Autonom og kostbar styring av sykehus, rollesammenblanding og mangel på åpenhet

Helseforetaksorganiseringen ble innført i 2002.  Høyre gikk i 2013 til valg på at de regionale helseforetakene skulle legges ned, men helseminister Bent Høie ombestemte seg da han fikk råd fra Stener Kvinnsland og Lars Haukaas (Kvinnsland-utvalget), begge med sterke interesser i å opprettholde ordningen. I utredningen er all kritikk av foretakssystemet, dokumentert av flere, blant annet av Riksrevisjonen, utelatt. Informasjon som er avgjørende når mandatet om å vurdere helseforetaksmodellen skal oppfylles. Utvalget svarer ikke på mandatet og gir dermed ikke Høie et grunnlag for å legge ned foretakene.

Spekter som Haukaas representerer, har sin hovedinntekt fra sykehusene (helseforetakene), alle er pålagt å bruke Spekter uansett om de ønsker det eller ikke. Oslo Universitetssykehus betalte om lag 19 millioner i 2017.

Ikke alle sykehus er fornøyd med å bli pålagt å bruke tjenester som arbeidsgiverorganisasjonen og Sykehuspartner. Noen reagerer på konfliktlinja som brukes, slik også NRKs ansatte har fått erfare. Spekter kan bruke de rundt 100 millionene de mottar hvert år fra sykehusene på å bygge eget omdømme, på store konferanser der de presenterer egen politikk, på advokattjenester fra Bahr, og på kommunikasjonstjenester.

Spekter har brukt  tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen som er profesjonell kommunikasjonsagent med formål om å påvirke samfunnet, slik de presenterer seg. De gangene eget omdømme er tapt er det raskt bygget opp igjen. Hukommelsen er kortvarig og politikken skifter. Spekter har blitt konfrontert med bruken av First House og Bjarne Håkon Hanssen, men svaret er at han er brukt til undervisning og som en foretningsforbindelse .

Foretaksmodellen er sårbar gjennom at sterke kommersielle aktører kan bli selvstendige maktfaktorer og uten nødvendig åpenhet. Våre felles sykehuspenger brukes til stadig flere formål som ikke styrker sykehustjenestene.

VG avslørte situasjonen for pasientene ved Ahus og at Ahus brukte First House, i tillegg til å ha seks egne kommunikasjonsarbeidere. Ahus spanderte nesten halvannen million kroner på First House for å fremstille en annen historie om pasientbehandlingen ved Ahus. Tall fra NPE viste med tydelighet at antallet innmeldte pasientskader i samme periode steg dramatisk. For øvrig har vi liten oversikt over helseforetakenes bruk av kommunikasjonstjenester, annet enn at det er andre enn helseforetakene som forteller om utfordringer og feil, og at journalister og Riksrevisjonen opplever det som vanskelig å få informasjon. I IKT skandalen presset NRK Helse Sør Øst fra skanse til skanse.

Offentlig innsyn og åpenhet er tilsynelatende langt på vei erstattet av manipulerte innslag av en virkelighet ledelsen ser seg tjent med. Dessuten informeres det ikke om bruken av kommunikasjonstjenester.

Bjarne Håkon Hanssen har vært helseminister og hatt ansvaret for helseforetakene, i likhet med Sylvi Brustad som var del av Kvinnsland-utvalget. Hun ble etter dette ansatt i Spekter uten utlysning før forrige stortingsvalg. Dersom Arbeiderpartiet hadde vunnet var Spekter godt posisjonert i sitt politiske påvirkningsarbeid. Spekter er gjennom de rollene de får blitt en sentral maktfaktor i helseforetakssystemet.

Hanssen har flere roller. Hanssen kan bruke sin posisjon til å gi råd til helseministeren. Han uttaler seg som del av DMs maktjury, både om sine  oppdragsgivere og deres motparter. Spekter og de regionale helseforetakene kom selvfølgelig høyt på listen, noe som antakelig også er riktig. Det viser hvordan makten er endret innenfor sykehusene. Han er fornøyd med utviklingen og uttaler seg slik om  sykehuskonflikten i 2016-2017:

Denne konflikten mellom Spekter og Akademikerne var langvarig. Han sier at Spekters versjon nå er så godt forankret at det ikke nytter å bruke det eneste virkemiddelet de ansatte i Akademikerne har: streik. Han fikk delvis rett, men tok også feil. Arbeidsretten lot seg ikke vippe av pinnen da den skulle ta stilling til ensidige fortolkninger fra Spekter av en avtale med Legeforeningen om arbeidstid – et unntak fra arbeidsmiljølovens regler.  Til tross for at arbeidsdepartementet hadde skrevet et brev til Arbeidsretten forut for avgjørelsen for å påvirke retten (se eget innlegg). Arbeidsretten slo fast at Spekter ikke ensidig kunne få sementert sin forståelse gjennom nemnden, og at partene sammen må ta ansvar for å sørge for forsvarlig arbeidstid når det gjøres unntak fra vernet i arbeidsmiljøloven. Det kan tolkes slik at de regionale helseforetakene burde ha bøyd av for å spare befolkningen og partene for en langvarig konflikt.

Hanssen har rett i at Spekter og de regionale helseforetakene har stor makt over det politiske systemet, og at de derfor kunne stå hardt på sitt, selv om det viste seg å være en dårlig sak. Uttalelser fra helsepersonell og streik gir ikke samme inntrykk som før. Et annet aspekt av nye maktstrukturer er at staten som selvstendig aktør i et tre-partssamarbeid, er borte. Staten og Spekter har i mange sammenhenger en stemme. Helseministre uansett parti, har dermed fått redusert betydning og reell makt, i likhet med de ansatte.

I en nylig publisert undersøkelse er det dokumentert hvordan ansattes innflytelse er redusert. En annen tilnærming enn å fremheve dette som en ønsket utvikling, er å se på virkningene for tilbudet til befolkingen. Det gir grunn til bekymring.

Når kompetansen og kunnskap fra ansatte ikke brukes før det treffes viktige beslutninger, økes risikoen for feil og svekket kvalitet. Når ansattes varsling om udugelige ledere eller om beslutninger som setter pasienter i fare, ikke får etterspill, reduseres kvaliteten på tjenestene. Dersom leger, psykologer, jordmødre, sykepleiere og andre forteller om utfordringer og om en situasjon med større risiko for pasientene, må det lyttes dersom vi skal opprettholde et forsvarlig pasienttilbud.

Enhver risikovirksomhet, som sykehus, må drives med nær kontakt med nivået der pasientbehandlingen gis. Det er de ansatte som kan varsle om risiko i pasienttilbudet og om situasjonen. Oppmerksomheten om pasientens helsetjeneste slutter et sted på den stadig lengre ledelsesrekken.  Størrelsen kan gi nye utfordringer. Resultatet blir at sykehustilbudet kan bygges ned, kvaliteten og fagmiljøer svekkes, uten at vi får informasjon om dette. Det er neppe i våre interesser.

Befolkningen som møter helsepersonell når de trenger sykehusbehandling, er mer opptatt av at helsepersonell høres enn at ledere vernes. Økonomi er viktig, også at den benyttes riktig. Men dersom økonomi styrer alle beslutninger tapes ansvaret for oppgavene. Befolkningens interesse er at kvalitet og kompetanse   opprettholdes og videreutvikles.

Når det er ledere og administrasjonen som vernes, kan svakheter skjules og skandaler bortforklares. Det kan også forsvare at ledere som ikke fungerer flyttes innenfor «familien» slik vi ser i helseforetakene. Politiske korrektiver er det få av, noe som delvis kan forklares med mangelfull informasjon, men også med at ordningen gjør at politikere i liten grad ansvarliggjøres. Makten er flyttet til en administrasjon.

Det er krefter som ønsker å gjøre universitetene til foretak av samme grunn. Antakelig med samme virkninger: mangelfull oppmerksom mot kjerneoppgavene og kvalitet, og økt administrasjon.  Media, Riksrevisjonen og Helsetilsynet har viktige roller med å påpeke avvik. Det tys til høringer, der kontrollkomiteen konkluderer med at noen i dette systemet ikke forteller sannheten, men det får liten betydning for endringsvilje. Feilinvesteringer gang på gang, likeså. Arbeiderpartiet og Høyre «eier» etter hvert ordningen sammen og krever at en ny ordning må beskrives før helseforetaksmodellen gis opp.

Når de ansatte som korrektiv og politiske korrektiver ikke fungerer, må det finnes andre korrektiver.

Markedskorrektiver fungerer ikke: det ville ført til kutt i administrasjon og fokus på kjerneoppgaver og kvalitet for å kunne konkurrere om salg av tjenester. Systemet er preget av vern, også om ledere som ikke fungerer, og om tilbakehold og manipulering av informasjon. Saken med IKT skandalen, problemer med innsyn, og Bagleys mange nye roller, og i Nord Norge med Telles mangel på rolleforståelse, er enkelteksempler som føyer seg inn i en rekke saker der ledere og styreledere blander egne interesser og samfunnsoppdraget. Systemet med ledervern og mangel på åpenhet er godt tilrettelagt for slike saker.

Det må stilles andre krav til lederatferd, styrelederatferd og kultur i styringen av våre sykehus. Det bør innføres et personlig ansvar for systembeslutninger. Ledere må pålegges å gi oss informasjon om situasjonen, utviklingen, inngåelse av avtaler, svakheter og kritiske beslutninger. Vi må få vite om det brukes påvirkningstjenester og om ulike roller.

Slik utviklingen av kulturen innenfor deler av helseforetakene har blitt, kan endring neppe oppnås uten en omlegging av systemet.