Risikabel styring av helseforetakene  

De siste årene er det mange eksempler på at det treffes vedtak i de regionale helseforetakene etter en lukket prosess, uten innhenting av nødvendige risikovurderinger. Det kan ha en høy kostnad og høy risiko, for pasientene og behandling av pasientinformasjon.

Risikovurderinger er nødvendig når det vedtas å legge ned pasienttilbud, kutt i driften osv. Ved inngåelse av avtale ifm klinisk overflate i OUS ble det brukt nesten 300 millioner på et prosjekt som ble skrinlagt. Helse Sør Øst har brukt PWC, som allerede er oppdragstaker for regionen, til å granske milliardavtalen med HPE. Den viser at samme feil gjentas, og nå med milliarder i spill og pasientopplysninger til nesten tre millioner innbyggere: risikovurderinger ble ikke etterspurt eller levert som grunnlag for beslutningen. Ganske oppsiktsvekkende med tanke på at kontrakten er på flere milliarder kroner. For vel ett år siden ble leverandøravtalen anbefalt. Helse Sør Øst valgte å ikke innhente risikovurderinger eller vurdere avtalen helhetlig til tross for advarsler. Her er nyheten for ett år siden om et vedtak mange mente ikke var tilstrekkelig opplyst. I dag er det erkjent av de samme aktører etter å ha blitt presset av NRK fra skanse til skanse.

Det er åpenbart for de fleste at det er for stort handlingsrom til feilbruk av ressurser på det regionale nivået. Samtidig er det stadig flere innsparinger der tjenestene gis. Få helseøkonomer har vist interesse for å følge pengestrømmen og forklare veksten av  «byråkrati.» Det er særlig behov for å se hvordan sykehusene pålegges å inngå avtaler med foretak og tjenestetilbydere som er opprettet eller utvalgt av det regionale nivået.

Det kan pekes på flere faktorer som skaper høy risiko i hvordan sykehusene styres.

1. Vedtak uten risikovurderinger basert på dagens faktiske situasjon og virkninger av nye vedtak.  Svikt i hvordan grunnlaget for viktige vedtak utarbeides, for eksempel gjennom nødvendige prosesser mot de relevante fagmiljøene og ansatte som kjenner situasjonen. Selv om ansatte tar belastningen med høylydte advarsler, gjør det lite inntrykk. Det er eksempler på dette de siste ti-årene.

2. Ovenfra og ned styring, lukkede systemer og svikt i hvordan den faktiske situasjonen beskrives. Manglende åpenhet er påpekt fra Riksrevisjonen i flere rapporter og påvist i konkrete saker der det har oppstått alvorlige svikt. Til tross for at det foreligger omfangsrik dokumentasjon på utfordringer med modellen, tas det ikke med i utredninger (Kvinnsland-utvalget) og som grunnlag for endringer.Vi har fått et system som bruker mye ressurser og tid på å organisere seg selv uten tilstrekkelig offentlig innsyn.

3.  Utilstrekkelig oppmerksomhet om – og tilretteleggelse for sykehusenes kjerneoppgaver og investeringer der pasienttilbudet gis.  I de regionale helseforetakene er det ikke tilstrekkelig oppmerksomhet om grunnen til at de er der: å tilrettelegge for sykehustilbudet til befolkningen og hvordan det utvikles. Det er stadig vanskeligere å oppdatere det medisinske helsetilbudet etter kunnskaps- og teknologiutviklingen. Handlingsrommet til å tilpasse behandlingen etter pasientens behov begrenses gjennom sentrale bindinger som ikke kan begrunnes i prioriteringsvilkår, for eksempel at det ikke lenger er muligheter for individuelle refusjoner når en sjelden tilstand diagnostiseres og behandles.

4. Rollesammenblanding og ansvarsforskyvninger. Når det oppstår feil er det vanskelig å identifisere hvor feilen oppstår. Ansvaret skyves mellom nivåene. Det regionale nivået er pålagt i lov å tilrettelegge for spesialisttilbudet til befolkningen, men har samtidig fått beslutningsmakt når det gjelder hvilke metoder som skal tas i bruk.  De regionale direktørene tar stilling til nye sykehusbygg, andre større investeringer og nye behandlingsmetoder.  Avgjørelser som dreier seg om nye behandlingsmetoder bør bygge på faglig legitimitet og uavhengighet og bør ikke ligge hos pliktsubjektet.

Retorikk erstatter åpenhet. Det er brudd på noen grunnleggende offentligrettslige prinsipper og bidrar til høy og vedvarende risiko. Selvfølgelig må det endres. Det er spørsmål om når.