Livstestament og behandling

En organisasjon organiserer såkalte Livstestamenter. Det står: Ved innmelding i «Foreningen Retten til en verdig død » får du tilsendt ditt personlige testament som bekrefter at det ikke skal settes inn ekstraordinære midler for å holde deg i live hvis du som følge av en uhelbredelig sykdom eller ulykke ikke lenger vil kunne få noen bevisst livsopplevelse, eller hvis et fortsatt liv vil være forbundet med store og varige smerter eller sterk og vedvarende svekkelse og hjelpeløshet.

Har slike livstestamenter noen betydning?
Hva er egentlig et livstestament? Det er ikke juridisk dokument, altså ikke et dokument som gir rettigheter og plikter, men det kan være uttrykk for en vilje som kan få betydning. Spørsmålet blir hvilke forutsetninger denne viljen ble gitt under og om de fortsatt gjelder. Denne formen for dokumentasjon er uansett ikke nødvendig for å få innflytelse i behandlingen. Pasienten skal ha innflytelse i behandlingen, blant annet ved at helsepersonell legger til grunn hva som er pasientens vilje, uavhengig av hvordan den kommer til uttrykk. Det er flere bestemmelser i pasient- og brukerrettighetsloven som har betydning.

Pasientens kan uttrykke sin vilje på ulik måte, ved å oppsøke helsetjenesten for hjelp, ved stilltiende aksept ift et behandlingsopplegg, gjennom andre som pårørende og gjennom skriftlig korrespondanse og dokumenter. Det er liten tradisjon for det siste i Norge. I norsk rett kan helsepersonell bruke ulike kilder for å få informasjon om hva pasienten ønsker. Det er ikke formen viljen uttrykkes gjennom som er avgjørende. Helsepersonell er forpliktet til å få respektere pasientens vilje i en rekke situasjoner. Det grunnleggende for all behandling er tillatelsen fra pasienten, med unntak for øyeblikkelig hjelp situasjoner.

Som omtalt i forrige blogginnlegg kan «døende pasienter» nekte livsforlengende behandling, jf pasient – og brukerrettighetsloven § 4-9. Det er ingen «formkrav» til hvordan nektelsen skal komme til uttrykk. Det er ikke nødvendig med et livstestament. Det er nok at pasienten motsetter seg behandling. Og dersom en døende ikke kan formidle sitt ønske så skal « helsepersonellet unnlate å gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende tilkjennegir tilsvarende ønsker, og helsepersonellet etter en selvstendig vurdering finner at dette også er pasientens ønske og at ønsket åpenbart bør respekteres.»

Også andre enn døende har innflytelse på behandlingssituasjonen. Pasienten kan gi sin tillatelse (samtykke) til behandling eller velge bort behandling og medvirke ved valg av forsvarlige behandlingstilbud.

Medvirkning er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1:
«Pasient og bruker har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Pasienten har herunder rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon.
Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient og bruker. Det skal legges stor vekt på hva pasienten og brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8. Barn under 18 år skal tas med på råd når barnets utvikling og modning og sakens art tilsier det.
Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten.
Ønsker pasient eller bruker at andre personer skal være til stede når helse- og omsorgstjenester gis, skal dette som hovedregel imøtekommes.

Det er en lovbestemt forpliktelse for tjenesten å utforme tilbudet i samråd med pasient og bruker. Å ha rett til å medvirke i behandlingen vil si å ha rett til å gi uttrykk for ønsker, og til å påvirke helsepersonells beslutning dersom det er forsvarlig. I situasjoner med reelle valgmuligheter mellom forsvarlige behandlingsmetoder skal helsepersonell imøtekomme pasientens valg. Valget kan imidlertid begrenses av tilgjengelighet og kostnader knyttet til behandlingen.

Men pasienten kan ikke treffe beslutning om hvilken behandling som skal tilbys.
Det er den profesjonelle aktøren som bestemmer hvilken oppfølgning som skal tilbys og som har ansvaret for at tilbudet er forsvarlig. Men retten til å bestemme gjelder bare innenfor selvbestemmelsesrettens grenser. Altså: det er en rett til å tilby behandling, men pasienten må gi sin tillatelse.