Beordring av yrkesgrupper i 2014?

Ved mangel på yrkesgrupper i deler av landet, særlig de nordligste deler, har beordring vært benyttet. Av lærere, politi, sykepleiere, leger og andre.

Dette er i dag uvanlig, bortsett fra fastleger. Fastleger er i forskrift beordret til å arbeide på kommunens legevakt, noe som antagelig er noe av forklaringen på at denne tjenesten er ansett for å ha størst variasjon i kvalitet. Med «soveputen» beordring er ikke de som skal arbeide i tjenesten i posisjon til å stille krav til utstyr, bemanning og lignende. I en krise som verken kunne forutsees eller som kan løses på annen måte, kan det tenkes at et ekstremt virkemiddel som kortvarig beordring har en funksjon, men ikke for å bøte på svikt i arbeidsgiverpolitikken eller på ordinære vilkår for å rekruttere. Det må også ses i sammenheng med hva staten bidrar med for å utdanne tilstrekkelig antall personer. I helse har staten påtatt seg mye ansvar for både eierskap for sykehus og utdanning.

Beordring av leger, lærere, sykepleiere til å arbeide i deler av landet er utenkelig i 2014, for de fleste. Men ikke for alle:

http://www.nationen.no/politikk/ap-vil-tvinge-leger-til-distriktene/

Siste avsnitt i artikkelen bygger på telefonsamtale med statistikksjef Anders Taraldset i Dnlf, men det er utelatt en presisering av at disse tallene bare gjelder fastlegene.

Beordring til hva og av hvem?
Helseministeren eier sykehusene og er ansvarlig for antallet turnusplasser og i spesialisering. Under spesialisering arbeider leger fullt men må gjennomføre prosedyrer og opplæring samtidig. Det er et langvarig løp. Selvfølgelig ligger det muligheter for å dekke andre behov gjennom utdanningssystemet, men beordring? Og hvilke effekter har det dersom staten som eier av sykehus og ansvarlig for arbeidsvilkår og ansettelsesforhold bruker pålegg om å flytte og bli ansatt i egne virksomheter? Og hva er effekten av beordring på helsetjenesten?

Hva skal det beordres til?
Noen kommuner har over tid hatt svikt i rekruttering. Men det har gått forbausende sakte med endring av kommunestruktur, noe som må til for å styrke grunnlaget for rekruttering. Det er vanskelig å rekruttere fastleger for å gi allmennlegetjenester på dagtid, når de samme fastleger skal ha ansvaret for døgnkontinuerlig legevakt. Ved samarbeid mellom kommuner kan belastning med legevakt reduseres og rekrutteringsmulighetene styrkes. Beordring til sykehus: til de samme ansettelsesforhold leger har i dag? Midlertidige stillinger til legene er 42 år? Dette er en umulig vei, men det kan åpne seg uante muligheter dersom sykehusene nå tilbyr ordnede arbeidsforhold til leger i spesialisering med faste stillinger. Hvorfor blir ikke det benyttet i Nord – Norge det rekrutteringssvikten er størst?

Faste stillinger er tross alt hovedregelen i norsk arbeidsliv, selv om det ikke er innført i sykehus for mer enn under halvparten av legene.

– import av spesialister
Det er en satsning i nord på fortsatt import av legespesialister, i dag importeres mer enn 20 %. Det er merkelig at ikke rike Norge kan sørge for nok kapasitet til å utdanne egne og at de som har avlagt eksamen på medisinsk embetsstudie ikke får turnusstillinger og plass i spesialiseringsløpet umiddelbart. Her er det kø og for dårlig kapasitet. Det kuttes i kostnader for utdanning. Samtidig øker legemangelen.

Nå vet vi at Helse nord skal importere legespesialister fra Spania. Spania med langt færre leger per innbygger enn Norge. Hvordan kan det forsvares at Spania skal betale for spesialistutdanningen til disse legene? Det forsvares med at det er «etisk import», hva mener Helse Nord er etisk? Og hva er den egentlige begrunnelsen? Når RHF blir gjort om til forvaltningsenheter, hvis de blir det, eller lagt ned, så må en av grunnene være behovet for åpenhet om alle spørsmål og å få slutt på at offentlige ressurser brukes på å skape et «glanset» bilde. Befolkningen og Stortinget har faktisk allerede i dag krav på å få vite.

– hvordan dekke behovet
Svaret er uansett ikke beordring. Myndigheten må først ta ansvaret for vanlige og ordnede arbeidsforhold for leger i spesialisering og tilstrekkelig kapasitet i turnus og spesialistløpet. Det bør også tilrettelegges for at kommunene får stabil arbeidskraft gjennom å bygge på prinsippene i fastlegeordningen og begrense legevaktbelastningen. Det er ingen grunn til at medisinerstudentene skal vente med å få brukt og videreutviklet sin kompetanse, eller er det det i og med at kapasiteten på turnusstillinger er så begrenset?

– fakta og planlegging
Vi har et enormt helsebyråkrati i Norge som ikke rapporteres i sin helhet til OECD. Heller ikke dette er det full åpenhet om, men ved manuell telling går det å få oversikt.

En viktig oppgave er å planlegge behovet for leger og annet helsepersonell. For å klare det må man ha fakta. Det gjelder fakta om behov, antallet i utdanning i landet og utlandet og om hvordan de kan sluses inn i et spesialistløp uten venting. Gjøres det i dag?

Myndighetene bør også bygge på fakta om behovene i befolkningen, køer og ventetid, pasientsikkerhet, effekter av samhandlingsreformen. Fakta bør erstatte kampanjer og bruk av konsulenter som skal bygge en virkelighet. Hvordan styre hvis utgangspunktet er feil?

Riksrevisjonen har pekt på at nettopp dette er en utfordring som gjør at «kursen» ikke justeres i tide og at vi bruker enorme ressurser på å kjempe om hva som er den virkelige virkelighet.

——————–

Anders Taraldset i Dnlf har over flere år arbeidet med å gi Hdir informasjon om fakta. Her er hans reaksjon:
Legeforeningen har gjennom svært mange år påpekt behovet for å øke av kapasiteten i spesialistutdanningen for å ikke øke avhengigheten av import av spesialister fra utlandet. Da jeg var i Nasjonalt Råd i 2010 for å snakke om dette basert på beregningene i vår utredning om spesialistutdanningen, hadde HDIR laget et mot-notat til våre beregninger, og jeg ble møtt av massiv motstand i Nasjonalt Råd. Bortsett fra enkelte stemmer fra Legeforeningen, var det overhodet ingen antydning til støtte for dette i Nasjonalt Råd. Da jeg leverte nye beregninger til HDIR i desember 2011 på direkte bestilling fra HDIR, ble disse beregningene umiddelbart lagt til side. I januar 2012 lovte HDIR meg et snarlig møte om disse beregningene. Jeg venter stadig….. Legeforeningen har i stedet presentert disse beregningene direkte for Stortingets sosialkomité….

Vedr Spania:
OECDs nyeste tall viser at Spania har 3,8 leger per 1000 innbyggere, mens Norge har 4,6 leger per 1000 innbyggere (korrekte og oppdaterte tall fra Anders Taraldset, SSB har ikke greid å rapportere korrekt til OECD etter 2010 da de rapporterte 4,1).
———————-