Arbeidsmiljø for helsepersonell og pasientens selvbestemmelsesrett

Arbeidsgivere i helsetjenesten er pålagt en rekke forpliktelser i helselovene i tillegg til arbeidsgiveransvaret. Arbeidsgiveransvaret innebærer blant annet et ansvar for helsepersonellets arbeidsmiljø.

I aml. § 4-1 første ledd er alle arbeidsgivere pålagt krav til arbeidsmiljøet, der det står: «Arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Standarden for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø skal til enhver tid utvikles og forbedres i samsvar med utviklingen i samfunnet». Som det fremgår av bestemmelsen er det ene og alene hensynet til arbeidstakere som er det avgjørende i denne sammenhengen. Verneombudet har en sentral rolle i arbeidet for å ivareta arbeidsmiljøet.

Helsepersonell har på sin side forpliktelser i sin yrkesutøvelse som avskjærer arbeidsgivers styringsrett. Helt sentralt i all behandling er pasientens selvbestemmelsesrett. Som hovedregel må helsepersonell ha tillatelse i form av samtykke fra pasienten for å kunne gi helsehjelp.

For å få en sammenheng mellom kravene til arbeidsgiver og til helsepersonell er arbeidsgiver pålagt å tilrettelegge slik at helsepersonell kan oppfylle sine plikter, se helsepersonelloven § 16, der det står: «Virksomhet som yter helse- og omsorgstjenester, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter». Bestemmelsen er begrunnet i behovet for faglig autonomi, «i første rekke plikten til forsvarlig yrkesutøvelse», se Ot. prp. nr. 13 (1998-1999), del VIII. Hensynet til at pasienten skal motta forsvarlig hjelp er således vesentlig.

Det kan oppstå konflikter mellom arbeidsgivers forpliktelse til å sikre arbeidsmiljøet og virksomhetens forpliktelser overfor pasienter, som når en pasient i institusjon eller i eget hjem, har en livsførsel som går utover helsepersonellets arbeidsmiljø, eller virker direkte krenkende. Ansatte i hjemmehjelpen protesterte mot å gi hjemmehjelp til en pasient med grov porno på veggene. Kan de det? Antagelig ikke. I et brev fra Helse- og omsorgsdepartementet står det at helsepersonell langt på vei må forholde seg til husdyr og ulike livstiler i forbindelse med hjemmehjelp. Det er uklart hvor grensene går.

En avgjørelse fra Høyesterett i 2010 handler om en tilsvarende konflikt, selv om ansattes arbeidsmiljø ikke var tema i rettssaken, se Rt. 2010 s.612. Saken gjaldt om et kommunalt sykehjem kunne skifte sengetøy, utføre kroppsvask og skifte bandasjer på en pasient, mot hans vilje. Arbeidsmiljøloven ble ikke ble benyttet som rettsgrunnlag, men rettstvisten oppsto etter at et lokalt verneombudet hadde krevd at pasientens rom på sykehjemmet måtte stenges for vasking og desinfisering, se aml. § 6-2 om verneombudet funksjon. Verneombudet ble hørt til tross for sterke protester fra pasienten. Pasienten krevde midlertidig forføyning og pådømmelse av hovedkravet om å stanse tvangsbruk. Han vant frem i første instans, men tapte i lagmannsretten. Høyesterett delte seg i 3-2. Flertallet fant at sykehjemmet kunne stille vilkår knyttet til oppholdet med tvangselementer, ved at vask, sengetøyskift og sårstell kunne gjennomføres mot pasientens vilje. Høyesterett mente at det ikke var urimelig byrdefullt. Mindretallet pekte på at det ikke var hjemmel for tvang. Dommen debatteres innenfor det juridiske miljøet.