Nedbygging av behandlingstilbud for unge med angst

I et leserinnlegg i Dagbladet 28.11. 2014 skriver en mor om hvordan behandlingstilbudet ved Østmarka har hatt effekt for hennes sønn og at det nå er besluttet nedlagt. I en leder i VG 29.11. 2014, slås det fast at psykiatrien svikter igjen.

Regjeringen har besluttet å styrke behandlingstilbudet til psykisk syke og rusmiddelmisbrukere, med vekt på tidlig oppfølgning av unge.

Det er en økning i antallet unge som faller ut av videregående skole og ikke får mulighet til å prøve seg i arbeidslivet på grunn av psykisk sykdom. Angst og tvang viser seg å være svært utbredt blant unge og i behandlingen av disse lidelsene finnes det effektiv metoder, uten at det er nødvendig med legemiddelbruk.

Mange går i årevis til poliklinisk behandling uten nødvendig effekt. Ved Østmarka (under St. Olav) har de fått oppsiktsvekkende gode resultater. Intensiv kognitiv eksponeringsterapi med et døgnopphold på tre uker i sammenheng, har gjort at uføre unge blir funksjonsdyktige. De lærer seg å mestre og redusere angst som kommer til uttrykk som tvangshandlinger og sosial fobi. Unge som er motivert for å underlegge seg eksponering for det de frykter mest. Resultatene forklares med at det er døgnopphold og et intensivt behandlingsopplegg. Tre uker kan gjøre mer enn flere år med enkelttimer. Dessuten har fagmiljøet blitt bygget opp over år med å studere resultatet og videreutvikle kompetanse. Nå er det altså slutt hvis St. olav skal bestemme.

Selv om Østmarka har hatt et nasjonalt tilbud og er målet for mange som har slitt med angst og tvang, er det opp til helse midt å bestemme. Det er og har vært lang ventetid på behandling. Det er det eneste tilbudet nasjonalt av sitt slag. 10. november ble det besluttet å legge ned behandlingstilbudet.

Hvordan er det mulig at vi som bruker nesten 60000 per innbygger per år på helse, bygger ned viktige pasienttilbud? Ventid og køer øker, i motsetning til situasjonen i mange andre land, som Nederland.

Hva bruker vi helseressursene på? Og bør ikke de som betaler «gildet» ha større innflytelse på utviklingen. Ja, vi bruker stemmeretten. Men hvilken innflytelse har egentlig de valgte politikere over utviklingen? Ingen politiske partier går til valg på å svekke pasienttilbudet til befolkningen, men hvordan er tilbudet i dag sammenlignet med for ti år siden?

Hvordan er det mulig å legge ned Østmarka som det eneste nasjonale døgntilbudet med god effekt, når Erna Solberg i sin nyttårstale har uttalt at tilbudet til denne gruppen skal styrkes? Bent Høie har sagt det samme.

Det handler om to forhold: 1) definisjonsmakt og 2) økonomi.

1) Behovet for tilbudet ved Østmarka defineres annerledes av de som treffer beslutninger på nivåene over klinikken, enn av de som ser effekten av behandlingstilbudet og av brukerne. Jo, høyere opp i hierarkiet, jo nærmere det politiske beslutningsnivået, men avstanden nedover til pasient og klinikk øker. En annen virkelighet defineres, av flere grunner. Det defineres at jo større enheter desto bedre kvalitet, ukritisk. Det defineres hvor mye vi bruker på helse uten hensyn til hva pengene faktisk brukes på. Det defineres hvordan tilbudet er i dag.

Det handler mye om økonomi, for mye. Og helseressurser brukes til stadig mer, også konsulenttjenester, PR/informasjonskonsulenter og store investeringer, som i IKT og bygg.

Hvilket grunnlag har beslutningstakerne for sine beslutninger?

Det at kunnskap og informasjon fra klinikken ikke følger saken er et prinsipielt og generelt problem i dette systemet.

Det defineres nå som om poliklinisk behandling kan gi samme effekt, mens motivet er økonomisk. Den gruppen som får effektiv behandling av dette tilbudet har allerede gått i poliklinisk behandling over tid, uten nødvendig effekt. Derfor er det et behov for Østmarka.

Det viste seg at beslutningstakerne i RHFet også hadde feil informasjon om antallet henvisninger og ventetid. Det treffes beslutninger på sviktende grunnlag.

2) Vedtaket er truffet på grunnlag av den økonomiske situasjonen i helse midt. Det tas ikke hensyn til de økonomiske effekter av at tilbudet legges ned, ved omfattende og langvarig bruk av poliklinisk behandling (som er mindre effektiv) og at unge er utenfor arbeidslivet.

Dessuten er konkurransen om helseressurser blitt for stor. Med andre formål enn behandling.

Det må stilles spørsmål om sammenhengen mellom politikken som føres av regjeringen – og operasjonaliseringen i styringslinjen til sykehusene.

Hvor fritt skal sykehusene og de regionale helseforetak stå i å bygge ned sykehustilbudet til befolkningen? Og hvilke korrektiver finnes når det treffes beslutninger i strid med befolkningens interesser?

I den konkrete saken kan mye tale for at Helse – og omsorgsdepartementet som øverste ansvarlig for styringen av sykehusene (som eier) og som øverste ansvarlig for helsevesenet i Norge, må foreta en konkret vurdering av denne avgjørelsen, både i forhold til oppfyllelse av «sørge for» ansvaret, der det må vektlegges at dette er et nasjonalt helsetilbud – og i forhold til formelle feil ved vedtaket.

Dersom departementet forholder seg passivt og vedtaket blir stående, blir dette et viktig grunnlag for å endre hele styringssystemet for sykehusene – og for å innføre langt mer effektive korrektiver og rettigheter for befolkningen enn det som er i dag. Befolkningen har for lite effektive rettigheter når det gjelder tilgang på helsetjenester, utfra den utviklingen vi ser de siste årene.

En endring av systemet er helt nødvendig for å unngå at behandlingstilbudet til befolkningen gradvis svekkes!