Retten til nødvendig og forsvarlig medisinsk hjelp i sykehus

Retten til nødvendig og forsvarlig hjelp i sykehus er et rettskrav som kan bringes inn for domstolene. Retten til sykehushjelp er regulert i pasient- og brukerrettighetsloven 2-2, og 2-4, og følger av den offentlige finansieringsordningen, menneskerettigheter og EØS-retten.

Nødvendighetsvilkåret innebærer at innholdet må fastlegges nærmere. Det fremgår av forarbeidene at forsvarlighetskravet har betydning for hva som er nødvendig og sammen med personens behov. Forsvarlighetskravet kan innebære at personen må tilbys bestemte tjenester og behandlingsmetoder. Dette ligger implisitt i begrensninger i tredje ledd i 2-2 og 2-4a, der det vises til at retten ikke gjelder metoder de regionale helseforetakene ikke har vedtatt skal tilbys. Om en pasient har rett på en nærmere angitt metode er avhengig av hvilke metoder som finnes for den aktuelle sykdommen og om de er forsvarlig. Med den medisinsk teknologiske utviklingen vil diagnosene bli mer presise og behandlingsmetoder færre. Effektiv behandling av et barn med en alvorlig kreftsykdom kan være begrenset til en metode. Flere dommer fra EU domstolen og EMD dreier seg nettopp om tilgang til nærmere angitte behandlingsmetoder.

Begrensningene må vurderes på bakgrunn av en rekke andre rettskilder, også rettskilder av høyere rang. Prioriteringskriterier som alvorlighet, nytte og ressursbruk utgjør ikke innholdet i retten da det er langt mer omfattende. Disse kriteriene har først og fremst betydning som en køordning. Ordningen med at det skal settes en behandlingsfrist er heller ikke dekkende for innholdet i retten. Dersom sykehuset ikke kan tilby hjelp i tide kan retten til fritt sykehusutvalg benyttes. Desto vanskeligere det blir å få sykehusbehandling i Norge vil mobiliteten av personer til andre EØS/EU-land på statens regning, øke.

Personer som ikke får oppfylt retten kan klage til Statsforvalteren eller utvalget for utlandsbehandling (og Helseklage). Klageinstansen kan prøve alle sider av saken og ta stilling til realitetene for å hindre forsinkelser når syke trenger helsehjelp. Deretter kan pasienten bringe saken inn for domstolene, ev. EFTA-domstolen eller EMD – Den Europeiske Menneskerettsdomstolen, dersom det er brudd på menneskerettigheter.

Den 15. oktober 2024 ble Norge dømt for å bryte retten til liv da en alvorlig psykisk syk ikke fikk hjelp i tide og tok sitt liv. Det ble også pekt på at klageretten er for svak. Norge ble dømt til å betale de etterlatte en erstatning. Denne saken gikk rett fra Statsforvalteren til EMD.

Denne retten må implanteres i styringen av sykehus. Den er individuell og kan ikke erstattes av gruppevedtak.