Myter og tro: Om kvakksalverloven

I fagbladet Journalen handler en artikkel om hvordan sleipe behandlere utnytter matallergier. 

Et viktig tema og innlegg som grunnlag for debatt, sett bort fra at omtalen av kvakksalverloven. Den er basert på tro og ikke på dokumentasjon. Fremveksten av dette markedet kom med kvakksalverloven og ikke etter at den ble erstattet av lov om alternativ behandling. Ingen av lovene regulerer behandling av matallergier.

De siste årene har det skjedd store endringer når det gjelder kostholdstilskudd, vitaminer og behandling for matallergier. Det er et stort kommersielt marked.
Noe er regulert av legemiddellovgivningen. Selvtester og genetiske tester, som benyttes i sammenheng med tester for matallergier, er regulert av lovgivning om medisinsk teknisk utstyr. Personer får sendt en spyttprøve til et selskap i USA som analyseres som grunnlag for tilpasning av kosthold etter «allergier». Det er en genetisk test som gjerne sendes fra personen etter oppfordring fra veilederen.

Det er gode grunner til å se på hvordan matallergi og intoleranse diagnostiseres og behandles. Og på hvordan dette er regulert i legemiddellovgivning, lovgivning og medisinsk utstyr og bioteknologiloven. I EU er det et revisjonsarbeid i gang som får betydning for selvtester. Bedre kontroll av kostholdstilskudd og matprodukter bør vurderes. Det helt sentrale her er imidlertid tilgangen til informasjon.

Forbrukere må få bedre muligheter til å orientere seg om ulike tilbud, dietter og kostholds teorier. Det er mye usikkerhet og tvil som kun kan utelukkes med mer kunnskap og informasjon. Straffelovgivning kan ikke overta denne oppgaven.
Når det gjelder markedsføring og ulovlig behandling – er det mye å hente nasjonalt på håndhevelse. I dag er dette bedre og strengere regulert enn tidligere med kvakkslaverloven.

Med denne overskriften burde regulering av tester og veiledning om kosthold og salg av kosttilskudd vært tema. Det er det ikke.

Om straffelovene, kvakksalverloven og alternativ behandling:
Utgangspunktet i kvakksalverloven var at enhver kunne ta «syke i kur» med noen skranker. I likhet med lov om alternativ behandling. Lovenes handlefrihet, omfatter en mulighet til å la seg forlede, forutsatt at det ikke dreier seg om behandling av alvorlig sykdom.

Kvakksalverloven og lov om alternativ behandling har derfor hatt lite å si for utviklingen. Kvakksalverloven ga ingen beskyttelse, heller ikke for alvorlig syke. Den ble ikke håndhevet. Aavitsland tar også opp spørsmålet om momsfritaket. Det  kom i 2011 og følger av skatteloven. 

Med utgangspunkt i at det alminnelige utgangspunkt om handlefrihet og etableringsfrihet, bør ikke strafferettslig skranker gjøres til et hovedtema her. Det bør rettes mot rettsgoder som skal beskyttes. Et grunnleggende hensyn må være å beskytte alvorlig syke mot unødig risiko og økonomisk utnyttelse. Det forutsetter at befolkningen har tilgang på informasjon, at det innenfor dette markedet er mekanismer som virker «oppdragende» og at straffelovgivningen håndheves.

Det ble dokumentert at kvakksalverloven hadde liten effekt på alternativmedisin-markedet og på utviklingen. Spørsmålet nå er om lov om alternativ behandling har hatt større effekt. Dersom media er en målestokk, så har det vært færre saker de siste årene enn med kvakksalverloven. Antallet anmeldelser av alvorlige straffbare forhold, har tilsynelatende gått ned, sammenlignet med situasjonen på 90-tallet. Loven kan ha hatt effekt på den delen av markedet den skal regulere.

For å få informasjon om endringer bør de samme undersøkelser gjøres som på slutten av 90 tallet. Det kan for eksempel undersøkes om det er like mange kreftsyke som benytter alternativ behandling og om det skjer skjult med risiko for at alvorlige syke erstatter virksomme metoder med ikke dokumenterte metoder. Når det gjelder alvorlige sykdommer er kanskje befolkningen bedre opplyst i 2015 enn de var i 2000?

Alle offentlige organer som opprettes, som informasjonsbanken, bør vurderes med utgangspunkt i de målene som ble satt.

Målet var å kunne gi nøytral og nøktern informasjon om hva som er dokumentert og ikke dokumentert, som motvekt til ensidig informasjon fra behandlere. Det bør vurderes om det fungerer etter intensjonen. Antagelig er det større behov for informasjon og ikke mindre behov. Spørsmålet er om den benyttes av befolkningen.

Det nylig innførte momsfritaket (2011), bør også vurderes.

Kommentar til Aavitslands påstander
Preben Aavitsland forklarer utviklingen av markedet med alternative behandlere med 5 årsaker, sleipe behandlere, naive politikere, tafatte forbrukermyndigheter, fantasiløse massemedier og passive leger. Det er i beste fall en forenkling.

Andre utviklingstrekk av betydning er:
– Utviklingen utenfor Norge, både når det gjelder behandlingstilbud, nye profesjoner og produkter.
– EU direktiver som regulerer skranker vedrørende kostholdtilskudd, medisinsk utstyr (som vel egentlig var temaet hans) og etableringsfriheten for behandlere
– Endringer i matproduksjonen, herunder matsikkerhet og tillit.
– Befolkningens tilgang til informasjon fra internett
– Utviklingen innenfor helsetjenesten med større mangfold av personell og metoder og stramme prioriteringer
– Utviklingen generelt i Norge og andre land vi kan sammenlignes med, når det gjelder handlefrihet, frihet til å velge, og fri etableringsrett

Under den første overskriften 1) Sleipe behandlere, starter han med en konklusjon om behandleres motiver. Denne nyanseres med å vise til at det er en sammensatt gruppe behandlere med ulik bakgrunn. Den burde nyanseres ytterligere. Antagelig er det like stort mangfold i tilbudet som i bakgrunn og motiver. 

Det er nettopp dette mangfoldet som skaper utfordringer for forbrukere i å orientere seg. Det er ikke dermed sagt at det skal forbys. Noen av de som tilbyr kostholdsveiledning og behandling, er ikke regnet som helsepersonell og heller ikke underlagt tilsyn. Men de kan likevel være i stand til å gi fornuftige råd. 

Veksten i alternativ medisin markedet var bakgrunnen for Aarbakke-utvalget
Under 2) Naive politikere starter Aavitsland med nok en konklusjon og den er feil. Han påstår at det norske markedet med alternativ medisin er et resultat av Aarbakke-utvalget utredning fra 1998 (NOU 1998:21), som førte til at kvakksalverloven ble opphevet i 2004. Det er omvendt. Utvalget ble oppnevnt på grunn av veksten i dette markedet. Og fordi kvakksalverloven ikke ga noen beskyttelse. Opplevelsen av kvakksalverloven hadde ingen effekt. Den hadde vært sovende i mange år da den ble opphevet for helsepersonell i 01 og for alle i 04. 

Undersøkelser fra 1990 tallet viste at halvparten av kreftsyke brukte alternativ behandling. Til tross for at det var straffbart etter kvakksalverloven. Se mandatet og undersøkelser som er tatt inn i vedlegget.

Aarbakke-utvalget ble ledet av en lege, Jarle Aarbakke. Det hadde totalt 6 leger, med ulik bakgrunn. Det var 4 representanter for alternative behandlere (5 med en av legene som også benyttet akupunktur). Og noen jurister, blant annet meg. 

Jeg arbeidet med flere saker med grov utnyttelse av alvorlig syke og hadde skrevet kritisk om hvordan overtredelser av kvakksalverloven ble henlagt (Helsedirektoratets årbok 1992). Det gjaldt kreftsyke som ble villedet til å avslutte medisinsk behandling for å benytte ikke virksomme behandlingstilbud, som regel uten å involvere legen, oppsøkende virksomhet mot alvorlig syke for økonomisk utnytting mv. En ung bløder som var HIV smittet sto frem i avisene og fikk ikke fred for alle som skulle selge behandling som gjorde han frisk. Saken ble anmeldt – og henlagt. En kreftsyk fikk beskjed om å avslutte cellegift behandlingen for å motta «stråler» fra en liten tre-boks to ganger i uken til høy pris. Enken oppdaget da hun hadde mistet mannen, at hun også hadde mistet alle oppsparte midler. En ung mor med to barn som fikk beskjed om å avslutte behandling mot å spise noen ikke – virksomme sukkerpiller. Disse saken og et stort antall flere saker, ble politianmeldt. Og henlagt. Feilbehandling innenfor helsetjenesten er derimot underlagt tilsyn og kontroll. Utprøving av udokumenterte metoder skal gjøres som forskning.

VG hadde et stort oppslag om loven som ikke håndhevet og Erling Borgen lagde en dokumentar med skjult kamera som viste noe av problemene. Han filmet alternative behandlere som ga alvorlig kreftsyke midler uten virkning, noen hadde avsluttet dokumentert behandling. Flere av sakene ble politianmeldt av helsemyndighetene. Ikke bare for brudd på kvakksalverloven, men også for brudd på straffeloven. Til tross for dette fortsatt praksisen med å henlegge saker som ble politianmeldt fra helsemyndighetene. En utøver fikk et forelegg på kr. 10000, men ikke rettighetstap. Det var i tiden med tro. Helsemyndighetene sluttet å politianmelde saker da det gav et feil signal med henleggelse. 

Denne bakgrunnen for lovarbeidet finnes tilgjengelig i lovens forarbeider og i kommentarutgaven til loven (Befring, Fagbokforlaget 2005).

Innlegget i Journalen viser at det også er tro og myter om innholdet i Aarbakke-utvalget innstilling. Den ligger tilgjengelig på nettet. Jeg tar med utdrag fra denne innstillingen for at lesere skal kunne forholde seg til den primære kilden. 

I NOU 1998: 21, er det vist til undersøkelser som viser at omtrent halvparten av alvorlig kreftsyke benyttet alternativ behandling. Dette skjedde til tross for at behandling av kreft etter kvakksalverloven var straffbart, i likhet med dagens lovgivning. Noen valgte å slutte med dokumentert behandling og informerte ikke legen om den alternative behandlingen.

Det ble også vist til undersøkelser som viste endringer i holdninger til alternativ medisin, både blant pasienter og blant helsepersonell. Utviklingstendensen i Norge gjenfinnes også internasjonalt. Det ble også dokumentert at skillet mellom alternativ behandling og dokumentert behandling, er i endring. 

Mangel på dokumentasjon
Aarbakke-utvalget pekte på at det ikke lett for pasienten å orientere seg i dette markedet – og at det ikke ble enklere når bruken av alternativ behandling ble holdt skjult for helsepersonell. 

Det var et uttalt mål for utvalget å ha pasientens sikkerhet for øye. Straffelovgivningen må forbeholdes handlinger som kan skade.

Det ble foreslått å opprette en «informasjonsbank» over alternativ medisin for å få nøktern informasjon om metoder, som skiller seg fra markedsføringen. Aarbakke-utvalget søkte forskning og dokumentasjon fra hele verden, men fant lite dokumentert. Det var viktig at denne informasjonen var tilgjengelig for befolkningen.

Utvalget oppstilte en rekke kriterier for hva som skal til for at kliniske effekter og bivirkninger skal anses som dokumentert. Utvalgets grunnholdning var at en udokumentert behandling kan være uvirksom, eller den kan være virksom uten at det (ennå) er dokumentert vitenskapelig at den har effekt. Bedømt etter disse kriterier var det bare et lite antall alternativmedisinske teknikker og behandlinger som var dokumentert.

Kvakksalverloven hadde ingen effekt og et snevert anvendelsesområde
Kvakksalverloven ble betegnet som en «sovende lov», altså en lov som ikke har betydning. En lov som ble neglisjert av de som håndhever den og av de som tilbyr tjenester. Det ble problematisert at alvorlige syke i stort omfang benyttet alternativ behandling. Og at risikoen for at ordinær behandling ble avsluttet måtte reduseres. Og at det ble holdt hemmelig for legen.

Lov om alternativ behandling er mer omfattende, og strengere på flere punkter, selv om den åpner for at alternativ behandling kan benyttes som lindrende tiltak og for å styrke immunforsvaret. Lindring og styrking av immunforsvaret kan for eksempel være massasje, akupunktur, vitaminer. Mener Aavitsland at det skal være straffbart? Eller bør det være innenfor pasientens valgfrihet? 

Med loven omfattes også flere utøvere enn med kvakksalverloven, også de som hevder de ikke tar betalt.

Lov om alternativ behandling forbyr behandling av alle alvorlige sykdommer, mens tidligere lov kun gjaldt de sykdommer og metoder som sto i loven. Ebola og MS sto for eksempel ikke nevnt.

I kvakksalverloven gjaldt forbudet kun de metoder som sto nevnt i loven. I alternativ behandlingsloven er alle «Medisinske inngrep eller behandling som kan medføre alvorlig helserisiko for pasienter» forbeholdt helsepersonell, se § 5. Det gjelder også behandling av sykdom som i henhold til lov om vern mot smittsomme sykdommer1 § 1-3 er å anse som allmennfarlig smittsom sykdom, se § 6.

Med kvaksalverloven kunne det benyttes titler som var egnet til å villede befolkningen til å tro at den alternative behandleren hadde autorisasjon. Tittelbeskyttelsen for autorisert helsepersonell ble utvidet til ikke bare å omfatte tittelen, men også lignende benevnelser som er egnet til å villede, som for eksempel psykolog og psykoterapeut, lege og naturlege.

Hva var målet for alternative utøvere i Aarbakke-utvalget?
Aavitsland uttaler seg også om at representantene for alternativ medisinerne i utvalget – og at de hadde stor gjennomslagskraft («stor velvilje»). Det står tydelig i innstillingen hva de arbeidet for, under forslag og dissenser i kapittel 15. Der står det at de ønsket å bli en del av helsevesenet, at de ønsket autorisasjon og at de ønsket refusjonsordning.

Her gjengis det: «Et mindretall (Grini, Guttormsen, Ingstad og Pedersen) ønsker å åpne muligheten for at pasienter som søker alternativmedisinsk behandling skal kunne få refusjon fra folketrygden, se de argumenter som er nevnt i punkt 15.5.2.»….. når det gjelder autorisasjon uttalte det samme mindretallet: «Dette mindretallet vil også peke på at dersom grupper av alternativmedisinske behandlere godkjennes som helsepersonell etter helsepersonelloven, vil det være naturlig å vurdere om det bør innføres refusjonsordninger for behandling hos disse gruppene helsepersonell.»

Utvalgets flertall var uenig i forslagene fra de alternative utøverne. Det ble trukket et tydelig og klart skille mellom helsevesenet og alternativ medisin. Det verken foreslått autorisasjon for alternative grupper eller refusjonsordning.

Utvalget uttalte i punkt 15.5.3: «Ett argument mot innføring av refusjon er den lave grad av dokumentert effekt, se kapittel 13. Det er viktig å generere mer kunnskap om behandlingsformene og deres effekt og bivirkninger, før man tar i bruk et så kraftig og direkte virkemiddel som refusjon til pasient ved behandling. Det forhold at det ikke foreligger vitenskapelig dokumentasjon for effekten av en del skolemedisinske tiltak som det gis trygderefusjon for, er intet argument for å utvide refusjonsordningen til å omfatte flere svakt dokumenterte behandlingsformer.»…

Det er også uklart hvor påstanden om informasjonsbanken (NAFKAM) er hentet fra – at den ble opprettet med formål om å gi alternativ medisin større legitimitet. Det er uforståelig hvor han henter påstanden om at det var et mål å bevise «effekten av alternativ behandling», fra. Det var vel snarere motsatt, at det skulle være en motvekt til den informasjonen som ble gitt fra alternative behandlere. Det fremgår at målet med ordningen at forbrukerne skulle få bedre forutsetninger for å orientere seg om metoder. Helsemyndighetene ga ingen informasjon om alternative metoder. Det ble foreslått en egen informasjonsbank da helsemyndighetene ikke ønsket å ta dette ansvaret. Se hva utvalget skriver om behovet for informasjon:

«I kapittel 13 og punkt 14.3 pekes det på behovet for forskning og systematisk informasjonssamling når det gjelder alternativ medisin. Utvalget mener det kan være behov for at informasjon om alternativ medisin samles og gjøres tilgjengelig for befolkningen. Det bør derfor opprettes en «informasjonsbank» i offentlig regi som beskrevet i punkt 14.3.2.1. Denne bør ha oversikt over hvilke alternativmedisinske behandlingsformer som utøves i Norge, hva behandlingsformene går ut på, hvilken forskning som er utført med hensyn til effekt og bivirkninger av de forskjellige behandlingsformene, utdanningstilbud, og hvem som kan gi ytterligere informasjon om behandlingsformene og utøverne av disse.»

I Ot. prp. nr 27 (2002-2003), om lov om alternativ behandling mv. står det om informasjonsbanken:

«Det er en særskilt utfordring innen alternativ behandling at det er få tilgjengelige kilder som gir nøytral informasjon om behandlingene og effekten av dem, jf kapittel 6. Det er i liten grad skilt mellom pålitelig og upålitelig forskning. Oppdateringsproblemet er også stort, og ingen har ansvar for formidling. Det er derfor behov for å gjøre pålitelig, oppsummert og oppdatert kunnskap om dokumentert effekt lett tilgjengelig for befolkningen, alternative behandlere, helsepersonell, beslutningstakere i helsetjenesten og myndighetene.

For befolkningen finnes det få og vanskelig tilgjengelige aktører som formidler sikker og nøytral informasjon om alternative behandlinger og om kunnskapsgrunnlaget for disse behandlingene. Departementet mener det derfor er behov for å styrke befolkningen/enkeltpersoners mulighet til å ta overveide valg, og bidra til å redusere antall pasienter som utsettes for utnytting eller uønsket behandling.»

Han omtaler også målet med registerordningen i strid med det som står i NOU 1998:21 og lovens forarbeider. Registerordningen sier ingenting om innholdet i behandlingen, men om formelle ordninger som journalsystemer ol. Og det er helt feil at den skulle gi grunnlag for momsfritak. Lov om alternativ behandling regulerte ikke momsfritak og gjør det heller ikke i dag. Det er regulert i skatteloven og ble ikke knyttet til registerordningen før i 2011.

——————————————————————————————————-
Vedlegg:
Strafferettslig regulering av handlefrihet
Alminnelig handlefrihet er utgangspunktet (NOU 1998:21)
Det er i utgangspunktet den alminnelige handlefriheten som ligger til grunn for samhandlinger mellom mennesker, også i profesjonelle forhold. Denne handlefriheten er for alternativmedisinsk virksomhet, i likhet med for andre virksomheter, begrenset av de generelle bestemmelsene til vern for forbrukere, om registrering av personopplysninger, straffelovens bestemmelser til beskyttelse mot fysiske og psykiske integritetskrenkelser m.m, se punkt 10.4. En minimumsregulering vil være å la disse regelverkene danne rammene for alternativmedisinsk virksomhet uten å etablere særlige straffebestemmelser på dette området. En slik løsning innebærer å legge avgjørende vekt på folks rett til selv å bestemme over sine liv, herunder sin pengebruk og hvilken helsemessig risiko de ønsker å utsette seg for. For utøvernes vedkommende er denne selvbestemmelsesretten knyttet til deres frie yrkesutøvelse. Hensynet til å beskytte pasientene, se punkt 14.1.3, kan imidlertid tilsi at det gjøres visse særlige innskrenkninger i handlefriheten på dette området.
Undersøkelser
1 av 2 kreftsyke bruker alternativ behandling
I en multisenterundersøkelse fra 1993, oppgav 31 prosent at de hadde benyttet alternative terapier en eller flere ganger i løpet av den tiden de hadde vært kreftsyke. Dette var en pasientgruppe som hadde hatt sykdommen over lengre tid. Etter fem år var prosenten som hadde benyttet alternativmedisinsk behandling blant Tromsø-pasientene steget til 40. (Justert for døde pasienter og pasienter som var falt ut av andre årsaker, hadde nesten halvparten (48 prosent) benyttet alternativmedisinsk behandling). Samme undersøkelse viser at 40 prosent av de pasientene som brukte alternativmedisinsk behandling ved sin kreftsykdom hadde benyttet alternativmedisinsk behandling før de fikk kreft.
I undersøkelsen hvor 80 pasienter som hadde hatt kreft i lengre tid deltok, svarte 33 prosent at de hadde benyttet alternativmedisinsk behandling. I en undersøkelse fra 1992 av 51 pasienter ved onkologisk sengepost ved Ullevål Sykehus (OUS), oppgav 44 prosent at de benyttet alternativmedisinsk behandling i tillegg til skolemedisinsk behandling. Bruken økte ved dårlig prognose.
Ved sykehuset i Bergen ble 57 foreldre til 31 kreftsyke barn intervjuet (1992/93). Av barna som var under førstegangs aktiv behandling eller tilbakefall av sykdommen, benyttet vel en tredjedel (36 prosent) alternativmedisinsk behandling. Av barna som døde av kreft, hadde nesten to tredjedeler (63 prosent) benyttet en eller annen form for alternativmedisinsk behandling.
I en spørreskjemaundersøkelse blant pasienter med revmatiske lidelser (1984), oppgav en tredjedel (32 prosent) at de benyttet andre undersøkelses- og behandlingsformer enn de som ble tilbudt av leger eller sykehus. Dertil kommer 7 prosent som benyttet seg av slike tilbud i perioden ved innleggelsen.
Mandatet til Aarbakke-utvalget
Oppnevning og mandat
Etter oppfordring fra et samlet Storting oppnevnte Sosial- og helsedepartementet i april 1997 et utvalg for å utrede ulike sider ved alternativ medisin. Utvalget har vært kalt Alternativ medisin-utvalget eller Aarbakke-utvalget, etter lederen professor Jarle Aarbakke. Utvalget ble gitt følgende mandat:
1) Gjøre rede for status for alternativ medisin og hvilken plass alternativ medisin har i Norge i dag
Beskrivelsen skal fortrinnsvis bygge på tilgjengelig kildemateriale og skal bl.a omfatte:
– Redegjørelse for gjeldende og aktuell ny lovgivnings innhold og grenser når det gjelder adgangen til å drive sykebehandling
– Oversikt over aktuelle alternative behandlingsformer
– Oversikt over utdanningstilbud og utøvernes kompetanse
– Beskrivelse av antall og geografisk spredning av de ulike utøverne
– Beskrivelse av omfanget av bruken og karakteristika ved brukerne av alternativ medisin
– Beskrivelse av aktuelle aktørers holdninger til og kunnskap om ulike former for alternativ medisin
– Redegjørelse for hvor alternativ medisin står i forskningssammenheng. Eventuell dokumentert effekt og bivirkninger av ulike former for alternativ medisin bør inngå i redegjørelsen
– Redegjørelse for hvilken plass og betydning ulike former for alternativ medisin har i dag – herunder også eksisterende samarbeid med det etablerte offentlige og private helsevesen. Helsepersonells bruk av alternative terapiformer i pasientbehandling skal inngå i en slik redegjørelse
– Redegjørelse for økonomiske aspekter knyttet til utøvelse av alternativ medisin (eksempelvis i forbindelse med utdanning og honorarer)
– Beskrivelse av situasjonen i andre land som har relevante erfaringer med samarbeid mellom alternativ medisin og etablert offentlig og privat helsevesen
– Redegjørelse for avtaler, dokumenter og holdninger i aktuelle internasjonale organisasjoner som Verdens helseorganisasjon (WHO), Den Europeiske Union (EU) og Europarådet når det gjelder samarbeid mellom alternativ medisin og etablert medisin
2) Gjøre rede for og drøfte hva som kjennetegner (ulike former for) alternativ behandling og slik utøvelse
Herunder også vurdere hva som skiller slike metoder og utøvere fra hverandre og fra offentlig anerkjente behandlingsmetoder og utøvere.
3) Drøfte og vurdere hvorvidt ulike former for alternativ medisin bør ha en plass i tilknytning til det etablerte helsevesenet
– Beskrive eventuelle fordeler og ulemper av medisinsk, pasientmessig og økonomisk karakter knyttet til bruk av alternative behandlingsformer i forhold til etablerte behandlingsformer. Effekt, eventuelt manglende effekt og bivirkninger skal inngå i en beskrivelse av fordeler og ulemper av medisinsk karakter
– Redegjørelsen skal omfatte grunner til og drøfting av hvorfor ulike former for alternativ medisin eventuelt bør ha en plass utenfor det etablerte helsevesenet
4) Drøfte og komme med forslag til hvordan ulike former for alternativ medisin eventuelt kan samordnes med privat helsevesen og offentlig helsevesen på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå
5) Drøfte spørsmål knyttet til registrering/register. Herunder blant annet hensikten med et register, kriterier for å skille ut seriøse utøvere i et eget register og vurdere om eventuell registrering skal være frivillig
6) Drøfte sentrale problemstillinger knyttet til godkjenningsordninger og komme med forslag til eventuelle godkjenningsordninger for grupper av alternativmedisinske utøvere, herunder også krav til utdanning
7) Drøfte og ta stilling til lovtekniske modeller mht. lovregulering av feltet alternativ medisin. Både offentlig godkjent/autorisert helsepersonells og ikke slik helsepersonells utøvelse av ulike former for alternativ medisin skal drøftes her
Lovtekniske modeller kan være;
– revisjon av kvakksalverloven
– regulere alternativmedisinske yrkesutøveres virksomhet gjennom de aktuelle bestemmelsene i straffeloven
– egen lov om alternative terapiformer (jf SOU 1989:60)
8) Drøfte behov for og komme med forslag til aktuelle klageordninger for brukere av alternativ medisin
9) Drøfte konsekvensene av de foreslåtte forslagene
– Gjøre rede for implementeringsutfordringer, eksempelvis av kunnskapsmessig, pedagogisk/informativ og holdningsmessig karakter
– Gjøre rede for økonomiske og administrative konsekvenser.
I tråd med Utredningsinstruksen skal et av forslagene innebære redusert eller uendret ressursbruk.
Bakgrunn for oppnevning
I behandlingen av Nasjonal helseplan (St.meld.nr.41 (1987-1988)) påpekte Sosialkomiteen (jf Innst.S.nr.120 (1988-1989)) at alternativ medisin etter hvert har fått betydelig innpass og utbredelse, og at mange har fått hjelp av alternativ medisin. Komiteen understreket at det på flere felter innenfor alternativ medisin/behandlingsformer kunne være behov for en gjennomgang av hvilken plass disse burde ha innenfor det samlede helsevesen.
I behandlingen av St.meld.nr.37 (1992-1993) om utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid sa Sosialkomiteen i Innst.S.nr.118 (1993-1994) (s. 10) følgende:
«Komiteen vil også understreke viktigheten av tverrfaglig samarbeid om vi skal nå de mål vi har satt for det helsefremmende og forebyggende arbeid. Foruten skolemedisin og de tradisjonelle profesjonene i helsevesenet, ser komiteen det som ønskelig at alternativ medisin får sin plass i dette arbeidet. Etter komiteens oppfatning er det i denne sammenheng viktig å videreføre arbeidet med hvordan man kan skille de seriøse fra de useriøse utøverne på dette feltet.
Komiteen er kjent med at mange benytter seg av alternativ medisin i dag med vellykket resultat. Erfaringer viser at alternativ medisin har noe å tilby ved både fysiske og psykiske lidelser. Komiteen ser det derfor som naturlig at seriøse utøvere av alternativ medisin inviteres med på forsøksprosjekter lokalt med sikte på å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeid.»
I forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.50 (1993-1994) om samarbeid og styring – mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste, uttalte Stortingets sosialkomité i Innst.S.nr.165 (1994-1995) (s. 28-29) blant annet følgende:
«Komiteen vil påpeke at stadig flere pasienter benytter alternativ medisin, men vil understreke at det er viktig å skille mellom seriøs og useriøs behandling. Mange opplever at de blir kvitt lidelser skolemedisinen ikke har klart å kurere.
Blant helsepersonell er det også en økende interesse for å kombinere skolemedisin med alternativ behandling, spesielt innenfor områdene akupunktur og homøopati. Med den økning i utdannelsesinstitusjoner og kursvirksomhet som nå skjer innenfor dette feltet, vil tilbudet kunne vokse sterkt i årene fremover.»
Komiteen mente at en melding om helsetjenesten også burde drøftet forholdet mellom den ordinære helsetjenesten og de mange alternative tilbudene, og viste til behandlingen av Nasjonal helseplan i 1989. Komiteen viste videre til at Regjeringen har igangsatt et eget forskningsprogram for alternativ medisin. Etter forslag fra Sosialkomiteen fattet Stortinget 7. juni 1995 følgende romertallsvedtak vedrørende alternativ medisin:
Vedtak VI «Stortinget ber Regjeringen om å opprette egnede samarbeidsfora bestående av helsepolitikere, fagfolk og representanter for fagforbund innenfor alternativ medisin. Arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av alternativ medisin i et eget register må intensiveres.»
Vedtak VII «Stortinget ber Regjeringen om å oppnevne et helsepolitisk utvalg sammensatt av representanter fra fagdepartement og utvalgte organisasjoner innenfor alternativ medisin for å utrede hvilken plass alternativ medisin skal ha innenfor det samlede helsevesen, både sentralt og lokalt.»
Vedtak VIII «Stortinget ber Regjeringen vurdere en godkjenningsordning av utdanningen innen alternativ medisin i forbindelse med det videre arbeidet med lov om helsepersonell.»
Vedtak IX «Stortinget ber Regjeringen sørge for at arbeidet med å dokumentere effekten av ulike former for alternativ medisin intensiveres. På dette grunnlaget bør det defineres krav til kriterier for seriøse former for alternativ medisin.»
I forbindelse med oppnevningen av utvalget skrev departementet:
«Sosial- og helsedepartementet har allerede oppnevnt en referansegruppe for alternativ medisin som har gitt råd til departementet i forbindelse med departementets oppfølging av vedtakene. Som videre oppfølging av vedtakene oppnevner Sosial- og helsedepartementet i tillegg Alternativ medisin-utvalget. Utvalget får i oppdrag å utrede hvilken plass alternativ medisin bør ha i det samlede helsevesen i Norge. Videre skal utvalget komme med konkrete forslag til hvordan alternativ medisin i praksis kan reguleres.»
Utvalgets sammensetning
Følgende personer ble oppnevnt som medlemmer av utvalget:
– Aarbakke, Jarle, professor, dr.med, Universitetet i Tromsø, leder
– Befring, Anne Kjersti, prosjektleder, Sosial- og helsedepartementet (nå: seksjonssjef, Den norske lægeforening), Oslo
– Bjørgan, Britt Untiedt, sykepleier og soneterapeut, Bergen
– Bjørndal, Andreas N, akupunktør NFKA og homeopat MNHL, Oslo
– Braut, Geir Sverre, fylkeslege i Rogaland
– Bruset, Stig, lege, Lier
– Christie, Vigdis Moe, samfunnsforsker, Universitetet i Oslo
– Fønnebø, Vinjar, professor, dr.med, Universitetet i Tromsø
– Grini, Hanne Karin, interessepolitisk konsulent, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Oslo
– Guttormsen, Laila, sykepleier og naturterapeut, Berlevåg
– Halvorsen, Marit, førsteamanuensis, dr.juris, Universitetet i Oslo
– Ingstad, Benedicte, professor, dr.philos, Universitetet i Oslo
– Mestad, Ingvild, advokat, Kluge Advokatfirma ANS, Oslo
– Pedersen, Tom A, kinesiolog, Bergen
– Risberg, Terje, overlege, Regionsykehuset i Tromsø (nå: dr.med)
– Rygh, Liv H, rådgiver, dr.philos, Statens legemiddelkontroll (nå: fagsjef, Statens helsetilsyn)
– Syse, Aslak, førsteamanuensis, dr.juris, cand.med, Universitetet i Oslo (nå: professor).
Utvalget har hatt samme sammensetning gjennom hele utvalgsarbeidet, men enkelte av medlemmene har, som det fremgår, skiftet stilling og/eller arbeidssted.
Sekretariatsfunksjonen for utvalget har vært ivaretatt av Sosial- og helsedepartementet.
Utvalgssekretærer har vært utredningsleder Kari Bente Sørlie fra utvalgets oppnevnelse til april 1998, utredningsleder Kirsten Been fra 1. september 1997, og utredningsleder Karl Skaar fra 25. mai 1998, de to sistnevnte til utvalgsarbeidets avslutning. Sekretær Kari Mette Sandviken har bistått.