Retten til å nekte øyeblikkelig hjelp

En pasient døde på Ahus etter å nektet blod. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Pasient-dode-etter-nei-til-blodoverforing-6442337.html#.UzravaM4XIU. Det er er under noen forutsetninger helt lovlig.

I forrige blogginnlegg skrev jeg om plikten til øyeblikkelig hjelp og at slik hjelp skal gis uavhengig av pasientens tillatelse. Det er noen unntak. Den enkelte kan nekte å motta blod og å avbryte en pågående sultestreik når noen lovbestemte vilkår er oppfylt. Døende har en rett til å nekte livsforlengende behandling. Disse tre unntakene fremgår ved at det er henvist fra helsepersonelloven § 7 til pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 lyder slik:

«Pasientens rett til å nekte helsehjelp i særlige situasjoner

Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik.

En døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling. Er en døende pasient ute av stand til å formidle et behandlingsønske, skal helsepersonellet unnlate å gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende tilkjennegir tilsvarende ønsker, og helsepersonellet etter en selvstendig vurdering finner at dette også er pasientens ønske og at ønsket åpenbart bør respekteres.

Helsepersonell må forsikre seg om at pasient som nevnt i første og annet ledd er over 18 år og ikke er fratatt rettslig handleevne på det personlige området, og at vedkommende er gitt tilfredsstillende informasjon og har forstått konsekvensene for egen helse ved behandlingsnektelsen.» 

En pasient over 18 år kan nekte på «grunn av en alvorlig overbevisning» å motta blodoverføring eller å avbryte en sultestreik. Det er imidlertid en forutsetning av vedkommende er «gitt tilfredsstillende informasjon og har forstått konsekvensene» av behandlingsnektelsen, det vil si for egen helsesituasjon. Helsepersonell må respektere denne beslutningen selv om det kan medføre at pasienten dør under behandlingen, noe som kan være vanskelig for helsepersonell å akseptere.

Det påhviler helsepersonell et ansvar for å være oppmerksomme på om  behandlingsnektelsen skyldes manglende evne til å forstå sin egen situasjon, noe som kan skyldes sykdom, alder, modning eller andre forhold som kan påvirke vedkommendes forutsetninger. Det må også være tid nok til at vedkommende har fått informasjon. 

Slik bestemmelsen er formulert kan det ikke være tilstrekkelig at pasienten plutselig bestemmer seg for å nekte blodoverføring uten noen begrunnelse. Kravet til overbevisning kan tilsi at helsepersonell må forsikre seg om at pasientens uttrykte ønske ikke skyldes psykisk sykdom –  eller et lite veloverveid innfall. Helsepersonell må også forsikre seg om at pasienten er i stand til å fatte en slik beslutning, og har forstått konsekvensene av den.

Det er også tvilsomt at det er tilstrekkelig å levere fra seg et «testament» der det står at man ikke vil ha blod i en akuttsituasjon. Slik lovkravet er utformet må det være tid og rom for vurderinger i den aktuelle situasjonen, der behandling kan være avgjørende for å opprettholde livet. Det kan reises spørsmål om en pasient har tilstrekkelig informasjon dersom vedkommende legger til grunn at behandlingen uansett ikke vil gjøre noen forskjell (jf debatten om blodoverføring).

Foreldre kan ikke nekte blodoverføring på vegne av sine barn. I denne situasjonen kan helsepersonellet iverksette behandling uten å overføre foreldremyndighet til barneverntjenesten (slik ordningen var før 2001), med utgangspunkt i at helsepersonelloven § 7 gjelder.

Døende mennesker har rett til å motsette seg livsforlengende behandling. Begrepet døende er her et objektivt vilkår som innebærer at pasienten innen nærmeste fremtid vil dø, og at det ikke er utsikt til helbredelse eller bedring. I realiteten innebærer det en rett for pasienten til å hindre at ”dødsprosessen” forlenges gjennom behandling. 

Er en døende pasient ute av stand til å formidle et behandlingsønske, skal helsepersonellet unnlate å gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende tilkjennegir tilsvarende ønsker og helsepersonellet etter en selvstendig vurdering finner at dette også er pasientens ønske, og at det åpenbart bør respekteres.

Behandlingsnekt kan være vanskelig å håndtere, og utfordringen vil være å få klarhet i hvor rasjonelt standpunktet i realiteten er. Dersom man er i tvil om grunnlaget for å nekte for eksempel blodoverføring, det vil si om vedkommende er overbevist eller har innsikt i konsekvensen av sin beslutning, så kan behandling gis. Helsepersonell som redder liv, vil neppe komme i rettslig ansvar på dette grunnlaget.

For en alvorlig syk kan ønsket om å avslutte en smertefull behandling være gjennomtenkt, selv om konsekvensene blir et kortere liv. Når et gammelt og muligens døende menneske i sykehjem motsetter seg overflytning til sykehus for akutt behandling, reises spørsmålet om denne beslutningen skal respekteres. Dersom vedkommende er i en situasjon der akutt behandling behøves og det er høyst usikkert om vedkommende er døende, bør pasienten gis slik behandling, men å gjennomføre en tvangsmessig flytting kan være mer tvilsomt. At en person nekter livsforlengende behandling, innebærer uansett ikke at vedkommende ikke skal gis forsvarlig omsorg og pleie.