Bør Helsetilsynet ha ansvar for alternative utøvere?

NRK har omtalt en sak med en enke som opplevde at ingen tok ansvar for å undersøke hva som forårsaket hennes ektefelles dødsfall i sykehus. Jeg uttalte meg på generell basis om rettslige ansvarsforhold dersom personer blir skadet i forbindelse med alternativ behandling, som du kan lese her.

I denne saken døde pasienten på sykehus. Det inntrådte en meldeplikt for sykehuset til politiet, for «unaturlig dødsfall» etter helsepersonlloven § 36 jf. § 16, og til Statens helsetilsyn etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 a. Tidligere skulle disse meldingen sendes Fylkesmannen som skulle undersøke dødsfallet, sammen med politiet. Etter dødsfall i sykehus, bør det være et system for å få klarhet i dødsårsaken. I denne saken er det ikke tilstrekkelig undersøkt. Fylksmannen bør ha et ansvar for å igangsette undersøkelser av unaturlig dødsfall, sammen med politiet, når det skjer i helsetjenesten.

Et annet spørsmål er om det bør være helsetilsyn med alternative behandlingbransjen. Da må flere forhold vurderes, både hvilke oppgaver staten kan påta seg og bør påta seg. I Norge som i andre land, er det valgfriheten for den enkelte som begrunner etableringsfriheten, og at den enkelte står fritt til å bruke behandlere også utenfor helsetjenesten. En side ved denne friheten, er at de som bruker tjenstene selv må undersøke tilbudene.

Det er vanskelig å ha et statlig tilsyn med en bransje som er så mangfoldig, fordi det vil være andre kriterier, og kriterier som ikke kan passé på de store variasjonene i behandlingstilbudene. Statens rolle kan dessuten oppfattes som at metodene er undersøkt og godkjent.

Alternative utøvere er ikke ansvarsfrie dersom personer påføres skade. Den som blir utsatt for skade og deres pårørende, må ta initiative til å få «opplyst» hva som har skjedd, og til å politianmelde forholdet, eller kreve erstatning.  Lov om alternative behandling er en straffelov. Ved overtredelse av straffebudene i denne loven eller i den alminnelige straffelov, må forholdet politianmeldes. Fylkesmannen eller Helsetilsynet kan bidra med politianmeldelser av forhold de blir kjent med. I kommentarutgaven til loven, går jeg gjennom innholdet i loven og hvordan den skal forstås i lys av de rettsavgjørelser vi har og forarbeider. Se her.

Det er rettslige skranker for hvilke metoder alternative utøvere kan benytte og for hvilke sykdommer de kan behandle. I tillegg stilles det strenge krav til hvordan virksomheten markedsføres.

En person som blir skadet i forbindelse med alternative behandling, utenfor helsetjenesten, kan starte med å ta kontakt med utøveren, for å få en forklaring på det som har skjedd og gjøre vedkommende oppmerksom på skaden. Samtidig kan det stilles spørsmpl om behandleren har forsikring, og ev. med krav om erstatning dersom skaden fører til et økonomisk tap. Dersom en person mener at behandleren har brutt loven, kan forholdet politianmeldes. Det er  mulig å legge inn et erstatningskrav sammen med politianmeldelsen.

Etter min vurdering, må bransjen selv bidra til å rydde opp. Jeg er overrasket over at ikke organisasjonene i større grad bruker de verktøy de har fått med registerordningen. Noen sier at de ikke ønsker å bruke denne ordningen med henvisnig til at de vil ha autorisasjon. Vilkårene for at grupper skal få autorisasjon står i helsepersonelloven.Et utviklingstrekk når det gjelder helsepersonellgrupper, er at de har stilt krav til egne medlemmer, utarbeidet vilkår for utdanning og spesialistutdanning, og etiske regler. Dette grunnlaget har hatt  betydning for autorisasjonsordningen, hvem som omfattes og hvordan de er regulert. Alternativ behandlingsbransjen består av mange ulike organisasjoner og utøvere. Bransjen bør arbeide med dokumentasjon på metoder, regler for utdanning og  yrkesutøvelse som vilkår for medlemsskap, og dokumentasjon på hvordan organisasjonene arbeider overfor egne medlemmer, i samsvar med registerordningen. Det at mange ikke benytter registerordningen er et symptom på variasjoner i hvordan organisasjoner arbeider og i medlemsmassen.

Dersom alternative behandlingsmetoder benyttes innenfor helse- og omsorgstjenesten, er behandleren normalt regnet som helsepersonell i henhold til helsepersonelloven § 3, og dermed underlagt det offentlige helsetilsynet.