Full «brakke» på Litteraturhuset og høy temperatur

Alle fikk ikke plass i salen da Norske Pen arrangerte seminar om varsling i sykehusene torsdag 11. februar 2016. Noen hadde reist 50 mil for å få med seg seminaret. Flere tilhørere tok plass i gangen og de ble stående der så lenge seminaret varte. Og det varte lenge. Diskusjonen fortsatt etter at det ble avsluttet, også nede i kafeen. Temaet engasjerte. Det er sjeldent i en debatt at det er så mange levende og troverdige skildringer av opplevelser. Christian Borch var konferansier og innledet med at det var umulig å få noen fra arbeidsgiversiden til å stille i debatten. Det ble tydelig at de ikke ville delta i samfunnsdebatten etter flere forsøk de siste månedene. Borch hadde snakket med sine arbeidskollegaer i NRK som kunne fortelle om samme erfaring med eiersiden og arbeidsgiversiden for sykehusene (helseforetakene). Dagsnytt 18 hadde opplevd uvanlig motstand mot å stille da de hadde temaet fryktkultur til debatt forrige uke. Debatten i NRK1 måtte avlyses av samme grunn. Borch reiste et relevant spørsmål: om dette faktisk illustrerer mangelen på åpenhet og vilje til debatt om situasjonen i sykehus. Selvfølgelig må situasjonen i sykehus kunne diskuteres som et viktig samfunnsgode vi bruker milliarder av ressurser på. Legeforeningen deltok i debatten med Christian Grimsgaard. Han fikk frem opplysninger om den faktiske situasjonen i sykehusene og om Legeforeningens arbeid de siste årene. Sykepleierforbundet hadde takket nei. Det kom opp eksempler på at Sykepleierforbundet hadde vent ryggen til medlemmer som behøvde hjelp etter å ha opplevd sanksjoner som følge av varsling. De burde vært tilstede for å kunne gi informasjon om sitt arbeid.

Even Reinertsen fortalte som sine opplevelser. Det var en sterk historie. Som leder ved Sykehuset Innlandet varslet han om hvordan kostnadskutt ville påvirke pasienttilbudet. Det ble av hans ledere ikke vurdert som «riktig varsling» og han måtte forlate lederstillingen. Han sa at meningsytringen om pasienttilbudet ble oppfattet som illojal og årsak til at han måtte gå fra stillingen. Hadde han heller ikke lov å ytre seg? Ola Didrik Saugstad beskrev at en mer åpen kultur er erstattet av frykt og at «musestillheten er i ferd med å knuse norsk helsevesen».
Eli Berg har ved sine mange samtaler med helsepersonell i hele landet fått et klart inntrykk av at det er blitt vanlig med trusler mot de som er opptatt av pasienttilbudet og som sier i fra. Hun har skrevet bøkene «Hold munn eller gå!» og «Makt og avmakt i helsevesenet». Hun innledet med å si noe om inntrykkene etter de mange samtalene hun har hatt med helsepersonell over hele landet og at det er påfallende hvordan mange føler seg presset til ikke å formidle hvordan pasienttilbudet er. Stortingsrepresentant Karin Andersen fortalte om overgangen fra at sykehusene lå under fylkeskommunen til helseforetaksmodellen. Hun viste til den åpenheten som rådde ved at det ble sagt fra om budsjetter som ikke var tilstrekkelig for å unngå kutt i pasienttilbudet og at det var nettopp det alt handlet om: å gi pasienter god behandling. I dag hører Stortinget lite om situasjonen i sykehus, ingenting fra de som styrer. Riksrevisjonen er blitt en viktig premissleverandør til Stortinget, men Stortinget vet lite om hva som er riktige bevillinger for å nå målene som er satt. Christian Grimsgaard som både er tillitsvalgt ved OUS og sentralstyrerepresentant sa at situasjonen var alvorlig og at vi har langt høyere belegg enn det som bør være normen. Han viste til uttalelser fra Helsetilsynet og tall fra OECD. Min rolle ble å kommentere utviklingen fra midten av 90-tallet og frem til i dag og analysere situasjonen i dag.

Under debatten ble det reist spørsmål om organisasjonenes passivitet, om de er blitt en del av taushetskulturen. Borch stilte spørsmål om hvorfor ikke organisasjonene har tatt tak i problemene. Grimsgaard svarte at det har vært arbeidet mye med å få til endring. Flere pekte på styringsideologien som gjøre det vanskelig for andre å påvirke systemet. Advokat Ina Lindahl Nyrud i Norsk journalistlag etterlyste organisasjonene og advokatene i de ansattes organisasjoner i disse sakene. Jeg svarte at det er et stort antall saker som følges opp i Legeforeningen der det brukes mye ressurser på å verne både tillitsvalgte og medlemmer mot ulovlige angrep fra arbeidsgiver. Men advokatenes rolle i disse sakene er som regel lite synlig i media, da dialogen skjer direkte med arbeidsgiver og må tilpasses de ønsker medlemmet har for offentlighet. Det er en belastning å gå til sak mot egen arbeidsgiver. De færreste ønsker det. Men det er etterhvert for mange som har blitt presset ut på grunn av varsling som skal tåles, og som alene bærer kostnadene av et ønske om å opprettholde et godt pasienttilbud.

Dette fokuset er heller ikke tilstrekkelig for å kunne gjøre noe med kultur og systemproblemer. Advokatene kan bidra til å belyse problemene og være premissleverandører for endring, men det er ikke i rettsalen problemene løses. Ina Lindahl Nyrud viste også til sammenhengen mellom kildevern og ytringsfrihet. Både kildevernet og ytringsfriheten skal bidra til at personer kan stå frem og delta i debatt om viktige samfunnsspørsmål.

Fra salen var det mange sterke historier fra personer som var tvunget til å slutte etter å ha varslet om mangler i pasienttilbudet. Flere enn de som har vært omtalt i DN den siste tiden. En sykepleier som også var leder, forsøkte å få gjort noe med overdreven tvangsbruk innenfor det psykiske helsevernet og fikk beskjed om å slutte. Hun fikk ingen støtte fra sin forening og endte opp som arbeidsledig og syk. En lege forsøkte å få tilrettelegging på grunn av samvittigheten for sine pasienter, stort press i en ukeplan på 60 timer, men ble i stedet presset ut. Hun ba ingen om hjelp. Det kom flere historier om hard HR i helseforetakene. Hard HR er kostbart for sykehusene, pasientene og ansatte- og kortsiktig. Det vil komme i konflikt med mulighetene for å nå de målene som settes for sykehusene, som pasientsikkerhet. Hvor kommer ideologien fra? Og hvordan kan den ha fått så stor spredning som mange undersøkelser nå viser? Helsedirektoratet offentliggjorde en rapport om pasientsikkerhetsarbeidet i norske sykehus forrige uke som gir alvorlige signaler om kulturen i sykehus. Det foreligger rapport fra FAFO og annen dokumentasjon som viser at det er et «sykt» system.

I mitt innlegg tok jeg opp strukturelle og kulturelle endringer med helseforetaksmodellen. Den største endringen er hvilke mål helseforetakene setter for styring og grunnlaget for beslutninger, der økonomiske mål og andre oppgaver enn pasientbehandlingen, har fått stor plass. Tidligere var sykehusdirektørens oppgave å sørge for et godt pasienttilbud og dersom det var nødvendig sa vedkommende i fra om mangler, også i budsjettet. Budsjettdisiplin, uansett premisser for budsjettet og hvordan ressursene faktisk brukes, er definert som et overordnet mål i helseforetakene. Denne oppmerksomheten styrer hvordan de regionale helseforetakene og sykehusledelsen disponerer ressurser, ofte på bekostning av behovene for investeringer i det ytterste leddet: der pasientene møter sykehuset. Sykehusdirektører er blitt byggherrer og ikke den fremste tilrettelegger for pasienttilbudet.

Stadig mer av ressursene brukes på administrasjon, byråkrati, store investeringer, som bygg og IKT og konsulenttjenester. Under seminaret ble det også gitt eksempler på at sykehusressurser benyttes for å konstruere saker mot ansatte som har meninger om pasienttilbudet eller som varsler om avvik. De strukturelle utfordringer, ved lang avstand fra der behandlingen gis og til beslutningstaker, med større enheter og lengre avstand skaper i seg selv utfordringer i pasienttilbudet og for sikkerheten.

Det medfører blant annet store forskjeller i det Stortinget vedtar skal være et sykehustilbud til befolkningen – og hvordan tilbudet utvikles. Vi får også lite informasjon om hvordan Stortingets vedtak, som styrking av pasientrettigheter, følges opp i budsjetteringen. Utviklingen av pasienttilbudet er ikke tema ut fra de referatene som er offentlige. En annen konsekvens av denne styringskulturen er at lojaliteten til pasienter og pasienttilbudet, må vike for lojaliteten til beslutninger, uansett hvordan de virker, og mangel på åpenhet. Ingen klinikkdirektør, direktør, RHF-direktør gir noe varsel om en situasjon som kan bli risikabel for pasientene. Dette ble påpekt av Riksrevisjonen og Kontroll- og konstitusjonskomiteen da OUS ble drevet med for høy risiko for pasientene med den følge at mange ble skadet, i forbindelse med omstillingen. At ingen av beslutningstakerne tar dette ansvaret for pasienttilbudet ble understreket som en alvorlig mangel av komiteen. Flere under Pen seminaret viste til fraskrivelse og forskyvning av ansvar for pasienttilbudet.

Mangelen på åpenhet om den faktiske situasjon er en utfordring for demokratiet. Når virkeligheten defineres ut fra omdømmehensyn og ved hjelp av PR byråer, er det ikke lenger åpenhet. Det står i sterk kontrast med grunnleggende prinsipper for hvordan offentlige tjenestetilbud skal styres. Åpenhet må bygge på fakta om situasjonen, om hvordan våre offentlige ressurser brukes og om prioriteringer. Mange av valgene hører ikke hjemme his eier men i Stortinget. Det medfører at definisjonsmakten ligger i helseforetakene og at Stortinget settes på sidelinjen. Eier har definisjonsmakten. Stortinget får lite informasjon om pasienttilbudet og behovene i sykehusene, i forbindelse med budsjettbehandlingen. Historier fra ansatte og pasienter når Stortinget. Gang på gang tar Stortinget opp informasjon gjennom media, sa Andersen. Men hva skjer?

År etter år kuttes det i sykehustilbudet, noe som får stadig større virkning på tilbudet til befolkningen som vokser. Etterspørselen vokser. Presset nedover mot pasienttilbudet er et resultat av ledelsens arbeid for å beholde definisjonsmakten og et uttrykk for manglende oppmerksomhet om den viktigste oppgaven for sykehusene. Beslutningstaker må i større grad hente premissene for beslutninger fra kjerneoppgavene utføres. Alle ledd må være opptatt av pasienttilbudet og tilrettelegge for denne oppgaven, og sørge for at Stortingets lovvedtak etterleves, ev. at det informers tilbake til Stortinget om at det ikke er mulig.

Grunnloven § 100, varslingsbestemmelsen i helsepersonelloven § 17 og vernet for varslere i arbeidsmiljøloven skal ivareta flere hensyn enn å beskytte den enkelte. Først og fremst skal det bidra til åpenhet og debatt om viktige spørsmål. I sykehusene må det tåles meningsbrytning og ytringer. Det må være ønsket.