Riksmekling med bismak – hvem tar ansvar for arbeidsmiljøet?  

Akademikerne/Legeforeningen og Spekter mekler på overtid og vi får om noen timer svar på om det blir landets andre store sykehuslege/akademikerstreik, sett bort fra streiken ved Lovisenberg i forbindelse med overgangen  fra Virke til Spekter i 2008. 

Den første streiken var i 2007, og handlet om arbeidstid og sosiale bestemmelser. Det var to år etter konflikten om hemmelige protokoller i 2005, med flytting av sosiale rettigheter. De hemmelige protokollene endte i Arbeidsretten, med seier for Akademikerne/Legeforeningen, men med andre konsekvenser. Som Arbeidsretten kommenterte, slike protokoller skal ikke brukes i norsk arbeidsliv.

For to år siden, i 2014, var partene også i Riksmekling. Da var arbeidstid tema, at vaktbelastningen var for høy,  og krav om faste stillinger. I flere år hadde Legeforeningen dokumentert uheldige virkninger av at halvparten av sykehuslegene var midlertidig ansatt, i snitt til de er 41 år gamle. Resultatet av Riksmeklingen var at faste stillinger skulle innføres, mot noe større fleksibilitet for arbeidsgiver mht arbeidstid.

Et utviklingstrekk de siste ti årene, er at arbeidstakersiden må benytte hovedoppgjørene til å beskytte seg mot negative endringer press arbeidsvilkårene og til å kreve arbeidsvilkår andre i samfunnet får automatisk og tar for gitt, som faste stillinger. Det bør analyseres nærmere.

Hvorfor måtte leger forhandle om faste stillinger i et hovedoppgjør? Faste stillinger er noe en ansvarlig eier ønsker og tar ansvaret for, slik at det kan skapes stabilitet og grunnlag for et godt arbeidsmiljø. Faste stillinger har betydning for tryggheten til pasienter, at helsearbeidere våger å si ifra om risiko i pasienttilbudet uten å risikere å ikke få forlenget et vikariat, ev. å måtte avbryte et løp mot spesialistgodkjenning. Kostnaden med å ta ansvar blir for stor. Tilbake til spørsmålet: dette hører ikke hjemme i et hovedoppgjør. At det havnet der gir viktig informasjon om personalpolitikken i helseforetakene.

I årets mekling handler det om arbeidstid, og vaktbelastning i de tre siste månedene av kvinners svangerskap. Lite tyder på at det er mulig å finne en løsning. Det blir streik. 

I Norge skal arbeidsmiljøloven sørge for at arbeidsgivere tilrettelegger for et godt arbeidsmiljø. Derfor har  alle arbeidsgivere fått begrenset sin styringsrett av arbeidsmiljølovens vern og ytre grenser for arbeidstid. Det er ikke spesielt for sykehusene. 

Det som skiller sykehusene fra andre arbeidsplasser, er behovet for vakt og de vide rammene for arbeidstimer legene har, som kollektivt avtalt unntak fra arbeidsmiljøloven. Kombinert med et personlig ansvar for pasienter.Det kollektivt avtalte unntaket har en historisk forklaring. Det ble avtalt i en tid da det var mulig å hvile på vakt og det var mangel på leger. I dag hadde man neppe avtalt inntil 19 timers arbeidstid i sammenheng med høy aktivitet, og som ofte blir flere timer, og 60 timers uker. 

Det er et vilkår i arbeidsmiljøloven at det ikke kan gjøres unntak fra arbeidstidsvernet individuelt. Det må skje kollektivt. I avtalen mellom Legeforeningen og Spekter er det forutsatt at det må skje i samarbeid mellom tillitsvalgte og ledelsen, noe som har vært praksis inntil nylig. 

Nå er det kollektive unntaket og vernet som er avtalt, fraveket ved mange sykehus, uten at det er avtalt. Eksempelet fra Østfold illustrerer hva det kan medføre av planer og hvordan det oppfattes av legene. 

Når de vide avtalte timegrensene legges til grunn i planleggingen, men erstattes av individuelle avtaler og planer, er det ikke lenger et kollektivt unntak. 

Det er en hybrid som ikke finnes for noen andre arbeidsgrupper i Norge. I realiteten er forutsetningene for det avtalte unntaket fra arbeidsmiljøloven, bortfalt. Det betyr at legene som andre må arbeide etter arbeidsmiljøloven. 

Retorikken rundt konflikten bidrar til å skjule innholdet i konflikten. Mange ledere og kommentarer fra journalister, viser at innholdet i konflikten ikke forstås. Det gir ikke media muligheter for å stille adekvate spørsmål til partene. Tilsløringer av denne kategori er i seg selv en politisk utfordring. Det må være offentlig innsyn i hvordan helseforetakene styres og i sentrale arbeidskonflikter. 

Eier, som er de regionale helseforetakene og Helse-og omsorgsdepartementet, har ansvaret for helseforetakene, både et sørge for pasienttilbudet og for arbeidsmiljøet. De regionale helseforetakene gir oppdrag til Spekter som arbeidsgiverorganisasjon. 

Temaene det har vært konflikt om siden foretaksorganiseringen tok form, gir grunn til å spørre om hvordan eier styrer sykehusene. Tar man med det høye konfliktnivået i helseforetakene, tegnes et bilde av at det er etablert en konfliktorientert personalpolitikk som vil svekke driften og utviklingen av helseforetakene.

Opptakten til denne meklingen og andre meklinger og konflikter som med sykepleierne, avdekker et klima som gir lite rom for utvikling. Den personalpolitikken som føres skiller seg fra hvordan andre kompetansevirksomheter ledes. Når det tas med at dette dreier seg om offentlige sykehus, som er monopolisert i helseforetak, og viktige tjenester til befolkningen som er finansiert av fellesskapet, er det et tema for Storting og regjering. Kongstanken til helseminister Tore Tønne om at hvert sykehus skulle ha handlingsrom og ansvar til å konkurrere om pasienter og ansatte, ble aldri realisert. Sykehusene styres likt og stramt og utvikles neppe slik Stortinget har forutsatt. 

Eiers arbeidsgiverpolitikk er over flere år blitt synliggjort. Det er nok dokumentasjon på situasjonen i helseforetakene. I forbindelse med vurderinger av helseforetaksmodellen, som bør gjøres med utgangspunkt i den omfattende dokumentasjonen som foreligger, fra Riksrevisjonen, Helsetilsynet og andre, må arbeidsmiljøpolitikken tas med. 

Målet må være å oppnå motiverte og kompetente helsearbeidere, som sammen med arbeidsgiver og ledelsen, tar ansvar for sykehustjenester til befolkningen. På denne måten oppnås en positiv utvikling av sykehustjenestene basert på kunnskap og ikke retorikk. Dette målet oppnås ikke endring: tillit og samarbeid.