Retten til en frist for når du skal få helsehjelp fra helseforetaket

Under årets helserettseminar i Lillehammer var det to hovedtemaer, helseforetaksorganiseringen med utgangspunkt i Kvinnsland-utvalgets utredning, og retten til helsehjelp. TV2 avslørte 28. februar 2017 at de regionale helseforetakene kjøpte et DIPS system, som innebærer stor risiko for at ventetiden registreres feil og at den fristen pasienter har rett på ved henvisning til spesialisthelsetjenesten settes feil. Jeg foreleste om retten til spesialisthelsehjelp. Her gir jeg en helt kortfattet versjon.

Hva har du rett på?

Du har rett til tilbakemelding innen 10 dager etter at henvisningen fra fastlegen er mottatt med informasjon om når du kan forvente å få helsehjelp og en frist for når helsehjelpen senest skal gis. Denne fristen gir deg forutsigbarhet og kan bidra til at du velger et annet helseforetak dersom den settes langt frem i tid. Du har rett til ny frist for hvert pasientforløp, men ikke flere i det same forløpet.

Fristen skal settes slik at du da er i gang med helsehjelpen, det vil si i et pasientforløp som kan omfatte ulike former for helsehjelp, undersøkelser, kirurgiske inngrep, opptrening.  Denne fristen er ikke oppfylt ved et første møte på sykehuset, som ikke leder til umiddelbar oppfølgning.

Du bør be om informasjon om din frist. Dersom sykehuset ikke har satt en reell frist, men sier at den er oppfylt flere uker før pasientforløpet er iverksatt, for eksempel ved en samtale i poliklinikken, er fristen satt feil. Da kan du klage til sykehuset og deretter til Fylkesmannen. Fristen skal være reell uansett om du må utredes nærmere fordi tilstanden er uavklart, eller om du venter på et kirurgisk inngrep.

Helseforetaket er pålagt å informere deg og HELFO om denne fristen. Du kan kontakte HELFO dersom du ikke har mottatt en realistisk oppstart på helsehjelpen før fristen. Da er HELFO pålagt å gi deg umiddelbar helsehjelp.

I prioriteringsforskriften står det, se prioriteringsforskriftem § 6.

Dersom fristen er satt feil kan du klage til Fylkesmannen som kan pålegge sykehuset å gi en ny frist som samsvaret med tidspunktet for når pasientforløpet starter.

Vi har erfaring med at disse fristene ikke settes fordi Helseforetakene kan tape penger på dette. Fristen betyr at pasienten kan søke hjelp ved et helseforetak med kortere ventetid, eller at HELFO skaffer deg helsehjelp på helseforetakets regning, noe som forklarer ønsket om å sette lovkravet tilside.

 

 Mer om hvordan frister skal settes

Fristsettelsen i henhold til pbrl. § 2-1b skal ivareta de formål lovgiver har satt for ordningen og dermed for hvilke frister som meddeles HELFO. Fastsettelse av tidsfrist for helsehjelp bygger på en forsvarlighetsvurdering av når pasienten senest skal få helsehjelp og på de forutsetninger fristen skal ivareta. Det betyr at du kan forvente å få en umiddelbar oppfølgning i forbindelse med fristen.

Ved behov for behandling har pasienten derfor både rett til behandling og rett til en frist for når behandling skal gis.

Fristen er avgjørende for å skape forutsigbarhet om når behandling vil bli gitt, og for å kunne benytte HELFO dersom behandlingsfristen brytes. Fristen har således stor betydning for rettigheten og muligheter for oppfyllelse av denne og skal settes for hvert enkelt pasientforløp. Det vil si at det å operere inn en pacemaker er et løp, og det å skifte batterier noen år senere er et annet forløp. Ny henvisning og for ny tilstand, forutsetter ny frist. Det kan oppstå ulike og nye behov knyttet til en diagnose, som gir grunnlag for flere frister. Ny henvisning er et moment i vurderingen av om det skal settes ny frist.

I forarbeidene legges det vekt på sammenhengen mellom fristen og igangsatt helsehjelp uavhengig av hva helsehjelpen omfatter, om det er undersøkelser eller behandling: det skal angis: «når helsehjelp senest skal settes i gang for alle pasienter som den skal utrede og behandle».^[1] Denne teksten og ordningen med fristfastsettelse, betyr at det innenfor vurderingsperioden må anslås når helsehjelpen kan igangsettes, med en forutsetning om kontinuitet i pasientforløpet. Det avskjærer samtidig mulighetene for å sette en frist før det er planer om videre oppfølgning.

De pasienter som får igangsatt behandlingsforløpet innen fire måneder skal samtidig få fastsatt første konsultasjon: «Komiteen slutter seg til at pasienter som får en juridisk bindende frist for nødvendig helsehjelp som er under fire måneder frem i tid, også ved svar på henvisningen skal få fastsatt en konkret dato og klokkeslett (time) for oppstart av utredning eller behandling.»^[2]

Det trekkes et skille mellom uavklarte og avklarte tilstander. Ved uavklarte tilstander settes fristen til når utredningsforløpet senest skal starte.^[3] Med uavklart tilstand menes at pasienten ikke har fått en diagnose, eller det er usikkerhet knyttet til helsehjelpen. Dersom pasientens tilstand er å anse som avklart, skal fristen settes til når behandling senest skal gis. Dersom det skulle vise seg at pasienten trenger helsehjelp på et tidligere tidspunkt, for eksempel fordi helsetilstanden har forverret seg, følger det av kravet til forsvarlighet at pasienten skal ha helsehjelp på et tidligere tidspunkt. I utgangspunktet skal det settes en frist som ikke kan endres til skade for pasienten. Det fremgår av forarbeidene at dersom et behandlingsopplegg ikke fører frem, eller det av andre medisinske grunner er nødvendig å gå over til et helt annet behandlingsopplegg, har pasienten krav på at det settes ny frist for det nye behandlingsopplegget. På denne måten skal pasienten sikres et forsvarlig behandlingsforløp regnet fra det tidspunktet helsehjelpen ble igangsatt.

Behandlingsfristen skal settes for den aktuelle tilstand som skal behandles. Likhetshensyn skal bidra til at alle pasienter blir ivaretatt likt ut fra samme tilstand og kommer til uttrykk i formålsbestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven, se § 1-1. Helsehjelp med offentlig finansiering skal fordeles rettferdig slik at pasienter med samme behov for helsehjelp skal tilbys samme helsehjelp til samme tid. En rettighet til helsehjelp må ivareta disse hensynene for å fungere som tilsiktet.

Pasientens rettskrav på at det fastsettes en frist, korresponderer med en plikt for spesialisthelsetjenesten til å fastsette fristen og til å oversende den til HELFO, som følger opp ved fristbrudd. Det er ikke lenger pasienten selv som må sørge for oppfølgning etter fristbrudd. For øvrig er ordningen fra 2004 videreført slik at helseforetaket er økonomisk ansvarlig for behandlingstilbud etter fristbrudd. Dette ansvaret er presisert i pbrl. § 2-1b fjerde ledd, der det står at dersom de regionale helseforetak ikke har sørget for at pasienten får oppfylt retten til helsehjelp innenfor fristen, blir rettigheten forsterket slik at helsehjelp skal gis «uten opphold» fra pliktsubjektet eller på pliktsubjektets regning fra andre i eller utenfor landet, herunder private tilbydere. I pbrl. § 2-1b femte ledd står det at pasienten har rett til helsehjelp utenfor landet innenfor den fristen som er satt, dersom det ikke finnes adekvate tilbud i landet. Det er fristen som settes etter den medisinske vurderingen som skal sendes til HELFO. Det gir pasienten en mulighet til å få helsehjelp i et annet helseforetak dersom ventetiden er lang, med fristen i behold.

Det skal settes en frist for den enkeltes behandlingsforløp etter henvisning for når pasienten senest skal få nødvendig helsehjelp. Det innebærer at den settes med utgangspunkt i en faglig vurdering av når behandling senest må gis, ut fra den informasjonen som foreligger før første konsultasjon. Fristen settes med utgangspunkt i en faglig og konkret vurdering av pasientens tilstand og for hver enkelt pasient og behandling. Formålet med rettigheten og ordningen med behandlingsfrist og HELFO, tilsier at «senest» knyttes til når pasienten får oppfylt rettigheten, ved at behandlingsforløpet igangsettes. Dersom det er et behandlingsforløp med flere aktiviteter for å diagnostisere og behandle, skal fristen settes slik at det skapes forutsigbarhet for pasienten om behandlingsforløpet. I et behandlingsforløp kan «senest» innebære når det skal være gjennomført. I dette ligger et krav om vurdering av tilstanden og det seneste tidspunktet for behandling av tilstanden. Praktiske hensyn kan tilsi at det ikke kan gjennomføres, da kravet er at fristen settes innen ti dagers vurdering. Dette kravet og det at fristen ikke kan endres, kan svekke mulighetene for å sette en frist som skaper forutsigbarhet om gjennomføring av helsehjelpen.

Det foreligger informasjon om at helseforetakene praktiserer fristfastsettelse ulikt, hovedsakelig ved at frister settes på to måter:

1. Etter første møte som er starten av et kontinuerlig pasientforløp – oppnår helsehjelp: ikke behov for å involvere HELFO, ikke behov for å velge annet sykehus med kortere ventetid.
2. Pasienter som får innfridd fristen etter første møte i starten av en utredning som ikke er ledd i et planlagt pasientforløp for kontinuerlig helsehjelp, undersøkelser, kirurgiske inngrep osv.

• Intern kø, fratatt mulighetene for å benytte HELFO ved for lang ventetid.
• Fratatt muligheten for å velge annet sykehus og få ny behandlingsfrist.
• Fratatt mulighetene for å få behandlingsfrist for behandling i utlandet, dersom sykehusene ikke har tilstrekkelig tilbud.
• Begrenser oversikten over pasienten, jf. uttalelser fra legene.
• Medfører feil rapportering av ventetid.
• Denne praksisen er en omgåelse av rettigheten, der formålet med å benytte utredning er å unngå fristbrudd. Det kan også medføre mangelfull oversikt over ventetid, feil rapportering til NPR.

[1] Prp. 118 L (2012‒2013) punkt 7.5.4.

[2] Innst. 388 L (2012‒2013).

^[3] Prop. 118 L (2011‒2012) punkt 7.5.4.