Autorisasjonsordningen

Faggrupper som er utdannet for å arbeide i helsetjenesten kan søke om å bli omfattet av autorisasjonsordningen for helsepersonell. Helsepersonelloven regulerer ordningen og det gis en oppregning av de grupper som omfattes av autorisasjonsordningen. Videre gis det regler om autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. Begrep «autorisasjon» benyttes etter 2001 for det som tidligere var offentlig godkjenning og autorisasjon. Formuleringen «offentlig godkjenning» knyttes heretter til spesialistgodkjenning.

I § 48 gis det en oppregning av de grupper som omfattes av autorisasjonsordningen. Tidligere hadde 17 av disse gruppene offentlig godkjenning eller autorisasjon. I departementets forslag i Ot.prp. nr. 13 (1998–99) var det foreslått 25 grupper. Ved sosialkomiteens behandling ble apotekteknikere og ortoptister tilføyd listen av autorisert helsepersonell, slik at det ble totalt 27 grupper. Begrunnelsen var for ortoptisters del at de arbeider selvstendig og har utstrakt og direkte pasientkontakt. Med hensyn til apotekteknikere er det begrunnet med at de står for mesteparten av all kunde- og pasientkontakt i apotekene.

– Vilkår for autorisasjon
Loven oppstiller tre vilkår for at grupper skal få autorisasjon. Gruppen må utdannes for å arbeide i helsetjenesten. I dette ligger også et krav til utdanningens innhold. Faggruppens rolle og selvstendighet har også betydning i tillegg til hensynet til å harmonisere autorisasjonsordningene i Norden og EU/EØS.

Når gruppen omfattes av autorisasjonsordningen kan den enkelte søke om autorisasjon etter å ha oppfylt de krav som stilles til utdanning, ev praksis og egnethet.

– Ved tvil skal Stortinget beslutte
Forskriftshjemmelen i helsepersonelloven § 48 var omstridt i Stortinget (Innst nr 58 1998-99). Oppregningen av hvilke grupper står i bestemmelsen, noe som tilsier lovendring.

Høyre og de borgerlige partiene tok til orde mot at departementet i forskrift skulle vedta nye grupper med autorisasjon, men Ap med flertallet stemte for. Men det ble uttalt at departementet skal utvise en viss tilbakeholdenhet med kontroversielle beslutninger og at det må forholde seg til de tre vilkårene som er satt, jf Ot prp nr 13 (1998-1999). Der er således tvilsomt om departementet i denne saken har myndighet til å ta stilling til om manuellterapeuter som gruppe skal gis autorisasjon.

Det forutsettes at Stortinget skal behandle saker med tvil og at delegasjonen ikke er til hinder for at spørsmål om autorisasjon forelegges for Stortinget på generell basis.

– Autorisasjon og trygderefusjon
Ordningen med trygderefusjon er i dag ikke knyttet til autorisasjon, men til avtaler mellom kommuner og regionale helseforetak med helsepersonell med bestemt kompetanse, jf folketrygdloven kapittel 5. Det omfatter grupper med autorisasjon og med spesialistgodkjenning. Både fysioterapeuter og manuellterapeuter er omtalt i folketrygdloven § 5-8. For psykologer gjelder trygderefusjon godkjente psykologspesialister, jf folketrygdloven § 5-7, som har avtale. Adgangen til sykmelding følger av lovgivning. Det kan inngås avtaler med kommuner og de regionale helseforetak. Trygderefusjon og muligheter for sykemelding er således ikke et argument for autorisasjon.

– Autorisasjon og spesialistgodkjenning
Dersom en gruppe allerede har autorisasjon med kan videreutdanning eller spesialisere seg innenfor ulike fagretninger, kan spesialistgodkjenning benyttes for å godkjenne påbygningsdelen. Loven regulerer spesialisgodkjenninger.

I den aktuelle saken vedrørende manuellterapeuter er dette aktuelt. De hensyn som begrunner forslaget om å gi fysioterapeuter med tilleggsutdanning i manuellterapi, ivaretas ved å utvide spesialistgodkjenningsordningen til å omfatte fysioterapeuter med videreutdanning innenfor manuellterapi.

Ansvarsforholdene i helsetjenesten påvirkes ikke av at en gruppe med autorisasjon oppnår å få en ny autorisasjon etter videreutdanning.