Er det mulig å styre sykehus uten åpenhet?

I mange år har det vært fullstendig taushet fra sykehusledere om utfordringer med å styre sykehus, i samsvar med politiske forventninger uttrykket i lovgivingen, oppdragsdokumenter og bevilgninger fra de regionale helseforetaket, eller fordelingen av den bevilgningen Stortinget har vedtatt.

Forrige ukes debatter viste hvor vanskelig det er å få sykehusledere til å ytre seg om situasjonen i sykehus. De som sitter og forvalter milliarder og ansvaret, forholder seg taust, se tidligere blogginnlegg. Og forvalter viktige ressurser for oss alle i «lukkede rom», for hva vet vi om de debatter som ligger til grunn for disposisjonene og beslutninger?

Tausheten råder også overfor Stortinget, enten det gjelder behandling av kritikkverdige forhold i Kontroll- og konstitusjonskomiteen eller ved budsjettforhandlinger. Det gjør lite inntrykk at lederen for KK komiteen ber om opplysninger han ikke får. Denne situasjonen var utenkelig for 15 år siden. Sykehusdirektørene hadde mer ansvar, handlefrihet og antakelig også ansvarsfølelse for hvordan pasienttilbudet var, og meldte fra om kapasitetssvikt. Det ble problematisert at de sa i fra om behov for penger, men beløpene det dreide seg om var langt mindre enn i dag med de store systemene, der langt mer går til administrasjon.

Det er ikke riktig at det har vært helt taust fra de regionale direktørene. For noen år siden var det rene «markedsføringen» av hvor bra det gikk i sykehusene. Alt gikk fremover ble det sagt. Det ble sagt at det var mer enn nok ressurser, at helseforetaksmodellen er kommet for å bli og at grunnen til problemene i OUS prosessen var at leger ikke ville flytte på seg til Ahus. Dette er grundig tilbakevist, men det tok tid. Mange som skulle ta et politisk ansvar la denne virkelighetsforståelsen til grunn, selv om sykehusansatte uttalte at de ikke kjente seg ikke, verken om kapasiteten eller om årsakene til de problemene som ble kjent. De fortalte om økt grad av krysspress, at flere pasienter må avvises og skrives ut for tidlig osv. Det var omtrent da, i 20o6-2009, at vi som mottok løpende informasjon om systemet, kunne konstatere at åpenhet om faktiske utfordringer var erstattet av markedsføring og plassering av skyld hos ansatte. Først i 2012 kunne Stortinget konstatere at det under sammenslåingen av sykehusene i Oslo forelå tilgang på konsekvensanalyser og dokumentasjon som ikke ble brukt. Det ble feilinformert om situasjonen og de uopplyste beslutningene skapte høy risiko. Mange pasienter har betalt prisen – og ansatte.

Lite har skjedd siden disse erkjennelser. Det fortsetter som før, i de lukkede rom. Med ett par unntak. For første gang siden helseforetaksreformen sa direktøren for St. Olav i fra høsten 2015: om manglende samsvar mellom forventet aktivitet og ressurser. Det kuttes for mye i kjerneoppgaver, noe som skaper risiko for at ansatte resignerer. Takk Kvernmo! Direktøren for Helse midt Stig Slørdahl følger opp i ny kronikk og legger vekt på å ta fryktkultur på alvor ved at det åpnes opp. Denne regionen skiller seg tilsynelatende positivt ut og staker ut en ny styringsform.

Nylig gikk klinikkdirektøren som har ansvar for 2500 ansatte i OUS ut og fortalte om hvordan han ble oppfattet som illojal da han forut for en beslutning redegjorde for konsekvenser for pasienttilbudet. Olav Røise gikk ut av lederfunksjonen.

Prioriteringer og forvaltning innad i foretaksmodellen bør diskuteres. Blir politiske vedtak fra Stortinget fulgt opp? Blir bevilgningene fra Stortinget brukt som forutsatt?

Etter mange år med forklaringer som skulle skape mistroiskhet til ansatte og deres organisasjoner, bør arbeidsgiverpolicyen vurderes. Med hard HR blir ikke ansattes kompetanse brukt og de ansatte blir tillagt vikarierende motiver i alle viktige spørsmål for pasienttilbudet.

Det skjedde da de ansatte advarte for eksempel om konsekvensene av flyttingen av 160000 til Ahus, fra Dnlf i brev ,og muntlig fra flere. Det ville medføre økt risiko for pasientene på grunn av mangel på senger og bemanning ved Ahus og om risiko for fagmiljøene ved OUS. Eier hevdet at varslingen skyldtes manglende vilje til å flytte. Fasiten fikk vi, med 100 % økning av innmeldte skader til NPE, korridorpasienter, bortkomne prøveresultat – og at Ahus siden brukte 1,4 mill på First house for å styrke sitt omdømme. Det skjedde etter at pårørende sto frem med sine  historier og tap som følge av kaoset. Enkelthistorier som gjør inntrykk men som får liten betydning for hvordan det styres. Systemsvikten får heller ikke andre konsekvenser.

Hvem skal si i fra når beslutninger fører til alvorlige svikt i behandlingstilbudet hvis de som til daglig ser konsekvensene pålegges munnbind eller tillegges vikarierende motiver? Har vi råd til å ha ledere som ikke sørger for åpenhet?