Trygge arbeidsforhold gir større trygghet for pasienter – Faste stillinger for leger i sykehus fra 1. juli 2015

Fra og med i dag, 1. juli 2015, skal det være slutt på unntakssituasjonen i sykehus med å ha halvparten av legene i sykehus i midlertidige stillinger (overleger og assistentleger). Av assistentlegene er det mer enn 90 % som er i midlertidige stillinger. Leger er i gjennomsnitt over 40 år når de får sin første faste stilling.

Hvordan virker det når halvparten av legene er midlertidig ansatte?
Vi snakker om arbeidsforholdene i offentlig finansierte sykehus, virksomheter med risiko som håndterer alvorlig syke, liv og død, som har som hovedoppgave å gi befolkningen avansert medisinsk behandling. Hvordan påvirkes systemet av at halvparten av legene ikke har fast stilling?

Vi vet at risikoen for pasienter øker ved svikt i pasientsikkerhetsarbeidet og ved det presset som kan oppstå overfor legene. Det bidrar til et usunt hierarki, og også et usunt arbeidsmiljø mange steder. Det oppstår uønskede mekanismer ved at flere konkurrerer om korte vikariater, som er nødvendige for å bli spesialist, innenfor et monopol. Det statlige sykehusmonopolet med spesialisering, kan langt på vei definere nivået på pasienttilbudet og arbeidsvilkår. Det handler om legene i «front», som møter mange pasienter og som har vakt om nettene. Leger som arbeider 50-60 timer i uken og av og til 19 timer og mer i sammenheng i vakt.

Befolkningen trenger sykehus med ordnede arbeidsforhold, med faste stillinger som hovedregel. Leger som har trygge nok arbeidsforhold til å kunne stå opp for sine pasienter og som kan si ifra om avvik og ting som ikke fungerer. Leger som kan kreve endringer fordi de tenker nytt og er entusiastiske fagpersoner.

Sykehus har vært kjennetegnet av en sterk hierarkisk struktur med utgangspunkt i «mester – svenn» opplæring. De yngre legene var nederst på «legerangstigen» og måtte innrette seg. I dette systemet var det lite rom for «nytenkning» fra de yngste. Slike hierarkier er ikke like synlige i andre virksomheter med en arbeidspolicy basert på konkurranse om kompetanse, også om de nyutdannede, og med teamarbeid, tilrettelegging og lydhørhet for deres synspunkter, også om endringsbehov. Det skjer endringer i denne retningen også i sykehus, men det tar tid og grunnlaget må være ordnede arbeidsforhold.

Det at arbeidspolicyen i sykehus skiller seg fra andre virksomheter, kan forklares med at leger spesialiserer seg i 8-10 år etter at de er blitt leger, noe som kan kreve en viss mobilitet. Da ordningen med midlertidige stillinger ble opprettholdt, til tross for ny lov med faste stillinger som hovedregel, ble det vurdert som utenkelig at arbeidsgiver ikke skulle investere i legers spesialistløp med veiledning, eller at det skulle representere en risiko for at leger ble «kippet» ut av systemet.

Mye ble endret med helseforetaksmodellen. Det ble et annet fokus på økonomistyring enn tidligere, som ble viktigere enn investeringer i pasienttilbudet og i arbeidsforhold. Disse veivalgene ble ikke problematisert og løftet politisk, men tatt administrativt. Vikariatene ble kortere, helt ned til noen uker, noe som medførte mye administrasjon og oppfølgning. Mulighetene for veiledning og faglig fordypning ble gradvis svekket. Det er også kontinuiteten i spesialistløpene. Et økende antall leger måtte skifte spesialistløp på grunn av manglende dimensjonering og planlegging, eller måtte slutte. Flere fikk oppleve at en kortsiktig økonomisk planlegging erstattet investeringer i ansatte. I årsmeldingen til Likestillingsombudet i 2008, ble sykehusene fremstilt som en «versting» etter flere saker der gravide leger mistet mulighetene for å fortsette i spesialistløpet etter å ha født barn.

Det politiske spillet om faste stillinger
Leger fant seg lenge i dette systemet, men tålmodigheten for Legeforeningen var slutt i 2009. Da hadde Hege Gjessing som leder for de yngre legene og president Torunn Janbu, klart å samle hele foreningen om å kreve omlegging av systemet og faste stillinger. Det ble et tydelig mandat fra landsstyremøtet om å kreve faste stillinger. Det til tross for at noen leger fortsatt så det som utenkelig med faste stillinger, da det kunne føre til at leger klorte seg fast i underordnede stillinger og at de ble en propp i systemet. I denne motstanden var det ingen tanke for hvordan dette gjøres i andre virksomheter gjennom arbeidsavtaler og systemer som ivaretar behovet for mobilitet. Det kan være er et uttrykk for at leger er vant til å bli styrt og «fordelt» ut i landet i turnus – og inn i et spesialistløp, med høy grad av uforutsigbarhet om både arbeidssted og kontinuitet i utdanningen.

Hege Gjessing tok over som president i 2009 og arbeidet med faste stillinger ble intensivert. I desember 2009 var dette tema i Stortingets spørretime. Helseministeren hadde ingen hast og så ikke behovet for endring. Etter en interpellasjon i Stortinget i mai 2010, var helseministeren nødt til å snu. Arbeidsdepartementet hadde reist tvil om ordningen var lovlig, noe som ikke falt i god jord hos eier av sykehusene, helseministeren.

De borgerlige partiene var krystallklare på at denne praksisen måtte endres. Høsten 2010 uttalte Strøm-Erichsen at faste stillinger skulle innføres. Det ble med en uttalelse. Hun viste liten gjennomføringskraft, og mye tålmodighet, og det skjedde lite med saken. Tiden gikk. Det gjorde etter hvert også helseministeren – og Gahr Støre tok over.

Retorikken ble endret. Nå var budskapet at denne viktige delen av arbeidsgiverpolitikken i egne sykehus, ikke var et ansvar for eier av sykehusene, men skulle gjøres gjenstand for et «bytteforhold», altså forhandlinger, med Legeforeningen. Det skulle forhandles om å få faste stillinger. Spørsmålet ble da hva staten ønsket som betaling, mer arbeidstid? Mindre lønn? Det er antagelig første gang i arbeidslivets historie at en arbeidstakergruppe blir bedt om å forhandle om å få faste stillinger.

Det var flere forhold som forstyrret mulighetene til en rask politisk løsning. En konkret rettssak med en lege som krevde fast stilling, bidro til at det politiske arbeidet ble stanset i påvente av rettsavklaring. Da den kom og Høyesterett la til grunn arbeidsgiversiden argumenter om hvor umulig det er med faste stillinger i sykehus, ble det nærmest umulig å få til en politisk løsning.

Helseministeren og eier av sykehusene så seg ikke tjent med å innføre faste stillinger. Eller hadde han fått høre at det var for vanskelig å innføre? Eller at det var et spørsmål som ikke lå på hans bord men hos arbeidsgiverorganisasjonen Spekter?

Det ble ikke et spørsmål om hvordan det virker på arbeidsmiljøet i sykehus og dermed på pasienttilbudet å ha halvparten av legene i midlertidige stillinger. Ordnede arbeidsforhold handler som tidligere nevnt, om mer enn arbeidstakerrettigheter for den enkelte, selv om det også er viktig.

Faste stillinger ble resultatet i meklingen i september 2014
Saken ble løst i forbindelse med hovedoppgjøret i 2014, etter forhandlinger på overtid, og
Riksmekling. Riksmeklingsmannen tok denne meklingen selv. Han skjønte tidlig hvor stor risikoen var for at meklingen ikke ville føre frem. Det er også høyst uvanlig at Riksmekleren må mekle om faste stillinger. Hege Gjessing som hadde holdt i saken fra hun startet som leder for de yngre legene, fikk avsluttet sin presidentperiode med å løse dette spørsmålet, i mekling i september 2014 og med iverksettelse 1. juli 2015.

Det er grunn til å reflektere over hvor ressurser og tid det tok for å innføre ordningen. Selv etter at det forelå en modell for hvordan faste stillinger kunne implementeres som ivaretok både hensynet til arbeidsgiver og til spesialiseringsløpet for den enkelte lege. Arbeiderpartiet som har tatt sterkt til motmæle mot å lempe forsiktig på de generelle reglene for faste stillinger, ønsket ikke å ta det politiske ansvar, eller eieransvaret, for å ordne opp i sykehusene. Etter mange års arbeid var det under den borgerlige regjering det ble tilrettelagt for faste stillinger, selv om det var en annen tone før de inntok regjeringslokalene. Heller ikke Høie så at dette burde vært løst politisk.

Selv om spørsmålet ikke fikk en politisk løsning, men ble løst av Legeforeningen og Spekter, har sykehuseiers mandat til Spekter trolig vært tydelig. Det kan forklare at det tok i underkant av ett år etter skiftet av regjering, å få faste stillinger. Og det er et paradoks at de partiene som reagerer skarpt mot at mulighetene for kortvarig bruk av midlertidighet mykes opp, ikke engasjerte seg i unntakstilstanden i sykehusene med grenseløs bruk av midlertidige stillinger. I dag 1. juli 2015 iverksettes begge endringene.