Politisk ansvar for hvordan sykehusene styres

I mange innlegg de siste årene har jeg pekt på svakheter i systemet for styring av sykehusene og hvordan det er et politisk ansvar.  Hovedproblemet er at det treffes beslutninger i de regionale helseforetakenes styre og i møter mellom direktørene som verken er opplyst med hensyn til konsekvenser, eller forankret i sykehusene. Det samme nivået informerer oppover – og fører til at verken helseministre eller Stortinget som skal informeres av helseministre oppnår tilstrekkelig informasjon.

Likevel er det et politisk ansvar å se problemene med styringssystemet. Ingen helseminister har maktet å overskue utfordringen hittil, tvert i mot er risikoen økt de siste årene uten at det er oppfattet av departementet og av det politiske systemet.  Makten er godt konsentrert på RHF-nivået, og forvaltes med dette utgangspunktet uten å ta tilstrekkelig hensyn til hvilke verdier som faktisk forvaltes.

Styringskulturen burde vært kjennetegnet av prinsipper for hvordan risikovirksomheter må styres, og av prinsipper om åpenhet som i offentlig forvaltning. Det oppnås ikke når viktige vedtak treffes uten tilstrekkelig åpenhet, prosess eller beslutningsgrunnlag.

Sykehus er komplekse risikovirksomheter med et betydelig samfunnsansvar. Uten at alminnelige prinsipper for risikovirksomheter og offentlige virksomheter følges, er det stor sannsynlighet for at det treffes uopplyste vedtak. Det vil si at sykehusressursene brukes feil og at pasienttilbudet ikke utvikles slik det kan forventes.

NRK har gjort en stor innsats for å dokumentere situasjonen rundt leverandøravtaler i Sør Øst,  til tross for at de blir møtt med lukkethet og underslag av vesentlig informasjon, gang på gang. Det er viktig å presisere at kulturen i Sør Øst ikke skiller seg fra de andre regionale helseforetakene. Styrene treffer vedtak, med sine eierrepresentanter, ofte uten å etterspørre dokumentasjon. Det gir grunn til å undersøke hvordan styrene fungerer og om de er i stand til å ta samfunnsansvaret. Når det gjøres feil, inntrer forsvarsmekanismene som har lite med en kvalitetskultur å gjøre, NRK og kritikere idiotforklares, og fakta bortforklares, i likhet med når foretakssystemet evalueres av kulturbærere i systemet.

Konsekvensene av styrets vedtak om leverandøravtale uten kontroll med underleverandører – og slik at pasientopplysninger til 2, 8 millioner pasienter – er både svikt i tilliten til sykehusene – og at sykehusene må betale bøter.  Dersom den skandaløse avtalen skal seponeres er prislappen kanskje rundt en milliard kroner av våre felles sykehusressurser. Avtalen har en verdi på 6, 9 milliarder. Virkningen av at det gjøres grove feil i beslutningsprosesser kan ses i sammenheng med hvordan ressurser til pasientbehandling forvaltes, med diskusjon om hvem som skal få høykostmedisiner og ikke til 1-5 millioner per år. Det er for øvrig de samme direktørene som bestemmer hvor mye høykostmedisin kan koste per pasient per leveår.

Konsekvensen av styrevedtaket i Sør Øst belastes sykehusene og pasientene, til tross for at sykehusene ikke ble hørt og at beslutningen ikke var forankret i sykehusene. Sykehusene har fått begrenset beslutningsmyndighet i samme periode som de er blitt større, behandler flere og med behov for større investeringer blant annet for å kunne ta hånd om kvalitetsutviklingen, risiko og digitaliseringen. Med den voldsomme ekspanderingen over sykehusene de siste årene, er ansvaret pulverisert, og med kostnader for sykehusene. Sykehusene pålegges «kontrakter» og systemer med ensidige vedtak ovenfra og ned, og betaling. På denne måten gjøres ikke sykehusene i stand til å ta det ansvaret de må ta som risikovirksomhet. Makt skyves fra departement og det politiske systemet til det regionale nivået – og fra sykehusene og til det regionale nivået – og det regionale nivået treffer mange vedtak uten diskusjon og opplysning. Det finnes ikke tilstrekkelige korrektiver til maktkonsentrasjonen i helseforetaksmodellen. Det er mange eksempler på at verken H eller Ap har reagert adekvat på varsler om svikt.

I Sverige førte det til regjeringskrise da transportetaten hadde inngått samme leverandøravtale som Sør Øst. I Norge bortforklares det og ingen politikere står frem og tar ansvar for at befolkningen kan ha trygghet for sine pasientopplysninger – eller at sykehusene utvikles i riktig retning.

Nå har Datatilsynet maktet å analysere problemene som gjelder mer enn behandling av pasientopplysninger. Om dette kan ha en annen effekt enn den mangfoldige dokumentasjon som foreligger på utfordringene med RHF-systemet gjenstår å se. En ting er klart: Dette systemet må endres. Det er spørsmål om når.