Om taushetsplikten og opplysninger om syk gutt som blir hentet hjem

I de offentlige og politiske diskusjonene om å hente hjem en liten familie fra Syria er et av barnas sykdom en viktig premiss. Opplysningene om guttens sykdom er gitt fra leger, advokaten til mor, UD og av flere politikere. Informasjonen går ut på at sykdommen er alvorlig og at gutten kan dø i leiren i Syria dersom han ikke blir hentet til Norge. Taushetsplikten som er pålagt forvaltningsmyndigheter og helsepersonell er ikke absolutt, noe denne saken illustrerer. Om UD brøt den forvaltningsrettslige taushetsplikt da det ble informert om guttens sykdom og hvordan den helserettslige og forvaltningsrettslige taushetsplikt skal anvendes, er aktuelle rettslige spørsmål. Taushetspliktene og unntak er regulert i forvaltingsloven §§ 13, 13 a og 13 b og helsepersonelloven §§ 21, 22 og 23. Taushetsplikten er ikke absolutt. Forvaltningslovens taushetsplikt gjelder både ansatte og politiske ledere i den offentlige forvaltningen. Reglene bygger på legelovens bestemmelser. Legelovens bestemmelser ligger til grunn for dagens reguleringer i helsepersonelloven. Dette forklarer at reglene har mange likelydende formuleringer, både plikten til å beholde taushet og unntak.

Enkelte hevder at det var brudd på taushetsplikten å omtale guttens sykdom. Dette er jeg uenig i. Det var i guttens interesser at opplysningene ble gitt. Opplysninger om guttens helsesituasjon var avgjørende argument for at gutten kan få nødvendig helsehjelp i Norge. Samtidig er det grunn til å reise spørsmål om det var i guttens interesse at det ble lagt frem så omfattende informasjon og spekulasjoner i guttens diagnose. Det kan tenkes at det var nødvendig å få offentlig interesse og gjøre dette spørsmålet til en offentlig sak som får betydning for regjeringen. Dette innebærer at det er skapt en offentlig sak med offentlige interesser.

Den 16. januar viser Kjell Ingolf Ropstad til at barnet er sykt. Grande uttaler at det ene barnet skal ha en alvorlig sykdom, og at dette er en begrunnelse for å hente barnet hjem.  Statsminister Erna Solberg har uttalt til NRK at gutten er syk og at hun ikke vil risikere at han av denne grunn dør i syria. I januar 2020 ble guttens sykdom omformulert fra alvorlig sykdom til «antatt syk». Denne formuleringen ble benyttet i en presseomtale fra Utenriksministeren 14. januar 2020 da det ble informert om planer for hjemtransport. Utenriksministeren har forøvrig ikke levert ut opplysninger om guttens helse under spørretimespørsmål i Stortinget og til media under prosessen. UD har uttalt at gutten er alvorlig syk ved flere anledninger. Guttens helsetilstand har også værte gjenstand for diskusjoner i Stortinget i trontaledebatten, i tilknytning til flere skriftlige spørsmål fra representanter for SV og MDG, blant annet fra Une Bastholm 15. oktober 2019 og 6. november 2019.

Guttens sykdom er en begrunnelse for den politiske beslutningen om å ta han, hans søster og mor til Norge for å gi gutten helsehjelp. Opplysninger om gutten er ikke anonyme selv om guttens identitet foreløbig er beskyttet. I vurderinger av om unntak fra taushetsplikten kommer til anvendelse er det et moment at identiteten beskyttes. I dag er det legene ved sykehuset som ev. må dele opplysninger. UD kan ha behov for opplysningene for å kunne gå gjennom beslutningsgrunnlaget som førte til at denne gutten ble hentet hjem, blant annet for å vurdere hvordan slike prosesser må gjøres av hensyn til andre barn som er og blir syke i Syria. Min vurdering er at helsepersonellet der gutten nå behandles ikke kan gi opplysninger om diagnoser og supplerende opplysninger. Det som kan gis til UD er en bekreftelse på at gutten er alvorlig syk eller ikke. Det er etter min vurdering utvilsomt i henhold til lovgivningen ut fra hvordan helseopplysninger allerede er gjort kjent og blitt anvendt i saken.

Taushetspliktene begrunnes i at personer skal kunne oppsøke helsetjenesten og å gi opplysninger i trygghet for at de beskyttes. I denne saken ble opplysninger om barnets helse gitt for at gutten skulle få tilgang til den norske helsetjenesten, det vil si at offentliggjøringen var i guttens interesse. Informasjonen om at barnet hadde en alvorlig sykdom var avgjørende for at barnet ble fraktet til Norge for å få helsehjelp. Det ble gitt omfattende og gjentatte opplysninger om guttens sykdom fra flere hold som en begrunnelse for at det hadde oppstått en nødsituasjon som måtte avhjelpes.

Et samtykke fra en mor fører ikke til en plikt til å levere ut opplysninger. Forvaltningen, legen og advokaten har et selvstendig ansvar for å vurdere barnets interesser og om opplysninger «kan» og «bør» formidles. De skal la være å levere ut opplysninger dersom det kan skade guttens interesser. På samme måte skal det vurderes om det foreligger unntak fra taushetsplikten som tilsier at opplysningene deles av hensyn til gutten eller andre hensyn, uavhengig av om mor gir samtykke. Når opplysningene opplysninger om at gutten er alvorlig syk er blitt offentlig kjent og benyttet som grunnlag for et politisk vedtak, kan det være flere interesser enn hensynet til gutten som må tas med i vurderingen. Offentlige interesser kan begrunne at taushetsplikten i noen tilfeller tilsidesettes, men dette avhenger av en vurdering av behovet for beskyttelse.  

Dette må vurderes på bakgrunn av at det er allment kjent at barnet hadde en alvorlig sykdom, og at disse opplysningene ikke er omfattet av det vernet taushetsplikten skal gi. Det innebærer at helsetjenesten kan gi UD informasjon om barnet hadde en alvorlig sykdom eller ikke. Denne informasjonen bør være offentlig tilgjengelig. Hensynet til offentlig innsyn i en politisk beslutningsprosess må tillegges vekt når det ikke foreligger en berettiget interesse i å beskytte disse opplysningene med utgangspunkt i den informasjonen som allerede er kjent. I forvaltningsloven og helsepersonelloven er det unntak med denne begrunnelsen. Taushetsplikten er likevel i behold for nye og sensitive helseopplysninger. Jan-Tore Sanner og flere andre i regjeringen har samtidig rett i at mye av informasjonen som gjelder denne gutten er omfattet av forvaltningslovens taushetsplikt.

Taushetspliktene og unntak fra disse pliktene er belyst i mange ulike sammenhenger. Prinsipielle tilnærminger kan ha betydning for hvordan spørsmål i den aktuelle saken behandles. Et spørsmål er om uriktige offentliggjorte opplysninger kan korrigeres. Leger og annet helsepersonells taushetsplikt er strengere i denne sammenhengen, blant annet på grunn av det eksplisitte forbudet i tvisteloven § 119 og tilsvarende i straffeprosessloven, for retten til å motta taushetsbelagte opplysninger uten at personen det gjelder samtykker. Dette gjelder naturlignok ikke i barnevernsaker der leger har opplysningsplikt, men feks i saker mot leger der pårørende og pasienter fremsetter påstander om diagnosen og helsehjelpen som legen mener er uriktig. Dette kan være fremsatt offentlig for egen vinning eller i en rettssak. I dag er det liten uenighet om at helsepersonell har rett til å korrigere slike opplysninger. Dette er lagt til grunn i juridisk teori og i konkrete rettssaker.

Se nr. 1, 2 og 4.

Helsepersonelloven § 23

§ 23.Begrensninger i taushetsplikten

Forvaltningsloven § 13 a

§ 13 a.^​1(begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse).

Forvaltningsloven § 13 b begrensninger av taushetsplikten ut fra private eller offentlige interesser).²

Vedr. anonymitet. Taushetspliktene og personvernforordningen (GDPR) kommer ikke til anvendelse dersom opplysninger er helt anonyme. I denne saken kommer taushetsplikten og unntak til anvendelse fordi det ikke foreligger anonymitet. Guttens identitet er foreløbig beskyttet, noe som også kan være et moment når unntak skal vurderes.