Høyesterett «lager» et nytt unntak av hensyn til barnets beste: HR-2019-2301-A

I samværssaker er det i barneverloven § 6-3 formulert en regel om at barn over syv år skal gis anledning til å uttale seg. Regelen er formulert absolutt og det er ikke åpnet for unntak. Forarbeidene kommenterer heller ikke denne mulighetene.

Høyesterett gjorde likevel et unntak i en konkret sak med utgangspunkt i det overordnede prinsippet om «barnets beste» som blant annet fremgår av Grunnloven § 104. De sakkyndige mente det ville bidra til skade på barnet og bli involvert for å uttale seg.

Høyesterett tok stilling til regelen om å bli hørt på bakgrunn av barnets beste og førstvoterende formulerte seg slik:

«Etter mitt syn innebærer barnevernloven § 4-1 om barnets beste at det i helt spesielle situasjoner må kunne gjøres unntak fra eller tilpasninger i plikten etter § 6-3. En helt unntaksfri plikt til å høre barnet vil rime dårlig med dette prinsippet dersom dette skulle gjelde helt uavhengig av eventuelle skadevirkninger.»

Lagmannsretten hadde lagt det samme til grunn på bakgrunn av opplysninger om situasjonen. Høyesterett lot denne avgjørelsen bli stående:

«Basert på den generelle lovtolkningen jeg har gitt uttrykk for om at det må gjøres unntak i de tilfellene det ikke er forsvarlig å høre barnet, kan jeg ikke se at det her hefter feil ved lagmannsrettens rettsanvendelse.»

Denne avgjørelsen er prinsipiell og viser at barnets beste som prinsipp kan gi grunnlag for å modifisere anvendelsen av regler som er for absolutte i sin form.

Barnekonvensjonen art. 12 og 3 om henholdsvis barnets beste og å bli hørt kan kollidere i likhet med lovens hensyn. Uttalelser fra FNs barnekomite kan tolkes slik at uttalelsesretten også kan anses som et prinsipp i likhet med barnets beste. Barnets beste kan oppfattes som overordnet enkeltstående prosessuelle og materielle rettigheter. Det kan argumenteres for at det å ikke lytte til barn vil begrense barnets rettsstilling og at informasjonen som gis til barnet uansett må tilpasses barnets beste. Samtidig kan det oppstå situasjoner der det å involvere barn i seg selv kan representere en skade eller sette barn i en vanskelig omsorgssituasjon, slik denne saken illustrerer.