Rettighetsutvalget

I oktober 2014 ble det oppnevnt et nytt utvalg som skal vurdere hvilke endringer som er nødvendige for å sikre oppfyllelsen av grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemming. Utvalget skal særlig se på selvbestemmelse, rettssikkerhet, skole, arbeid, helse og omsorg og bolig.

Utvalget har laget en egen blogg, der det er mulig å følge arbeidet og skrive forslag.

Innenfor helse – og omsorgstjenesten er et stort antall rettigheter, men det er dessverre en forskjell på å ha rettigheter «på papiret» og å få oppfylt rettigheter. Det er store forskjeller i de kommunale tilbudene. I tillegg til bo – og omsorgstilbud, er skole og arbeid avgjørende for å nå de politiske mål om livskvalitet likeverdighet, deltakelse og integrering. Med samhandlingsreformen fra 2012 ble alle som arbeider i omsorgstjenesten i kommunene definert som helsepersonell. Noen mottar omsorg i eget hjem. Det oppstår spørsmål om beslutningsansvaret for helsepersonellet og for beboere.

I noen kommuner er det innført rutiner i hjemmet til beboere som både beboere og deres pårørende er uenige i, for eksempel at det brukes nummer og ikke navn på beboere, i den tro at det er nødvendig for å overholde taushetsplikten. Taushetsplikten defineres da til å omfatte alle aktiviteter i hverdagen, langt videre enn det som følger av loven. Nummer benyttes for å unngå å identifisere hvem som deltok i aktiviteter. Det oppleves av de berørte som fremmedgjøring.

Som hovedregel omfatter ikke taushetsplikten informasjon om aktiviteter og samvær med andre. Uansett må det tas hensyn til hva den enkelte beboer – eller nærmeste pårørende – ønsker. Dersom beboere ønsker å dele informasjon om det som er underlagt taushetsplikten, er plikten opphevet ved samtykke.

Det er langt igjen når det gjelder integrering av psykisk utviklingshemmede i arbeidslivet. Stortingsmeldingen «Frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemming» viser at det er få personer med utviklingshemming som har vanlig jobb, selv om dette har vært en målsetting siden 1950-tallet. En del jobber i varig tilrettelagt arbeid. Noen deltar i kommunale dagtilbud. Stadig flere har ingen form for aktivitet på dagtid.

Som for alle andre i arbeidslivet, er det viktig å se på hva den enkelte kan mestre, uten å generalisere.

Utvalget bør vurdere både årsakene til manglende integrering og hva som kan gjøres for å øke arbeidsmulighetene til psykisk utviklingshemmede.