Hjemmefødsel – en menneskerettighet?

To tsjekkiske statsborgere ønsket å føde hjemme. Den ene skulle føde sitt andre barn og hadde en traumatisk opplevelse ved å føde sitt første barn i sykehus. Hun ble informert om at kostnaden ved hjemmefødsel etter tsjekkisk lovgivning ikke kunne dekkes gjennom offentlig helseforsikring, og at jordmødre bare var tillatt å assistere under fødsler på steder som var utstyrt med det lovpålagte tekniske utstyret. Hun fødte likevel hjemme alene i 2011. I 2012 avviste den tsjekkiske konstitusjonsdomstolen hennes klage over at hun hadde blitt nektet muligheten til å føde hjemme medassistanse fra helsepersonell. Den andre kvinnen fødte sine to første barn hjemme i henholdsvis 2008 og 2010, med assistanse fra jordmødre uten autorisasjon fra staten. Hun var gravid med sitt tredje barn, men hadde problemer med å få tak i en jordmor fordi jordmødre etter ny lovgivning risikerte høye bøter for å gi uautorisert medisinsk assistanse. Hun fødte i 2012 på et sykehus som hadde rykte for å respektere mødrenes ønsker under fødselen, 140 km fra hjembyen Praha. Begge mente det var en krenkelse av EMK (Den europeiske menneskerettskonvensjonen) artikkel 8, under fordi de ikke fikk et annet valg enn å føde på sykehus dersom de ønsket assistanse fra helsepersonell. Staten imøtegikk klagernes anførsler.

Domstolen slo innledningsvis fast at retten til å definere omstendighetene rundt fødselen faller inn under morens privatliv etter artikkel 8.  Domstolen anså videre at det faktum at det var umulig for klagerne å bli assistert av jordmødre ved hjemmefødsler utgjorde et inngrep i retten til respekt for privatliv.  I denne vurderingen så Domstolen særlig hen til det vide begrepet «privatliv» etter artikkel 8, som omfattet retten til personlig autonomi og fysisk og psykisk integritet.  Til tross for dette mente EMD at det ikke var et brudd på menneskerettighetene at Tjekkia forbød helsepersonellå assistere under hjemmefødsler. Det falt inn under den vide skjønnsmargin statene har med hensyn til å organisere slike tjenester og ble ikke funnet å være et uforholdsmessig inngrep.

Mer om dommen:

Selv om det var en viss tvil hva gjaldt lovbestemmelsenes klarhet, fant Domstolen at klagerne var i stand til å forutse at assistanse fra helsepersonell ved hjemmefødsler ikke var lovlig. Inngrepet var derfor «i samsvar med loven» etter artikkel 8(2). Domstolen anså også at inngrepet hadde søkt å nå et legitimt mål. Det var ikke grunn til å betvile at den aktuelle loven hadde til formål å beskytte helsen og sikkerheten til det nyfødte barnet under og etter fødselen, og at det samme var tilfellet for moren, i hvert fall indirekte.

Hva gjaldt spørsmålet om hvorvidt inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn, bemerket Domstolen at det ikke var noen klar enighet mellom medlemsstatene om hvorvidt hjemmefødsler skulle tillates og under hvilke omstendigheter.

Nasjonale myndigheter måtte foreta en vurdering basert på ekspertise og vitenskapelige data om de relative risikoene ved sykehus- og hjemmefødsler. Spørsmålet involverte også generelle sosiale og økonomiske politiske vurderinger, herunder fordelingen av økonomiske ressurser, idet oppbygning av et tilstrekkelig nødhjelpssystem for hjemmefødsler kunne medføre at midler måtte forflyttes fra et generelt system med fødselssykehus. I lys av disse betraktningene fant Domstolen at statene hadde en vid skjønnsmargin i reguleringen av spørsmålet.

Domstolen bemerket videre at myndighetene primært hadde fokusert på å beskytte barnets beste ved avveiingen av de interessene som sto på spill. Mødre kunne riktignok velge å føde ved et sykehus der det var sannsynlig at deres ønsker ville bli respektert, men klagernes erfaring viste at respekt for slike ønsker ikke var garantert. Det faktum at mødre hadde fritt sykehusvalg ved fødsler, svekket altså ikke klagernes interesse i å kunne ha en assistert hjemmefødsel. Hva gjaldt risikovurderingen, viste Domstolen til at flertallet av studier indikerte at det ikke var noen økt risiko ved hjemmefødsler sammenliknet med sykehusfødsler, såfremt visse vilkår var oppfylt. Hjemmefødsler måtte blant annet bare finne sted ved lavrisiko-fødsler, og det måtte være en kvalifisert jordmor til stede. Situasjonen i Tsjekkia, der medisinsk personell ikke var tillatt å assistere ved hjemmefødsler og det ikke fantes noen spesiell nødhjelp tilgjengelig, kunne derfor sies å øke risikoen for morens og barnets liv og helse. Domstolen tok imidlertid også i betraktning myndighetenes argument om at det kunne oppstå uventede komplikasjoner som krevde spesialiserte medisinske inngrep som bare kunne utføres på et sykehus, selv der en graviditet synes å være uten særlige komplikasjoner.

I lys av dette konkluderte Domstolen med at de berørte mødrene, herunder klagerne, ikke måtte bære en uforholdsmessig stor byrde. Domstolen understreket samtidig at myndighetene måtte holde de relevante bestemmelsene oppdatert i lys av medisinsk, vitenskapelig og rettslig utvikling. Domstolen fant etter dette, med seks stemmer mot én, at det ikke forelå noen krenkelse av artikkel 8.