varsle barneverntjenesten.

Barneverntjenesten skal sørge for at barn får nødvendige omsorgsbehov dekket når foreldrene ikke makter å ivareta denne oppgaven.

Ved mistanke om at barn blir utsatt for alvorlige straffbare handlinger, herunder at de risikerer kjønnslemlestelse (omskjæring), skal politiet varsles.

Foreldres omsorgsansvar
Foreldre er gitt rettigheter og plikter for å ivareta sine barn. Foreldres omsorgsansvar står sentralt i lovgivningen, både gjennom de forpliktelser foreldre er pålagt, og gjennom fullmakter og rettigheter til å ivareta barns interesser. Normalt er foreldre de beste og nærmeste til å ta dette ansvaret. Men det er inntatt begrensninger for hva foreldre kan beslutte i normalsituasjoner – og en adgang til å gjøre inngrep i foreldres myndighet når forvalteransvaret ikke ivaretas til barns beste.

Omsorgsansvaret kommer direkte til uttrykk i barneloven. I samme lov gis det bestemmelser om myndighet til å forvalte barns interesser, men slike bestemmelser finnes også i en rekke andre lover.

Hovedregelen er i § 30 der det står at barn har krav på ”omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret.” I dette ansvaret ligger også en rett og en plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold med de grensene som følger av lovens §§ 31 til 33. Det er gjort helt klart i loven at foreldreansvaret skal utøves ut fra hva som er barnets interesser og behov. Den eller de som har foreldreansvaret skal gi barnet omsorg, oppdragelse og forsørgelse samt sørge for at barnet får utdanning etter evne og ønske.
Det er et krav at barn skal bli tatt hånd om på en måte som ikke utsetter deres fysiske eller psykiske helse for skade eller fare. Barn skal ikke utsettes for bruk av vold.Det er egne regler om økonomiske forhold i vergemålsloven.

Dersom en forelder dør, har den gjenlevende ektefelle foreldreansvaret alene, jf § 38. Dette gjelder selv om den avdøde hadde foreldreansvaret alene.

Dersom ingen lenger har foreldreansvaret for barnet, skal lensmannen eller tingretten få opplysning om det i dødsfallsmeldingen. Andre enn foreldrene kan kreve å få foreldreansvaret til barnet etter dødsfall etter reglene i § 63.

Barn og unges selvbestemmelsesrett omfatter en rett til å bli hørt, tatt med på råd og til å bestemme. Foreldre, andre barnet bor hos eller som har med barnet å gjøre, er pålagt å la barn bli hørt i avgjørelser som gjelder personlige forhold for barnet og ta barnet med på råd. Denne plikten følger av barneloven § 31 og innebærer at foreldre skal tilrettelegge slik at barn kan få økende innflytelse etter alder og modenhet. I loven er inntatt noen aldersgrenser som gjelder i tillegg til de generelle regler om barnets innflytelse.

Ved fylte 7 år skal barnet få si sin mening og bli hørt, før avgjørelser om personlige forhold for barnet tas. Det gjelder blant annet om hvem barnet ønsker å bo hos når foreldre vil bo hver for seg. Ved fylte 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Ved fylte 15 år skal barnet selv kunne avgjøre valg av utdanning. Det samme gjelder om barnet vil være medlem av – eller melde seg ut av – foreninger. Foreldrene skal gi barnet stadig større selvbestemmelse over egne personlige forhold frem til barnet er myndig.

Arbeidsgivers styringsrett

Arbeidsgivers styringsrett definerer det juridiske handlingsrommet arbeidsgiver har til å styre ansatte i virksomheten og ansvaret. Det er ulovfestet basert på sedvanerett, men flere dommer fra Høyesterett gir veiledning om innholdet i styringsretten. Det omtales som en «restkompetanse» når alle forpliktelser som binder arbeidsgiver er trukket fra.

Arbeidsgivers styringsrett begrenses av lovgivning og avtaler, kollektive og individuelle. I tillegg til arbeidsmiljøloven, ferielover og folketrygdloven, har helselovene betydning for arbeidsgiveres styringsrett i helsevesenet. De forpliktelser helsepersonell er pålagt, blant annet ved helsepersonelloven, og forpliktelsene til virksomheten, begrenser beslutningsfriheten til arbeidsgiver.

En intuitiv leder vil sørge for løpende dialog med ansatte med involvering og høring. Dette er også formalisert ved lovkrav til virksomheten. I arbeidet med å bli en god leder og i lederutdanning, er bruk av verktøy som å involvere og ansvarliggjøre ansatte et viktig element. Det skyldes at god drift og effektive omstillinger ikke kan oppnås uten gode og reelle prosesser med ansatte involvert. Ved dårlig opplyste prosesser blir det ofte en høyere kostnad enn den tiden som ble spart til manglende involvering, med risiko for langdryge prosesser i etterkant av beslutningen og ev. gjennomføringen.

Ved bruk av kompetanse og tett dialog med ansatte under omstillinger vil det som viser seg å være uriktige avgjørelser kunne justeres underveis, utfra ny informasjon. I omstillinger er det avgjørende for å lykkes at dialogen starter så tidlig at ansatte kan påvirke prosessen. Målet med omstillingen må være forståelig og måten den gjennomføres på må skje på opplyst grunnlag. Det må etableres prosesser som er reversible dersom kalkylene de baseres på viser seg og være feil.

Det å ha et omforent bilde av situasjonen i virksomheten er grunnlaget for beslutninger som treffes. Både ledelse og tillitsvalgte må ha åpenhet om de faktiske utfordringer i virksomheten. En situasjon med «kamp» og konflikt om de faktiske utfordringer gir et dårlig utgangspunkt for felles forståelse om utfordringer og samarbeid. Målet for ledelsen må være at tillitsvalgte bidrar til forståelse for virksomheten og prosesser internt i egen gruppe for å understøtte de felles mål som er satt.

Styringsrett og plikt
Ledelsen har både ansvaret for å lede virksomheten og for å følge de regler og avtaler som gjelder. Lederen må også definere behovet for nye avtaler og sørge for prosesser som kan utvikle virksomheten på en dynamisk måte. I arbeidslivet er avtaler helt grunnleggende. Selve arbeidsforholdet etableres ved en avtale og kan avsluttes i henhold til en avtale.

Ledelsen bidrar til å definere policy, kultur og klimaet i virksomheten.
Styringsretten viser ledelsesansvaret, men må utøves på en måte som gjør det mulig å nå de målene som er satt for virksomheten.

Styringsretten har sine klare begrensninger og det finnes flere «verktøy» som må brukes i utviklingen av en virksomhet. Arbeidsgiver kan ikke styre personer inn i et arbeidsforhold eller kreve at noen blir i arbeidsforholdet. God rekruttering henger sammen med hvordan ledelse utøves. Grunnlaget for relasjonen arbeidsgiver og ansatt er arbeidsavtalen, men i et langvarig arbeidsforhold vil det være behov for å avstemme forventninger og for å utvikle avtalen. Ensidig styring kan bli et hinder for rekruttering og utvikling. Målet må være at ansatte tar mye av ansvaret for å bidra til utviklingen og gjennom opplevelse av «eierskap» legger mer energi og tankegods i arbeidet enn det som kan kreves innenfor en formalisert ramme. For å utløse slike ressurser må arbeidsgiver investere i ansatte og i kulturen på en målrettet måte.

Når arbeidsgiver benytter styringsretten er det en forutsetning at det skjer på en saklig måte og at formal krav oppfylles.

Arbeidsgivers styringsrett gjelder ved valg av ansatte, inngåelse av arbeidsforhold, pålegg og endringer av arbeidsforhold, oppgaver, arbeidssted og arbeidstid innenfor det handlingsrommet som gjelder etter begrensninger i lovgivning og avtaler. Mange lover setter begrensninger som arbeidsmiljøloven, ferieloven, helsepersonelloven mfl

For enhver arbeidsgiver er det et spørsmål og en vurdering av når styringsretten bør benyttes og når drift og utvikling bør baseres på enighet med ansatte.

– Styringsrett og arbeidsgiver policy

Om – og hvordan arbeidsgiver velger å bruke styringsretten sier også mye om virksomhetens policy.

Bruken av styringsretten i virksomhetens drift vil variere etter virksomhetens karakter og hvilken personalpolicy som legges til grunn. Det bør være en bevissthet hos eier og i virksomheten om hvilken policy som legges til grunn for ledelsen.

I deler av industrien benyttes styringsretten som ledelsesverktøy fullt ut ved pålegg ovenfra og ned og ensidige beslutninger. Slike virksomheter kjennetegnes også av at ansatte er opptatt av egne rettigheter og beskyttelse mot arbeidsgiver. Denne poraliseringen mellom arbeidsgiverssiden og arbeidstakerssiden vil også gi en stadig risiko for tvister og konflikter i virksomheten.

Arbeidsgivere som baserer driften og utviklingen av virksomheten på styringsretten bygger på lederideologi som i liten grad er forenelig med det som kjennetegner effektive kompetansevirksomheter der ledelsen og ansatte arbeider mot felles mål for virksomheten.

I kompetansevirksomheter har ledelsen normalt et annet fokus: mot hva som skal til for å oppnå at ansatte deltar aktivt i drift og utvikling. Styringsretten er lite egnet for å utløse innsats, engasjement og ansatte som bruker mer tid på virksomheten enn 08-17.

For å makte å gjennomføre effektive omstillinger viser forskning at det er avgjørende med tidlig involvering av ansatte, bruk av ansattes kompetanse for gode resultater og eierskap til løsninger. Gjennomgående bruk av styringsretten i slike prosesser kan gi langvarige og kostbare prosesser.

Utstrakt bruk av styring gir arbeidsgiver mer begrenset tilgang til arbeidstakeres ressurser, enn det som er nødvendig. Mulighetene for å “utløse” ressurser i form av innsats, kapasitet og kompetanse, reduseres.

Bruk av enighet og avtaler gir ansvarsfølelse og eierskap hos de ansatte. Ledelsen må bruke ressurser og involvering aktivt for å oppnå å implementere en denne formen for ledelse.

– Styringsretten og arbeidstid

Arbeidstid er et godt eksempel på at arbeidsgivere kan oppnå større kapasitet ved å gi avkall på ensidig styring. God ledelse og felles forståelse for den faktiske situasjonen og utfordringer, kan utløse ekstra innsats og kapasitet. Ledelse som ikke annerkjenner situasjonen i virksomheten, for eks ved at underbemanning medfører ekstraordinært arbeidspress, og fortsetter å legge ensidig press, vil oppnå det motsatte. At ansatte ikke ønsker å bidra mer eller slutter i virksomheten.

Arbeidsgiver har retten til å organisere, lede, fordele og kontrollere arbeidet samt å disponere arbeidstakers tid innenfor de rammer arbeidsmiljøloven setter. Vernereglene i arbeidsmiljøloven minner lite om det som forventes innen en kompetansevirksomhet. Bruk av timetelling, daglig grense for antall timer og plassering av timer og gjennomsnittsberegning.

Handlingsrommet utover styringsretten
Engasjerte ansatte vil arbeide på ulike måte med arbeidsgiveroppgavene utover det som legges i selve virksomheten og langt utover timetallet som kontrolleres av arbeidsgiver. Det gjelder forberedelser, tankevirksomhet, bruk av sosiale medier mv

Selv om arbeidsgiver er innenfor retten til å styre kan arbeidsgiver være tjent med å finne løsninger sammen med de ansatte. For eks kan avtaler gjøre det mulig med en tilrettelegging som passer bedre både for arbeidsgiver og den ansatte, selv om den ikke passer inn i arbeidsmiljølovens system.

Det er i loven åpnet for avtalemessige ordninger utover arbeidsmiljøloven. Gjennom avtaler og det å begrense styringsretten ved at ansatte får en «uavhengig posisjon» kan det etableres andre ordninger for arbeidstid.

Avtaler betyr enighet om et annet innhold enn det som følger av loven. Det betyr også at det er to parter som definerer innholdet i avtalen. Disse ordningene benyttes i hele næringslivet der det er fokus på strategisk kompetanseledelse. Nøkkelord for å oppnå slike ordninger er samforståelse og tillit. Det gjelder både ved avtaler og ved å la aansatte være i «uavhengige» stillinger slik at styringsretten på denne måten avskjæres.

Ledere som baserer seg på styringsretten vil neppe klare å opprettholde slike ordninger over tid. Gode avtaler og avtaleutvikling baseres på likeverdighet og tillit. Tillit nok til også å makte å løse uenigheter som jevnlig vil oppnå uten at dette ender i rettstvister, ev at kostnaden med slike tvister vurderes mot behovet for å investere i tillit til avtaler. Styringsledelse vil for eks bety press på nye fortolkninger av avtaler ved nye behov – istedet for å ta opp behovet med anastte for ev avtaleutvikling.

Ledere som ikke er opptatt av strategisk kompetanseledelse investerer mindre i tillit, involvering og prosess og benytter press, trusler og konflikter for å oppnå resultater. Terskelen for å konflikte innholdet i avtalene er lav og konfliktnivået er høyt. Disse ledere ser seg selv som gjennomføringsdyktig uavhengig av mangel på resultater og kostnadene ved de metodene som benyttes, i form av «sand» i maskineriet istedet for «smøring».

Denne formen for ledelse kan oppfattes som å gi resultater på kort sikt men vil få store kostnader på lengre sikt. Høyt konfliktnivå mellom partene er både ressurskrevende og til hinder for strategisk kompetanseledelse og for arbeidet med kvalitet og effektivisering.

Ledelsen må ta ansvaret for å legge grunnlaget for ønskede endringer i kulturen. Sterk involvering av tillitsvalgte og ansatte, investering i goodwill, tillit og ansatte, må til for å endre en kultur med vekt på styring og konflikt.

Retten til behandling i sykehus

Regjeringen foreslo endringer av pasient- og brukerrettighetsloven (prop 118 L (2012-2013)), som Stortinget har vedtatt. Endringene skal gjelde fra det tidspunkt regjeringen bestemmer. Antagelig fra 2015. Formålet er at pasientene skal få en raskere vurdering av sykehuset med håp om riktigere prioritering av pasientene til behandling. Pasientens rett til behandling er blitt en rett til rask vurdering, mens behandlingsfristen knyttes til forsvarlighet. Skillet mellom rettighetspasienter og andre, fjernes. Alle med behov for behandling i spesialisthelsetjenesten har rett til frist.

Soørsmålet blir hvordan fristen behandles og behandlingsforløpet. I praksis er rettigheten «utløst» før pasienten har mottatt behandling. Det som gjenstår er å se om denne endringen medfører at køen flyttes inn i sykehuset og uten noen relle rettigheter for pasienten når det gjelder behandling. Men det er en vesentlig forskjell. Ansvaret for å følge opp behandlingsfristene er lagt til HELFO. Fra 2015 skal alle behandlingsfrister rapporteres til HELFO som skal følge opp overfor sykehuset. Det blir dermed vanskeligere å manipulere frister slik mange sykehus gjør i dag.

Historien og oppfølgningen

Norge var et av de første land i verden som gav befolkningen en rett til behandling fra spesialisthelsetjenesten fra 2001.

Da Stortinget vedtok ordningen var det en forutsetning av helseforetakene måtte planlegge, også økonomisk, for å overholde fristene for å unngå økonomiske sanksjoner. Det skulle også være et grunnlag for å måle om kapasiteten var tilstrekkelig, og at det var samsvar mellom lovbestemte oppgaver og finansiering. Stortinget er både bevilgende myndighet og lovgivende myndighet.

Helseforetakene har vært lojale mot Stortinget beslutning om sykehusbudsjett og tildelinger, men flere saker viser ikke samme lojalitet til lovgivningen og pasientrettigheter. Praksisen virker samordnet noe som kan forklares med den styringen sykehusene er underlagt fra de regionale helseforetak. I en lang periode var ansatte direktører i de regionale helseforetak styreledere for sykehus , noe som gjorde sammenblandingen komplett, ihvertfall i de lukkede rom. Uttad har RHFene markert et langt tydeligere skille enn det som er realitetene, blant annet når de blir bedt om å ta stilling til forhold i et sykehus eller behandle klager på beslutningsprosesser. Da opptrer de med avvisning og taushet, samtidig som den tette interne dialogen fortsetter. Risikoen for at mange viktige avgjørelser tas i lukkede rom i et uformelt nettverk, uten nødvendig kontradiksjon og premisser, er derfor stor.

På denne måten kan også samme tiltak fra RHFet iverksettes i alle sykehus. Når systemtiltaket et en systemsvikt, spres den raskt uten at det nødvendigvis er gjenstand for innsyn og demokratisk kontroll.

Retten til behandlingsfrist har ikke blitt fulgt opp slik Stortinget forutsatte. Ansvaret for denne svikten må legges på de regionale helseforetakene med utgangspunkt i hvordan praksisen har utviklet seg. I tillegg til at Stortingets beslutninger ikke følges opp, er det svikt i informasjon om ventid og køer. Dette er bl.a tatt opp av Riksrevisjonen.

– Hvordan skjer svikten?
Noen helseforetak har latt være å sette frist, men en sak viste at helseforetaket strøk fristene administrativt (Bærum saken). I desember 2012 valgte sykehusforetaket å godta en foretaksstraff på 5 millioner kroner for triksing med ventelister gjennom at frister som var satt ble strøket. Ved noen sykehus har fristen som er satt blitt «utkvittert» ved første konsultasjon, uten betydning for pasienten mulighet for å få behandling. Denne praksis kan tildels begrunnes i veiledere og tildels forskriften, men ikke juridisk dersom formålet kun er å slippe forpliktelsen. Dessuten er det lovens bestemmelse som gjelder og den gjelder behandling.

Praksisen ved flere sykehus gjennom å redefinere innholdet i rettigheter Stortinget har vedtatt er uvanlig og trenger en forklaring.

– hvorfor settes Stortingets vedtak tilside?
Bakgrunnen for kreativiteten kan anses å være kravet om streng budsjettstyring og lojalitet til vedtatte budsjetter uten at det i tilstrekkelig grad er tatt hensyn til behov for investeringer og aktivitet i sykehusene. Det at praksisen fikk spre seg raskt og uten at regionale helseforetak grep inn, tilsier at de regionale helseforetak har et betydelig ansvar.

Men en slik praksis må også leses som uttrykk for gjeldende maktforhold. Den avdekker at Stortinget har hatt mindre makt i denne perioden enn helseforetak og regjering når det gjelder pasienttilbudet, noe om neppe kunne skjedd uten at staten som eier av sykehusene også går ut fra en flertallsregjering. Det vil si en regjering som har flertallet i Stortinget og som kan definere hvilken rolle Stortinget kan ta, blant annet ved hvilken informasjon og hvilke premisser Stortinget får.

– Endringer fra 2015
Med endringene som nå er besluttet er retten i større grad enn i tidligere lovkrav knyttet til første konsultasjon. Det betyr samtidig at ordningen avviker fra det som ligger i helseforsikringer og den modellen som ble vedtatt i ordningen fra 2001.

– Første pasientrettighetslov med rett til behandlingsfrist

Kommunene har ansvaret for kommunehelsetjenesten som har fått mer ansvar fra 2012, mens staten via sitt eierskap i helseforetakene har ansvar for sykehus organisert i helseforetak og øvrig spesialisthelsetjeneste. Pasientrettighetsloven gjelder for hele helsetjenesten. I lov om pasientrettigheter fra 1999 er det et eget kapittel om ”rett til helsehjelp”, og utover retten til nødvendig helsehjelp inneholder loven bestemmelser om rett til vurdering, rett til fornyet vurdering, rett til valg av sykehus og rett til individuell plan . I januar 2001 ble det innført en lovbestemt rett til nødvendig helsehjelp fra sykehus innen fastsatt frist. Den første av sitt slag. Noe av forklaringen var å gjøre folketrygdloven og pasientrettighetsloven til en tilsvarende forsikring som helseforsikringsselskapene tilbød. Helseforsikringer vokste fram på 90 tallet men den nye lovgivningen første til at etterspørselen avtok.

Da pasientrettighetsloven (1999) trådte i kraft i 2001 ble retten til nødvendig behandling i sykehus utformet etter modell fra retten til nødvendig helsehjelp i kommunehelsetjenesteloven, og i helseforsikringer, men med modifikasjoner knyttet til effekt av behandling – og nytte avveiet mot kostnad og kapasitet. Høyesterett hadde gjennom den kjente Fusa dommen sagt noe om retten til behandling fra kommunene og hvilket «handlingsrom» kommunene hadde for å ta økonomiske hensyn når rettigheten skulle innfris. Det ble etablert en slags minstestandard, jf Rt. 1990/874. Med virkning fra 1. september 2004, ble rettigheten forsterket med at helsforetakene måtte betale pasienten behov for behandling i annet offentlig eller privat sykehus, dersom fristen ble brutt og det ikke umiddelbart ble ordnet med behandling.

– Styrking av rettighetene fra 2004 førte til en uthuling av innholdet i praksis

Det skulle settes en behandlingfrist som pasienten fikk opplysninger om. Dersom fristen ikke ble overholdt kunne pasienten kontakte Helfo og dersom pasienten ikke ble gitt behandling innen svært kort kunne pasienten få behandling av andre aktører også private i innland og utland på helseforetakets regning. Ordningen med fritt sykehusvalg ble utvidet fra kun å omfatte offentlige sykehus til også å omfatte alle private sykehus som har avtaler med de regionale helseforetakene om fritt sykehusvalg.

I helsforetakene ble det ulik praksis etter 2004. Det ble avdekket at et helsforetak systematisk hadde strøket behandlingsfrister administrativt for å redusere den økonomiske risikoen. Andre sluttet å sette behandlingsfrist. Lite tydet på at endringen medførte en styrking av rettigheten for pasienten. Det er også lite som tyder på at rettighetslovgivning ble brukt aktivt for å sørge for samsvar mellom ressurser og kapasitet slik Stortinget hadde forutsatt, og at det medførte økning i byråkrati.

Ved forskrift og veiledere ble behandlingsfristen gjort om til frist for første konsultasjon, altså en «uthuling» av lovkravet om «behandling». Første konsultasjon kunne være en samtale, men med uforutsigbar ventetid i etterkant i og med at fristen var oppfylt. I tillegg til at behandlingsfristen mistet den effekten den skulle ha – som en trygghet for pasienten – så var det eksempler på innretninger og bruk av statistikk i helseforetakene som ikke var egnet som oppfølgning av pasientrettighetene.

Juridisk kan det reises spørsmål om forholdet mellom veiledere, forskrift og lovkravet, og om det er rettslig grunnlag for den praksis som ble etablert. Lovkravet er rett til behandling – ikke rett til en første konsultasjon. Stortingets vedtatte rettighet ble ikke fulgt opp. Og Stortinget fikk ikke informasjon om de faktiske utfordringer før enkeltsaker ble avslørt og Riksrevisjonen pekte på uriktig tallgrunnlag for ventetid.

– Ambisjonsnivået i nytt forslag

Ambisjonsnivået er høyt i velferdssammenheng. Ambisjonsnivået innenfor helse kommer til uttrykk gjennom endringen av retten til helsehjelp i 2004. Finansiering er ikke direkte knyttet til denne rettigheten, slik det er for rettigheter etter folketrygden. Det fastsettes økonomiske rammer for helseforetaket som omfatter både behandlingstilbud, drift og store investeringer som til sykehusbygg. For andre velferdsordninger, som sykepenger, arbeidsledighetstrygd mv, følger rettigheten og finansieringen direkte fra folketrygdloven uten ramme for ressursbruk.

Med lovendringen er ambisjonsnivået er utvidet vedrørende vurdering.

Pasienter får en rett til vurdering innen 10 dager, se § § 2-2. Vurderingen gjøres på bakgrunn av henvisningen. Det kan oppstå en rett til raskere tilbakemelding ved livstruende tilstand.

Endringen innebærer at pasienter har rett til medisinsk behandling før det anses uforsvarlig, jf § 2-1 b. Alle med behov skal få rett til frist. Retten er også begrenset av kapasitet ved offentlige innenlandske institusjoner eller hos annen tjenesteyter som sykehuseier har inngått avtale med, noe som betyr at det ikke foreligger et rettskrav i juridisk forstand.

Fritt behandlingsvalg skal øke kapasiteten samlet sett og konkurransen om pasienter. Det skal først innføres innenfor rus og psykisk helsevern.

Nye lovbestemmelser:

§ 2-1 b andre ledd skal lyde:

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten skal i løpet av vurderingsperioden, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 første ledd, fastsette en frist for når pasienten senest skal få nødvendig helsehjelp. Fristen skal fastsettes i samsvar med det faglig forsvarlighet krever. De regionale helseforetakene kan bestemme hvilke institusjoner som skal fastsette tidsfrist når pasienten er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk.

§ 2-2. Rett til vurdering

Pasient som henvises til spesialisthelsetjenesten, skal innen 10 virkedager etter at henvisningen er mottatt av spesialisthelsetjenesten, få informasjon om han eller hun har rett til nødvendig helsehjelp, jf. § 2-1 b andre ledd. Vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har pasienten rett til raskere vurdering. Dersom pasienten vurderes til å ha rett til nødvendig helsehjelp, skal pasienten samtidig informeres om tidspunkt for når utredning eller behandling skal settes i gang.

Tidspunktet for oppstart av utredning eller behandling skal settes før fristen for når nødvendig helsehjelp senest skal gis, jf. § 2-1 b andre ledd. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke kan gi pasienten et tidspunkt før fristen for når nødvendig helsehjelp senest skal gis, eller tidspunktet senere må endres slik at fristen ikke overholdes, skal spesialisthelsetjenesten umiddelbart kontakte HELFO, jf. § 2-1 b fjerde ledd.

Pasienten skal opplyses om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved klage.

Henvisende instans skal gis samme informasjon som pasienten får etter første og andre ledd.

Spesialisthelsetjenesten kan uten hinder av taushetsplikten gi nødvendige helseopplysninger til HELFO dersom det er nødvendig for å sikre at pasienten får nødvendig helsehjelp innen forsvarlig tid, jf. andre ledd.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tidspunktet etter første ledd og om at visse pasientgrupper skal ha rett til vurdering raskere enn innen 10 virkedager.

§ 2-4 første ledd skal lyde:

Pasienten har rett til å velge på hvilket sykehus, distriktspsykiatrisk senter, privat radiologisk institusjon eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, eller behandlingssted i en slik institusjon, behandlingen skal foretas. Det er en forutsetning at institusjonen eies av et regionalt helseforetak eller har avtale med et regionalt helseforetak.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: