«Omdømmebygging» – av hvem?

I mange innlegg på denne bloggen dokumenteres en usunn kultur i mange helseforetak som fører til ulovlige inngrep over ansatte som ytrer seg. Det vises til lojalitetshensyn, noe som er et saklig argument i noen sammenhenger for å begrense ytringer. Men da må utgangspunktet være klart: lojalitet for hvem? Den offentlige helsetjeneste bidrar vi alle til gjennom våre skattepenger og den representerer et offentlig gode. Vi må forstå lojalitetsbegrepet på denne bakgrunnen, og der lojaliteten til befolkningen og pasienter er det viktigste. Vi har rett til å få informasjon om situasjonen og til å mene noe om prioriteringer, noe vi kan uttrykke i forbindelse med valg.

Omdømmebygging brukes av ledere. Hva menes egentlig. Bygge av omdømme til den enkelte leder? At den enkelte leder skal kunne definere virkeligheten selv? At den enkelte leder skal kunne beskytte seg mot kritikk?

Vi er mange som har stusset over hvordan det innenfor helseforetaksmodellen benyttes sykehuspenger på omdømmebygging, egne kommunikasjonsagenter som kan «selge budskap», egne PR-rådgivere, egne konferanser som viser et bilde av virksomhetens fortreffelighet, reklame osv. Hvem sitt omdømme skal bygges og hvorfor? Er det ledere for de ulike organene, eller helseministeren?

Det er et alvorlig problem når omdømmebygging erstatter det vi kaller alminnelige åpenhet og offentlig innsyn. Når helseministeren blir systematisk feilinformert, og feilinformerer Stortinget, slik vi etter hvert har mange eksempler på, senest i forbindelse med IKT-skandalen i Sør Øst, og når feil aktivt skules, og når ansatte som ønsker å varsle mottar trusler. Da hjelper det lite med lovbestemte plikter til å varsle.

Det siste eksempelet vi har fått er leverandøravtaler der omdømmebygging er tema på en måte som tilrettelegger for ulovlig virksomhet og korrupsjon. Stortinget er satt sjakk matt og gjør også fint lite når det gjelder å sørge for nødvendig gjennomsiktighet.

Helseforetaksmodellen kan gå inn i historien som en av de dyreste og lukkede systemene i nyere historie. Et system som undergraver demokratiske spilleregler og der pengebruken ikke reflekteres som nødvendige investeringer i pasienttilbudet. Et system som rettferdiggjør pengebruk på omdømmebygging og på å hindre åpenhet. Denne kulturen må endres. Nå!