Vaksine av barn – tilstrekkelig at en forelder samtykker?

Vaksinasjon er regnet som helsehjelp. All helsehjelp skal som hovedregel bygge på en tillatelse fra pasienten., kalt samtykke, se pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4. Informasjon er et av grunnlagene for samtykke, jf. samme lov § § 3-2 flg. Foreldre kan gi samtykke på vegne av barn som er under den helserettslige alder på 16 år når de har foreldreansvaret. Dette ansvaret ligger hos begge foreldre, også etter at foreldreansvaret er delt. I loven står det at det er tilstrekkelig at én av foreldrene eller andre med foreldreansvaret samtykker til helsehjelp når den er ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet eller når kvalifisert helsepersonell mener at helsehjelpen er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade, se pbrl. § 4-4 annet ledd bokstav a og b. Da kan samtykket gis av den forelder som til enhver tid er sammen med barnet, og uavhengig av om foreldrene bor sammen eller hver for seg, eller har del i foreldreansvaret eller ikke. Avgjørelser om helsehjelp som regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen forbarnet, er ikke store avgjørelser med valgmuligheter og som begge foreldre bør være enige om når de har felles foreldreansvar, jf. barneloven § 30 første ledd.

Eksempler på helsehjelp som ledd i den daglige omsorgen er behandling av infeksjoner, influensa, skrubbsår og så videre. Det er alminnelige og dagligdagse sykdommer som må følges opp og som det vanligvis ikke oppstår uenighet om nødvendigheten av å oppsøke helsetjenesten i disse situasjonene.

Et spørsmålet er om vaksinasjon som inngår i barnevaksinasjonsprogrammet er å anse som helsehjelp som regnes som ledd i den daglige og ordinære omsorgen for barnet. Vaksinasjon er ikke nevnt som eksempel i forarbeidene og det foreligger heller ingen rettsavgjørelser om dette spørsmålet. Helse- og omsorgsdepartementet har imidlertid sendt en fortolkning av spørsmålet 8. oktober 2015 (etter at dette blogginlegget ble publisert er denne lenken fjernet). Det gjengis derfor fra brevet.

Etter Departementets vurdering er det en rett for alle barn å få vaksine. Det legges vekt på at Barnevaksinasjonsprogrammet tilbys alle barn i førskole- og grunnskolealder og gjennomføres i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, jf. forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.  Og at det reguleres gjennom forskrift.  Videre legges det vekt på formålet med vaksinasjonsprogrammet som er å beskytte barn og unge mot alvorlige smittsomme sykdommer som rammer barn, som kan ha store konsekvenser og som i verste fall kan være dødelige. Hensikten med vaksinasjonen er å oppnå immunitet uten å måtte gjennomgå sykdommen først, med den risiko det innebærer. Det legges også vekt på at vaksinene er trygge og godt overvåket – og at foreldre normalt er enige.

Med dette utgangspunktet og hensynet til å unngå unødig administrasjon, konkluderer departementet med at vaksiner må være del av den daglige omsorgen, slik at det er tilstrekkelig at den som har barnet hos seg samtykker.

I dette spørsmålet dreier det seg om en fortolkning av loven. Lovgiver har ikke nevnt vaksiner som et eksempel og spørsmålet er ikke prøvd for domstolene. Lovgiver legger til grunn at det omfatter spørsmål foreldre vanligvis er enige om.

Med utgangspunkt i forarbeidende til loven er det en praktisk ordning at en av foreldrene kan gi samtykke. Det foreligger ikke opplysninger om at den skal benyttes ved uenighet mellom foreldre eller for å løse en alvorlig konflikt mellom foreldre om helsehjelpen. Denne bestemmelsen har ingen betydning der begge foreldrene ikke ønsker vaksiner til sine barn. Spørsmålet er således om bestemmelsen er egnet og ment for situasjonen der foreldre er uenige om selve helsehjelpen. Antakelig ikke. Departementets argument om at barnets rett og at nytten av vaksinen overstiger risikoen, er forståelig, men denne bestemmelsen gir ikke et rettslig grunnlag for en slik interesseavveining.

Denne fortokningen kan få stor praktisk betydning ved at helsestasjoner innretter seg etter den. Det gjenstår å se hvilken rettslig betydning den har.

I Sverige omtales det som en rett for barn å få vaksiner. Men der legges det til grunn en motsatt løsning. Helsepersonellet må vurdere om det er tilstrekkelig om en foreldre gir informasjon om vaksine. Utgangspunktet er at begge foreldre må være enig og at barn ikke kan gis vaksine ved uenighet, se Vägledning för barnhälsovården 5. april 2014, fra Socialstyrelsen, der det står på side 51: «Är föräldrarna inte överens om vaccineringen får barnet inte vaccineras.»