Mangelen på åpenhet og korrektiver i styringen av sykehus

Det er positivt at ledere i foretaksmodellen er ærlige om de reelle utfordringene (Dagens medisin).

Når styrelederen i Helse Midt RHF omtaler helseforetakene som «synkende skip» kan dette være dekkende.

Vi har ikke råd og tid til å fortsette med denne modellen som gradvis svekker bemanningen og pasienttilbudet i sykehus med omfattende negative virkninger for kommunene, pasienter og pårørende. Kommunene må ta i mot pasienter som trenger spesialisttjenester viser en rapport fra Helsetilsynet. Hver gang det er spørsmål om endring bagatelliseres det eller imøtegås med at ingen ordning er perfekt eller at det ikke finnes gode alternativer.

Jeg kan komme med noen grunner til at systemet må endres.

1. Mangelen på åpenhet. De mange eksemplene på at kommunikasjonstjenester benyttes for å skjule utfordringer ved fokus på suksess, innebærer brudd med grunnleggende krav til åpenhet i offentlig finansierte virksomheter. Ledelsen av Finnmarksykehuset er blant flere som har bidratt med eksempler på dette. Dette argumentet imøtegås ofte med å vise til åpne styredokumenter. Styredokumenter som er svært kortfattede og som viser at diskusjonene om viktige omstillinger må tas andre steder.

2. Mangelen på ansvar og rettsvirkninger når det gjøres grove systemfeil. I innlegget jeg viser til over er det et eksempel på at styrelederen fraskriver seg ansvaret for situasjonen i Helse Midt. Svikt i styre og ledelse har bidratt til at skipet er synkende.Adresseavisen avdekket store overføringer til EY og dobbeltroller.

Riksrevisjonen sa i rapporten fra 2024 at styret ikke fungerte i prosessen med Helseplattformen da det var passivt selv om det var en milliardavtale på vegne av felleskapet. Styret hadde verken etterspurt dokumentasjon eller fulgt opp ledelsen. Styrelederen ble sittende til tross for slakten fra Riksrevisjonen, og ber nå om mer penger. Dette ville vært umulig i andre virksomheter.

Styret og ledelsen har lenge bidratt til å skjule manglene ved sin kommunikasjon.

3. Fraværet av risikovurderinger og et tydelig ansvar hos sykehusdirektørene og styrene lokalt. Fra RHFet ble det utøvd press overfor sykehuset i Møre og Romsdal og overfor St. Olav. Direktøren og styret ved St Olav ble lovet pilotering, noe som ikke ble gjennomført.

Da sykehuset i Møre og Romsdal ba om utsettelse av implenteringen av Helseplattformen gikk styreleder ut og la press på sykehusets ledelse og det ble gjennomført utskiftninger av styrerepresentanter for å få ut kritiske stemmer. Pasientsikkerheten var i fare, blant annet fordi svar på kreftprøver forsvant. Pasienter fikk ikke beskjed om alvorlig sykdom. Ledelsen av sykehuset kunne da ikke ta det ansvaret det er pålagt. Nå må det nedbemanne helsepersonell for å klare ekstrakostnadene dette har ført til.Helseplattformen skulle koste 1,5 milliard. Kostnadene nå er over 7 milliarder. Vi har til gode å få et regnestykke over hva det vil koste fremover og der tidsbruk og heftelser er en del av tallgrunnlaget.

Når sykehusdirektører bryter loven får det ingen konsekvenser og ved pågående og alvorlige lovbrudd får det fortsette.

4. Utvelgelsen av direktører og styrerepresentanter er mangelfull

Det må være klare kriterier til hvem som skal kunne være styrerepresentanter og utgjøre et styre. Loven legger vekt på bredde i kompetansen for å makte å oppfylle samfunnskontrakten. Begrunnelsen for oppnevningen bør ligge tilgjengelig for alle.

Styrerepresentanter som er kritiske må etterspørres. De blir ofte skiftet ut i strid med loven. Det er stor grad av gjenbruk av såkalte lojale direktører og styrerepresentanter, selv om det i ettertid vises at det er gjort alvorlige feil. De samme personene benyttes som rådgivere overfor statsråden og i offentlige utvalg. I de store skandalesakene er det påfallende at brukerrepresentanter havner på feil side. Altså at ikke makter å ivareta pasientene i saken og legger seg på direktørens linje selv om den viser seg å være feil. Brukerordningen bør undersøkes nærmere.

5. Rettigheter og pengebruk må henge sammen

Det er bekymringsfullt å høre sentrale helseledere omtale pasientrettigheter som veiledende og ikke bindende, og at det er fint om Stortinget vil finansiere disse. De er finansiert allerede. Utfordringene oppstår i helseforetaksordningen når det ikke avsettes tilstrekkelige ressurser til å oppfylle rettigheter. Dette begrunner at finansieringssystemet må endres.

I likhet med NAV ytelser må retten til nødvendig og forsvarlig hjelp finansieres tydeligere enn i dag. Denne retten overholdes ikke når pasienter skrives ut for tidlig eller ikke får hjelp i tide. Vi ser konsekvensene av nedbyggingen ved økte erstatningsutbetalinger, økt antall fristbrudd og ved økningen av antallet som tegner helseforsikring. Dette fører til økt privatisering og ulikheter i helse. Det må investeres i bemanningen for å kunne motvirke fristbrudd og nedbygging av kapasiteten i helse.

6. For stor del av sykehuspengene sløses

Antallet direktører og lønnsnivået og kostnadene til konsulenter innebærer at en for stor del av sykehusressursene brukes feil.

Mange store investeringer de siste 20 årene er bestemt på et for svakt kunnskapsgrunnlag. Mange har blitt avsluttet med høy kostnad.Outsourcing av pasientjournaler i Helse Sør Øst (og som ble avslørt av NRK i 2017) førte til terminering av avtalen, gebyrer fra Datatilsynet da det var ulovlig, og tap i milliardklassen. Helseplattformen innebærer også flere milliarder utover det tiltenkte. Uopplyste vedtak og innføring av systemer uten tilstrekkelig kostnadsdekning belastes felleskapet.

Dette fører til økt risiko for lovbrudd og krav om tilleggsbevilgninger fra Stortinget og som i utgangspunktet ble villedet. Stortingets rolle undergraves. Dette var aldri intensjonen da ordningen ble vedtatt og begrunner at den må legges om.

https://lnkd.in/dsHAUqvz