«Fritt behandlingsvalg»

Den 1. november 2015 erstattet «fritt sykehusvalg» med «fritt behandlingsvalg» som gir oss en rett til å velge behandling hos en virksomhet utenfor helseforetakene som er «godkjent» til å levere tjenesten. De godkjente virksomhetene legges ut på en nettside,  helsenorge.no. Retten til fritt behandlingsvalg kan få stor betydning for oppfyllelse av retten til spesialisthelsetjenestehjelp etter pbrl. § 2-1b og til realistiske behandlingsfrister. De godkjente virksomhetene gis myndighet til å sette behandlingsfrist.

Denne ordningen gjennomføres ved endringer i pasient – og brukerrettighetsloven, se § 2-4a og i sykehusloven, se § 4-3, og ved en egen forskrift om fritt behandlingsvalg. I forskriften reguleres vilkår for godkjenning, betaling mv.

Det at ikrafttredelsen av ordningen skjer samtidig med endringen av retten til spesialisthjelp, er ikke tilfeldig. Rettighetene har en innbyrdes sammenheng. I motsetning til ved styrking av rettigheten benyttes det økonomiske virkemidler for å gjennomføres «fritt behandlingsvalg». Det er i forslaget fra regjeringen til statsbudsjettet for 2016 lagt inn 250 millioner kroner til reformen fritt behandlingsvalg. Reformen skal redusere ventetiden og gi pasientene økt valgfrihet. Sykehusene får frihet til å behandle flere ved at de begrensninger som er lagt på aktivitet og volum, fjernes. Sykehusene gis også økte muligheter til å kjøpe ledig kapasitet hos private tjenester. Ordningen er først innført for behandlingstilbud innen rusomsorgen og psykisk helsevern. RHFene skal bestemme at private virksomheter med avtale med RHF skal kunne vurdere pasienter og fastsette frist for nødvendig helsehjelp, se pbrl. § 2-1b, åttende og niende ledd. Ordningen innebærer en dobbelt funksjon for RHFene som skal «sørge for» tilstrekkelig kapasitet og økonomi i helseforetakene for å oppfylle rettigheter, og for avtaler med private virksomheter som kan konkurrere med helseforetakene for å skape større valgfrihet for befolkningen.  Fritt behandlingsvalg er begrunnet i den lange ventetiden til tjenester i helseforetakene og i befolkningens behov for flere tilgjengelige tilbud. Det antas at det er ledig kapasitet som skal tas i bruk. Det er også et virkemiddel for å motvirke en todeling av helsevesenet, ved at de som har ressurser selv kan betale for private tjenester. Det er et uttalt mål at konkurranse om pasienter skal bidra til at de offentlige sykehusene blir bedre.  Reformen inneholder i tillegg endringer med mål om å gjøre de offentlige sykehusene mer fleksible og effektive.

Valgfrihet vil bety at helsevirksomheten i større grad må konkurrere om pasientene. Køer og ventetid vil være et konkurransefortrinn og hinder. Sykehuset må i motsetning til en privat helsetilbyder (med mindre det avtales), ha et bredt behandlingstilbud, blant annet for å oppfylle forpliktelsen til å utdanne helsepersonell. Det kan gi lengre ventetid til enkle inngrep, noe som gjøre andre helsetilbydere mer attraktive for den som kan velge. Det kan i neste omgang gi mindre økonomi til å investere i behandlingstilbudet og i utdanning. Endringen med fritt behandlingsvalg kan være medføre kortere ventetid til helsetjenester utenfor helseforetakene, og at helseforetakene tilpasser sin aktivitet slik at de kan konkurrere med eksterne tilbydere. For at valgfriheten skal bli reell må det godkjennes et visst antall virksomheter. Ved anbud skal finansieringen skje over budsjettet til RHFene, noe som representerer en kostnad. For øvrig benyttes de satser Helsedirektoratet fastsetter. Regjeringen har også satt som politisk mål i Sundvollen erklæring og i partssammensatt arbeid, at avtalespesialister skal benyttes mer. (https://www.regjeringen.no/contentassets/d8837d70f4d14a829642957c453e1bbe/sluttdokument–avtalespesialistdialog.pdf)

De regionale helseforetakene har siden helseforetaksreformen i 2002 hatt ansvaret for avtaler med private spesialister (psykologer og leger). Antallet avtaler har ikke økt på tilsvarende måte, til tross for økt etterspørsel og ventetid i sykehusene, og at de regionale helseforetakene kun finansierer en mindre del av kostnaden i disse virksomhetene, da den er folketrygdfinansiert, se folketrygdloven § 5-4. Kapasitetsveksten har skjedd i sykehusene.

Om behandlingsvalget faktiske blir friere, er avhengig av flere faktorer. For det første må det innebære at det er flere å velge mellom. For at dette skal være av interesse for private aktører, må det være regningssvarende. Det betyr at prisen må være realistisk ift investeringer og kostnader.

Med utgangspunkt i erfaringene med de regionale helseforetakenes ansvar for private avtalespesialister, vil spørsmålet være om de vil sørge for avtaler med flere, noe som kan sette helseforetakene i en mer uforutsigbar situasjon når det gjelder behandlingskapasitet og økonomi. Alternativet for RHFene vil være å utvise tilbakeholdenhet med å utsette helseforetakene mot konkurranse som kan medføre tap av inntekter. Tilbakeholdenhet kan skje ved at anbudene er lite attraktive, kortvarige for tjenester som forutsetter store investeringer i utstyr og personell, som i øyelegepraksis, eller på annen måte. Dersom RHF er tilbakeholdne, samtidig som satsene til Hdir blir lave, vil betydningen av denne ordningen bli liten.

Fritt behandlingsvalg skal evalueres og det er i foreslått fra Regjeringen å bevilge 10 millioner kroner til en følgeevaluering i regi av Norges forskningsråd.