Dødshjelp: aktivt, tilrettelagt og passivt

Podcast og blogg

Jeg snakket med Marianne Reinertsen i Jusspodden om aktiv dødshjelp. Bakgrunnen for samtalen var programmet i TV 2 Norge bak fasaden om «dødsenglene» og at det internasjonalt er stadig flere land som diskuterer og innfører rett til dødshjelp. Flere er positive til dødshjelp sammenliknet med situasjonen for tyve år siden i vestlige land, noe som viser seg ved at flere land regulerer slik hjelp.

Dette har sammenheng med vektlegging av indviduell frihet, at vi har fått eksempler på virkningene av å ikke få nødvendig dødshjelp, samt ved at personer reiser til Sveits for å dø. En nobelprisvinner valgte nylig å reise til Sveits for å dø. Han var frisk men ønsket ikke å vente på forfallet. Den siste dagen i livet tilbrakte han i Paris for å gjøre det han likte best: å lære noe nytt.

Dødshjelp kan reguleres på ulike måter og innebærer flere risikofaktorer som må vurderes. I Norge er det en begrenset adgang til å nekte hjelp når det er påtrengende nødvendig, rammet inn av mange vilkår. Disse oppheves ikke med et livstestamente dokumentert i kjernejournalen. En videre adgang til dødshjelp må vurderes på bakgrunn av hvordan liv vurderes, hvem som skal kunne ta liv, og utfordringer med å skille mellom den enkeltes egentlige vilje og uttrykk for forventning og press.  Når mennesker opplever at de vil dø fordi de ikke får helsehjelp, kan dette feks være et uttrykk for at hjelpebehov ikke dekkes i tilstrekkelig grad eller at den enkelte ikke ønsker å være en «belastning».  

Det må skilles klart mellom rettigheter som innebærer ulike former for dødshjelp og beslutninger av helsepersonell om å avslutte helsehjelp som vil føre til at døden inntreffer. I sistnevnte tilfeller stilles det krav til vurderinger og prosess i form av informasjon overfor pasient, ev. nærmeste pårørende. Dette blir omtalt nedenfor.

Et spørsmål i podcasten var om reguleringer av dødshjelp kan motvirke at dødshjelp skjer i det skjulte, slik enkelte har argumentert. Et eksempel som har blitt brukt er  regulering av selvbestemt abort for å unngå illegale aborter.  Vi vet ikke hvor utbredt det er med «dødsengler» utover det som har kommet frem i media. Det vi har noe informasjon om er at det skjer i familier og mellom venner, og i helse- og omsorgstjenesten. I en eldre dansk undersøkelse av i underkant av 500 leger svarte hver tiende at de hadde gitt aktiv dødshjelp (foreningen En Verdig Død). Det er et lite knippe dommer som gjelder barmhjertighetsdrap og aktiv dødshjelp i regi av helsepersonell og andre som omtales nedenfor. Vi vet derfor at dette skjer uten at omfanget er anslått. De fleste – også jeg – mener at det er uetisk og krenkende med illegalt salg av dødshjelp som en tjeneste.  

Aktiv dødshjelp

Innenfor filosofien, legeetikken og rettsvitenskapen er det ulike begreper og tilnærminger. Betegnelsene aktiv og passiv dødshjelp er ikke entydige men brukes fortsatt for å skille mellom der livet avsluttes med legemidler etter ønske fra pasienten, og der pasienten dør som følge av at det ikke gis helsehjelp, etter pasientens ønske. Når beslutningen om å ikke fortsette med behandling tas av legen, skjer det på et annet grunnlag, se nedenfor, og omtales ikke som passiv dødshjelp.

Begrepet eutanasi innebærer en aktiv og målrettet handling slik at legen setter dødelige injeksjoner etter pasientens eksplisitte forespørsel, i likhet med aktiv dødshjelp. Griffiths J, Bood A, har i 1998 beskrevet eutanasi slik:

_{«Euthanasia» in the strict – and in the Dutch context the only proper – sense refers to the situation in which a doctor kills a person who is suffering «unbearably» and «hopelessly» at the latter’s explicit request (usually by administering a lethal injection)}.

Eutanasi kan beskrives som drap etter forespørsel.

Aktiv dødshjelp er forstått på samme måte når det benyttes av politikere og i rettslige kontekster, ved at det dreier seg om personers rett til selv å velge å dø med hjelp. Det vil si i den enkeltes ønske og autonomi.

Aktiv dødshjelp forstås ofte som en samlebetegnelse for både (lege) assistert selvmord og eutanasi, etter et uttrykkelig ønske fra personen. Det vil si også at legen rekvirerer et dødbringende medikament, og innretter situasjonen slik at pasienten kan ta selvmord. Dette er Oregon modellen. Aktiv dødshjelp både forbudt og straffbart da personen mister livet som følge av et legemiddel som har til hensyn å ta liv, og ikke av sykdommen vedkommende ev. hadde. Det er dermed en aktiv handling for å oppnå at livet avsluttes.

Medlidenhetsdrap (tidligere barmhjertighetsdrap) innebærer «drap av medlidenhet av en person som er dødssyk, eller som av andre grunner er nær ved å dø» og kan være uavhengig av om personen har uttrykket et ønske om å dø, eller som aktiv dødshjelp.   

Passiv dødshjelp

Passiv dødshjelp er i rettslig kontekst brukt om at livet avsluttes som følge av pasientens ønske om dette. Dette er ikke en dekkende og god betegnelse utover at den avgrenser mot situasjoner der legemidler benyttes aktivt for å avslutte liv etter ønske fra pasient og mot avslutning av helsehjelp.  

I Norge er det flere rettslige begrensninger i personers rett til å dø, selv om frivillighet og en tillatelsen fra en pasient (samtykke) er hovedregelen for å gi helsehjelp. Det er flere unntak fra samtykkekravet da enhver har rett til hjelp selv om vedkommende er ute av stand til å samtykke. Hjelpeplikten til helsepersonell bygger på dette grunnlaget, og gjelder når helsehjelpen er påtrengende nødvendig, jf. helsepersonelloven § 7. Den gjelder i akutte situasjoner og er begrunnet i at det ofte ikke være tid og rom til å undersøke hva pasienten egentlig vil, f.eks. om behandlingsnekt skyldes sykdom.

Unntaket fra hjelpeplikten og retten til å nekte hjelp

I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, er det gjort unntak fra hjelpeplikten slik at pasienten kan nekte hjelp. Helsepersonell må forvisse seg om at personene skjønner konsekvensene av en slik behandlingsnekt.

Overskriften i pbrl. § 4- 9 lyder slik: Pasientens rett til å nekte helsehjelp i særlige situasjoner.

Husabø bruker formuleringen “livstruande helsehjelpsvegring” om denne situasjonen og som nok ikke er særlig utbredt og kjent. Retten dreier seg om å forkorte livet ved at hjelp ikke mottas, og før døden inntreffer på en naturlig måte, når pasienten er døende. Før denne bestemmelsen kom var utgangspunktet at hjelpeplikten til leger og annet helsepersonell trumfet retten til å nekte hjelp når helsehjelp var påtrengende nødvendig. Helsepersonells handlingsplikt oppheves samtidig.

Bestemmelsen angir en rett for pasienten til å motsette seg livsforlengende behandling på nærmere angitte vilkår. Helsepersonell skal forsikre seg om at pasienten har fått tilstrekkelig informasjon om konsekvensene av nektelsen, og at pasienten har forstått disse konsekvensene, samt at pasienten er over 18 år og ikke er fratatt rettslig handleevne.  Når vilkårene er oppfylt blir ikke helsepersonellet strafferettslig ansvarlig når pasienten dør etter behandlingen er avsluttet.

Formuleringen «døende» avviker fra det som brukes i medisinsk terminologi. Døende er et objektivt vilkår om at pasienten innen nær fremtid vil dø uten den livsforlengende behandlingen og at det ikke er utsikter til bedring eller helbredelse.

Aslak Syse legger til grunn at det også omfatter kronisk dødssyke pasienter der kroppens dødsprosesser ikke er i gang (Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer, 4. utg., Gyldendal Juridisk, 2015, s. 446).    

I vurderingen skal det legges vekt på ulike forhold knyttet til pasienten og de pårørende og deres motiver for å ønske avslutning av behandlingen. Helsepersonellet må vurdere om det fremstår sannsynlig at pasienten ville ha ønsket dette. Dersom man kommer til dette, må det gjøres en vurdering av om dette ønsket åpenbart bør respekteres.

Dette dreier seg om en rettighet for pasienten til å nekte hjelp og skiller seg på flere punkter fra det som er systemet i Danmark fra januar 2025 for personer over 60 år.

Retten til å nekte helsehjelp må ses i sammenheng med retten til medvirkning i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 og forsvarlighetsplikten.

Retten til å nekte blodoverføring og til å avslutte en sultestreik

Jeg ledet en del av arbeidet med helselovreformen som resulterte i fire helselover som skulles ses i sammenheng: helsepersonelloven, pasientrettighetsloven (ble endret til pasient- og brukerrettighetsloven i 2012 ifm samhandlingsreformen), spesialisthelsetjenesteloven og psykisk helsevernloven, og som trådte i kraft i 2001. Da var det omfattende politiske diskusjoner om det skulle være en rett til å si nei til blodoverføring og å avbryte en pågående sultestreik, og om døende skulle få en rett til å nekte livsforlengende behandling. Altså om det skulle inntas begrensninger i hjelpeplikten helsepersonellet hadde.

Begrensningen i hjelpeplikten gjelder som omtalt over også blodoverføring og sultestreik, forutsetter at personen er «overbevist» og holder fast ved dette til tross for at informasjonen om konsekvensene av å nekte helsehjelp er forstått.

Med «alvorlig overbevisning» menes ikke sterke synspunkter på grunn av sykdom. Det er vanskeligere å slå fast om personen har en overbevisning eller mangler forståelse for virkningene av å nekte hjelp. Når konsekvensene er alvorlige og helsepersonell er i tvil, kan det gis hjelp. Det er særlig medlemmer av Jehovas vitner som av religiøse grunner motsetter seg blod og blodprodukter, men retten til å nekte begrenses ikke til denne gruppen.

Retten til å nekte blodoverføring og blodprodukter har blitt vurdert i en europeiske menneskerettigheter (EMD) – Case of Jehovah’s Witnesses of Moscow and Others v. Russia), se EMDN-2002-302. Domstolen kom blant annet til at man i russisk helsetjeneste måtte godta ferdig utfylte «ikke-blod-kort», og viste til at «friheten til å akseptere eller avslå spesifikk medisinsk behandling, eller å ønske en alternativ behandlingsform, [er] en vital del av prinsippene om selvbestemmelsesrett og personlig autonomi».

Domstolen mente at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 9 om tanke- samvittighets- og religionsfrihet, etter EMK artikkel 11 om forsamlings- og foreningsfrihet.

Blodoverføring til barn

Foreldre kan ikke nekte blodoverføring på vegne av sine barn. Det er barnets beste som skal ivaretas gjennom foreldreansvaret. Dersom foreldre på den måten benytter sitt foreldreansvar til å ta avgjørelser som går imot barnets beste, vil helsepersonellets plikt til å hjelpe etter helsepersonelloven §7  fortsatt gjelde (Se Aslak Syse og Anne Kjersti Befring, «Barn kan få blod uten foreldres samtykke», Tidsskrift for Den norske lægeforening, 2003 nr. 17 s. 2477).

Det kan uansett gis helsehjelp dersom kun den ene av foreldrene som motsetter seg helsehjelpen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven  § 4-4 tredje ledd.

Barnevern- og helsenemnda kan treffe vedtak om behandling etter barnevernsloven § 3-7 f.eks. når foreldre nekter, og det er en situasjon som ikke omfattes av hjelpeplikten etter helsepersonelloven § 7.

Rettsvirkninger av et livstestament

Selv om det er skrevet et livstestament vil dette ikke være tilstrekkelig til å nekte helsehjelp i akutte situasjoner da lovens øvrige vilkår må være oppfylt. I kjernejournalforskriften (forskrift 31. mai 2013 nr. 563) § 4 nr. 10 andre ledd bokstav C at kjernejournalen ved samtykke kan inneholde «reservasjon mot behandling, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9», i tillegg til førstevalg behandling og avtalt helsehjelp.

Dette tillegget i kjernejournalforskriften har sin viktigste betydning ved at helsepersonell blir klar over at den er lagt inn. En forskrift kan naturlig nok ikke sette vilkårene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 til side. Vilkårene gjelder uavhengig av at det foreligger en slik dokumentasjon.

Dette betyr at helsepersonell må påse at vilkårene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 er oppfylt når det ligger informasjon om et livstestament.

Pasienten kan ha endret oppfatningen siden dette ble skrevet og kan være uinformert om konsekvensene av valget, selv om det foreligger slik dokumentasjon.  

Dersom pasienten selv ikke er i stand til å uttrykke sine ønsker, skal det tas hensyn til det de pårørende gir uttrykk for. Helsepersonellet må her vurdere om det de pårørendes uttrykker, kan anses som pasientens ønsker og må gjøre en selvstendig vurdering av om de pårørendes ønske skal tas til følge (Ot.prp. nr. 12 (1998–99) s. 135–136).

Internasjonale trender og reguleringer av rett til rettshjelp i ulike land

I media er det med jevne mellomrom reportasjer om norske som reiser til Sveits for å benytte seg av aktiv dødshjelp da også utenlandske borgere kan få dødshjelp. Brennpunkt dokumentaren «Den siste reisen» og VGTV dokumentaren «Jan Petters siste reise»

Stadig flere land regulerer ulike former for dødshjelp, eller vurderer dette. I totalt 11 land er det lov å hjelpe uhelbredelig sykdom til selvmord: assistert dødshjelp. Felles for aktiv dødshjelp/eutanasi og legeassistert selvmord er at pasienten dør av legemiddelet som har til formål å ta liv, og ikke av sykdommen eller at vedkommende ikke får nødvendig hjelp.

I Europa er dette Sveits, Nederland, Belgia, Luxembourg, Østrike og Spania. Andre land er Australia, Canada, Colombia, New Zealand og 11 stater i USA. I England og Italia diskuteres slike reguleringer, blant annet etter at den italienske forfatningsdomstol forslaget om dødshjelp i februar 2022 med henvisning til at aktiv dødshjelp er i strid med retten til vern av menneskeliv. I Danmark ble det fra januar 2025 innført en rett for personer over 60 år å registrere at de ikke skal gjenopplives og med en omfattende regulering, som stiller krav til hvordan dette kan gjøres og opprettholdes.

Det vil si at en lege ordinerer et dødelig legemiddel til en pasient som selv tar legemiddelet og dermed selv forårsaker dødsfallet. Denne modellen omtales ofte som r Oregon-modellen, da det var i denne amerikanske staten at det først ble tillatt med  assistert selvmord.

Ved aktiv dødshjelp/eutanasi er det en annen person, oftest en lege, som gir den dødelige injeksjonen. Nederland var det første land i verden gjorde aktiv dødshjelp lovlig og som har de mest vidtrekkende reglene. Lidelse, fysisk og psykisk, uten håp om bedring er vilkåret og kan omfatte demens, eller psykiske lidelser. Også mindreårige kan omfattes. Demente og psykisk syke kan derfor få hjelp til å avslutte livet.

 I Danmark er det fra januar 2025 innført en ordning som innebærer at alle over 60 år kan nekte og der dette er lagt inn i register (BEK nr 10 af 10/01/202). Dette er en omfattende regulering og det første av sitt slag i nordisk rett.

Regulering av dødshjelp kan innebære en rett med vilkår for å oppnå avslutning av livet. Vilkårene knyttes til grunnlaget for avgjørelsen, altså hva som kreves før livet kan avsluttes og til hvordan dette skal skje, om det er assistert selvmord eller eutanasi/aktiv dødshjelp.

Det må være en bevissthet om hvilke virkninger dette har utover den enkeltes rett da andre må bidra til dette, og ev. adgangen til reservasjon, og på overordnet nivå ved hvordan avslutning av liv og livet som verdi vurderes. Mennesker som belaster samfunnet og sine nærmeste kan oppleve en forventning vil føle et press til å benytte seg av et tilbud om dødshjelp. Når autonomi og frivillighet ligger til grunn for slike ordninger kreves det nærmere undersøkelser av om dette er reelt eller uttrykk for press og forventning. Det kan uansett være vanskelig å identifisere hvordan den enkeltes motivasjon påvirkes av forventninger.

Avslutning av helsehjelp som fører til død på andre grunnlag enn rettigheter

Avslutning av helsehjelp kan skje på flere grunnlag, for eksempel når det er uforsvarlig å fortsette å gi hjelp. Det må derfor skilles på det som er rettigheter til dødshjelp utrykket ved personens vilje, og det som er beslutninger på bakgrunn av andre grunnlag, blant annet pliktene til forsvarlig og omsorgsfull hjelp.  

Det å slå av pustemaskinen (respirasjonsstøtte) til en pasient som er avhengig av slik hjelp med den følge at vedkommende dør kan gjøres når det er forsvarlig etter medisinske vurderinger av tilstanden, for eksempel dersom det ikke er håp om liv (slik situasjonen var i en tilsynssak fra Haukeland sykehus da en liten jente var hjernedød) eller når det er et eldre menneske som ikke skal holdes i live. Det er ulike grunnlag for å unnlate å gi helsehjelp.

Det at en pasient ikke får tilgang til livreddende behandling som er for kostbar for samfunnet eller at behandling hos en døende pasient avsluttes ut fra en helhetsvurdering av livskvaliteten og pasientens ønske i slutten av livet, kan ikke omfattes som dødshjelp og må skilles fra pasienters ønske om å avslutte livet.

Helsehjelp skal være forsvarlig og begrensinger med dette utgangspunktet kan ikke omfattes av dødshjelp formuleringer. I mange tilfeller vil ikke pasienter kunne medvirke eller motta informasjon i denne situasjonen. Dette er bakgrunnen for at nærmeste pårørende har rettigheter til informasjon, til å medvirke og til å gi uttalelser om helsehjelpen etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1, tredje ledd, 3-2, 3-3 og 4-6 andre ledd.

Hjerte- lungeredning minus (HLR-)

I Norge har det vært en langvarig praksis at det skrive HLR minus i pasientjournalen til de som ikke skal gjenopplives ved akutt hjerte eller pustestans, og uten at dette er registrert frivillig slik det nye systemet i Danmark omfatter.

Det å sette HLR minus er en forhåndsbestemt vurdering for å hindre uforsvarlighet og uverdighet. Dette forutsetter en rekke vurderinger av pasienten, blant annet av prognose, levetid og effekten av forsøk på gjenopplivning. Når legen vurderer HLR som nytteløs fordi pasienten er alvorlig syk med kort tid igjen å leve eller det er sannsynlig at effekten av behandlingen bidrar til å forlenge og forstyrre en dødsprosess, er dette relevant.

Det er i tillegg relevant når pasienten nekter livsforlengende hjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9. Helsepersonellet må da ha informert pasienten om konsekvensene av å unnlate HLR og påse at informasjonen er forstått og finner at pasientens ønske åpenbart bør respekteres.

For at vurderingen skal være forsvarlig må den foretas av en eller flere leger som kjenner pasienten og som har tilstrekkelig kompetanse, og på bakgrunn av kommunikasjon med pasienten og/eller nærmeste pårørende, jf. prinsippet i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 andre ledd.

Pasienten har rett til informasjon om vurderingene og ev. konklusjonen og en rett til medvirke, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-2 første ledd. Dersom pasienten ikke ta imot informasjon eller medvirke skal nærmeste pårørende ha denne informasjonen, jf. pasient- og brukerettighetsloven § 3-3 og 3-1 tredje ledd.  

I tillegg til HLR minus skal begrunnelsen og prosessen dokumenteres i pasientjournalen, blant annet hvem som har vært med på vurderingen og på hvilken måte pasienten og eventuelt nærmeste pårørende er informert og har medvirket. Dersom informasjon ikke er gitt, noe som må bygge på unntak fra retten til informasjon og medvirkning, for eksempel at dette ikke er mulig å gjennomføre, skal dette begrunnes. Konklusjonen må vurderes kontinuerlig når pasientens tilstand endres.  

Straffedommer som gjelder aktiv og assistert dødshjelp

Legen Christian Sandalen ble tiltalt og dømt for overlagt drap i lagmannsretten (LB-1998-3115). Saken ble anket av begge parter til Høyesterett som avviste å behandle saken i april 2000. Høyesterett kommenterte i Rt. 2000 s. 646 at handlingen ikke kunne føre til straffrihet og var ikke enig i forsvarerens anførsel om innskrenkende fortolkning av § 233 (rettsstridsreservasjonen), alternativt at handlingen er straffri som nødrettshandling, jfr. § 47, Høyesterett viste til at lovgiver hadde truffet et bevisst valg ved å vedta straffeloven § 235 og at slike handlinger som Sandsdalen utførte ikke er unntatt (Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 187). Han slapp likevel å sone. Han fikk en domsutsettelse/straffutsettelse med prøvetid på to år.

Denne dommen har hatt stor betydning, blant annet ved at flere rettsavgjørelser om aktiv dødshjelp viser til den.

En annen lege fikk en påtaleunnlatelse etter han ble anmeldt i 1993 av Helsetilsynet for å ha utført aktiv dødshjelp på en kreftpasient. Dette er en mild straffereaksjon uten at det tas ut tiltale. I sin innstilling uttalte riksadvokaten at «legens handlemåte ikke var rettmessig», at det «ville bryte for sterkt med vår kulturelle oppfatning av menneskets ukrenkelighet», men at det samtidig var «mange tungtveiende og ekstraordinære omstendigheter i saken», så «offentliges interesser var tilstrekkelig tilgodesett ved at man fikk fastslått det straffbare i legens handlemåte.» Det finnes flere eksempler på at  det er gitt påtaleunnlatelser, i en sak fra 1948 fikk en far påtaleunnlatelse for å ha drept sin datter som hadde en alvorlig sinnslidelse. Begrunnelsen var at han var redd hun ikke ville klare seg etter hans død. Påtalemyndighetene «fant at overveiende grunner tilsa å ikke påtale handlingen, og påtaleunnlatelse ble gitt av Kongen i statsråd,

I 1999 tok Høyesterett stilling til en sak der en 35 år gammel mann kvalte sin bestemor, se Rt. 1999 s. 1898. Det ble lagt vekt på at han fant bestemoren «alene, dehydrert og uten væsketilførsel i sykehjemmet, og at hun ikke hadde språk og lå i en fordreid stilling. Mannen hadde bedt en medisinstudent om å gi bestemoren mer smertestillende, uten at dette ble fulgt opp, noe so utløste at han drepte bestemoren. Flertallet, men unntak av en, mente tiltalte «oppfattet situasjonen slik at bestemoren samtykket». Høyesterett reduserte den ubetingede fengselsstraffen med ett år til ett og et halvt år og ble avsagt med dissens (3-2). Høyesterett viste på den ene siden til at et menneske er fratatt livet, og at livet er «ukrenkelig er grunnfestet i vårt samfunn og gir uttrykk for det verdigrunnlaget som samfunnet bygger på». Videre ble det vist til «at drapet ble begått av medlidenhet for å hindre at et menneske fortsetter å lide og videre at vedkommende var håpløst syk.»

I en sak fra Salten RG-2001-741, ble en 21 år gammel mann tiltalt for å ha medvirket til at jevngammel kvinne, som han hadde et nært vennskapsforhold til, tok sitt eget liv. Dette skjedde under et opphold i Amsterdam i forbindelse med en interrailtur. Tiltalte kjøpte metadontabletter til henne og var til stede da hun inntok tablettene og døde. Retten fant at tiltalte hadde medvirket til selvmordet og at det ikke var rom for nødrettsbetraktninger. Det ble i dommen vist til dommen mot Sandsdalen. Straffen fastsatt til fengsel i to år, hvorav et år betinget. Dissens. Oppreisningserstatning til avdødes foreldre tilkjent med kr 35.000

I en tingrettsdom fra Nordre Vestfold (TNOVE-2010-118074) ble en kvinne dømt til 1 års fengsel, hvorav 6 måneder ble gjort betinget, for å ha hjulpet ektefellen med å ta sitt eget liv. I tingrettsdommen står det:

«I noen land vi kan sammenligne oss med rammes tilsvarende handling ikke av noe eget straffebud. I Norge har det vært og er fortsatt diskusjon om medlidenhetsdrap og drap med samtykke, herunder medvirkning til selvmord, bør være straffbart eller ikke. Det er vektige argumenter i begge retninger.»

Det er tydelig at domstolene vektlegger at medvirkning til selvmord, ikke er det samme som drap. De sivile kravene pådømt i dommen ble anket til lagmannsretten, men «straffedommen ble ikke påanket», jf. LA-2011-14211.

I en dom fra Telemark tingrett ble en 46 år gammel mann ble dømt til ett år betinget fengsel for å ha medvirket til selvmordet til sin terminalt KOLS-syke mor (TTEL-2021-47512, etter ny straffelov. Mor hadde bedt sønnen om hjelp til selvmordet og hadde selv forsøkt å trykke ut tablettene fra pillebrettene hun hadde samlet opp i skjul. Moren sa «trykk ut alle» og sønnen hjalp moren med å administrere de 56 oxycontin tablettene, samt noen valiumtabletter. Moren konsumerte flesteparten av tablettene og sønnen holdt henne i hånden til hun mistet bevisstheten. Etter det hadde gått en stund viste sønnen en ansatt fra hjemmesykepleien vekk fra leiligheten ved å si at moren sov og ikke ville forstyrres. Det følger av dommen at sønnen med forsett gjorde dette for å forhindre at selvmordsforsøket skulle avverges ved medisinsk behandling. Mor hadde HLR-minus i pasientjournalen. Det var enighet om at hjemmesykepleien kun skulle behandlet henne palliativt. I dommen ble det vist til blant annet Sandsdal-dommen. Det at det ble ilagt betinget fengsel ble begrunnet med at saken ikke ville blitt oppklart uten tilståelsen, og i rehabilteringshensyn og saksbehandlingstiden. Dommeren viser til at slike grunner foreligger.Tingretten anfører i dommen at strafferammen for medvirkning til at noen tar eget liv er «den samme som drap, fengsel fra 8 inntil 21 år», jf. strl. 277 andre ledd, og at til bestemmelsens tredje ledd gir grunnlag for straff under minstestraff eller straffereduksjon dersom det foreligger «særlige grunner». I dommen er det poengtert at selv om mor var i «et terminalt stadium på grunn av sin KOLS-sykdom», kunne hun ikke fått en lege til «å sette en dødelig injeksjon, selv om det skulle foreligge samtykke». Tiltalte fikk to års prøvetid.

Dommene viser et mønster der aktiv dødshjelp/eutanasi fører til straffenedsettelse og fengselsstraff mellom ett til to år, ev. der deler er betinget.