Hvorfor ikke debatt om offentlig styring?

Agenda tar et godt initiativ i Aftenposten 18.11 til å debattere et av hovedproblemene innen offentlig sektor, men initiativet blir møtt med en «kald skulder» fra Børmer i direktoratet for økonomistyring, 24.11. Når Børmer advarer mot en prinsipiell debatt om NPE, målstyring og finansiering, er det uheldig. Han burde ønsket denne debatten velkommen. Slik våre naboland nå gjør. 

Han sier at «Nøkkelen til å få en bedre styrt offentlig sektor ligger i videreutvikling i den enkelte sektor og virksomhet». Her gjelder ikke et enten eller, men et både og. Selvfølgelig må vi diskutere hvorfor skole, barnevern, politi og helsetjeneste skal bruke stadig mer tid på å rapportere til et raskt voksende byråkrati og på hvordan vi kan kanalisere ressurser dit tjenesten skal gis.

Og dimensjoneringen av ressurser mellom nivået der tjenestene gis til befolkningen og ressurser over dette nivået til byråkrati. Vi må stille spørsmål om hvorfor opplevelsen i mange tjenester er at den blir stadig dårligere,  til tross for økte bevilgninger.

Vi må vite hvordan offentlige ressurser benyttes. Vet vi det? Det vi vet er at tallet på helsekostnader som oppgis til OECD har utelatt mye av forvaltningen (som Hdir og RHFene) og at antallet ansatte på RHF nivået er mellom 3-4000 og ikke 350 slik det er hevdet. Hva med skole, politi og barnevern. Hvor mye bruker vi over nivået det tjenesten gis?

Børmer tar feil når han avviser at NPM fortsatt har betydning. Som OECD påpeker er det flere faser, men styringsideologien lever i beste velgående i Norge, langt bedre enn i land uten så god tilgang på ressurser i offentlig forvaltning. Det styres med mål og krav som kontrolleres, og i mindre grad med tillit til de ansatte, noe som fører til økende og kostbar administrasjon, på flere nivåer. Ressurser benyttes til store investeringer, prosjekter og konsulentjenester. Effekten av denne styringen må diskuteres. Hva oppnås utfra de mål som er satt? Hva er uønskede konsekvenser og hvor mye koster det.

Med økende forvaltning øker også antallet som «kjemper om» å kunne definere en virkelighet i deres interesse, gjerne med hjelp av PR konsulenter, og for fortsatt ekspansjon. 

Når forvaltningen øker, øker avstanden mellom de som treffer politiske beslutninger og folket, og til de som arbeider i tjenesten.  Det gjør også noe med balansen mellom Stortinget og regjering.

• Lovbestemte rettigheter og prioriteringer

På områder der det er rettigheter for befolkningen, som i skole og helse, vil forvaltningen og styringssystemer gjerne forklare at det er dette som er årsaken til økningen i byråkratiet. Altså at det skyldes beslutningene av Stortinget utenfor eget system, egen eierutøvelse og egen forvaltning. Når ministre på toppen av et styringshierarki har brukt denne forklaringen oppnås det at oppmerksomheten rettes bort fra eget ansvar og over på Stortinget. Og mot noe som kan oppleves som «plunder og heft» for et system som ønsker å styre og forvalte økonomien og definere nivået på tjenestene selv. Det kjempes mot det som skal gi befolkningen en trygghet og som er et korrektiv. Men det kan selvfølgelig diskuteres hva som er hensiktsmessige reguleringer av rettigheter – og hvordan de kan få effekt.

Ser man på hvor veksten i byråkratiet har kommet, og tidsbruken tjenesteyter benytter på rapporteringssystemer, har slike rettigheter antagelig for liten betydning. Som retten til tilpasset opplæring i skolen og retten til nødvendig helsehjelp. Formålet med befolkningens rettigheter er å gi nødvendig forutsigbarhet til befolkningen om hva som kan forventes og å forplikte hele styringslinjen for hvordan ressurser benyttes, de er «bundet» på flere nivåer der prioriteringer av samlede ressurser gjøres. Sagt på en annen måte: En bedre sammenheng mellom rettigheter og ressurstilførsel, vil begrense «friheten» til å bruke ressurser på annet, som på konsulentoppdrag, PR tjenester og investeringer. Professor Asbjørn Kjønstad mener slike rettigheter skal binde vedtak  på alle nivåer i styringslinjen slik at det settes av nok ressurser til å oppfylle forpliktelsen, ev at det meldes oppover om behov (Arbeidsrett 2005 s 1-27 – (ARB-2005-1)).

• Brudd på lovkrav og styringssystemets kultur

Styringssystemet har tre valg dersom ressursene er for knappe til å oppfylle retten til nødvendig helsehjelp: 1) Dokumentere situasjonen, be om mer ressurser og sørge for offentlig innsyn, også for Stortinget som har gitt lovkravet. 2) Bryte loven med offentlig innsyn og åpenhet om det 3) Bryte loven og innføre metoder for å skjule at loven brytes.

Det er flere eksempler på at et sterkt styringssystem begrenser betydningen av de rettigheter Stortinget har vedtatt ved å definere de bort eller annerledes, slik Riksrevisjonen har påpekt overfor helseforetakene.  Det er i straffesaker mot Bærum sykehus og i flere media oppslag, blitt avdekket metoder for å ikke følge opp Stortingets vedtak. Stortinget har ved sine vedtak om rettigheter gitt en «bestilling» til eier og forvaltning om å bidra med nødvendige ressurser for å gi befolkningen de tjenester de behøver. Bestillingen  forplikter forvaltningen fra departementet og ned til tjenesten i hvordan ressurser benyttes. Agenda har tatt initiativ til en debatt med stor betydning for hvordan tjenestetilbudet til befolkningen styres. Det burde også direktoratet for økonomistyring hatt stor interesse av.