Plikten til å gi «øyeblikkelig hjelp»

Leger, tannleger, jordmødre og psykologer har i mange år hatt en plikt til å gi øyeblikkelig hjelp som også gjelder i fritiden. Den utløses i akutte situasjoner hvor hjelp er nødvendig for å redde liv eller for å avhjelpe en situasjon som kan føre til alvorlige skader.

Helsepersonell er ikke alene om å ha en hjelpeplikt. Enhver innbygger har hjelpeplikt i henhold til straffeloven § 387. Den er slik:

”Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Maaneder straffes den, som undlader, uagtet det var ham muligt uden særlig Fare eller Opofrelse for ham selv eller andre,
1. efter Evne at hjælpe den, der er i øiensynlig og overhængende Livsfare, eller
2. gjennem betimelig Anmeldelse for vedkommende Myndighed eller paa anden Maade efter Evne at afverge Ildsvaade, Oversvømmelse, Sprængning eller lignende Ulykke, der medfører Fare for Menneskeliv.
Saafremt paa Grund af Forseelsen nogen omkommer, kan Fængsel indtil 6 Maaneder anvendes.”

Helsepersonells plikt til øyeblikkelig hjelp går lenger enn den alminnelige hjelpeplikt som gjelder oss alle. Fra 2001 fikk helsepersonell samme plikt, uavhengig av profesjon. Helsepersonells hjelpeplikt følger av helsepersonelloven § 7.

«§ 7.Øyeblikkelig hjelp
Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.

Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser.

Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen.»

Å unnlate å gi slik hjelp dersom vilkårene er oppfylt, kan føre til rettslig ansvar, noe som på den annen side betyr at det vanligvis er bedre å yte en innsats – selv om situasjonen er uforberedt og man ikke har nødvendige hjelpemidler til rådighet – enn å la være å gjøre noe. Hjelpeplikten får betydning for hvilke krav som kan stilles i situasjonen. Dersom antallet klagesaker kan være en målestokk på befolkningens forventninger, kan det tas til inntekt for en raushet til de handlinger som gjøres i en akutt situasjon utenom arbeidstid og arbeidssted. Det er også få saker som ender med disiplinærreaksjoner.

Hjelpeplikten er, i likhet med den som gjelder for oss alle, begrenset av hva den enkelte evner å gi av hjelp. Det kan være å gi en pasient akutt hjelp for å holde liv i vedkommende i påvente av at han eller hun kan bringes til sykehus med nødvendig utstyr, eller å legge pasienten i stabilt sideleie for å kunne tilkalle assistanse. Enhver gir den hjelpen han eller hun evner ut fra situasjonen, noe som medfører at det stilles andre krav til en lege enn til en hjelpepleier.
Det forventes at det gis hjelp ut fra hvordan situasjonen er og med de hjelpemidler som finnes til rådighet. I loven er det understreket at hjelpen skal vurderes ut fra hvordan den konkrete situasjonen fortonte seg, og ikke ut fra etterpåklokskap eller hva som er ideell helsehjelp.

Plikten til å gi aktuell hjelp gjelder når hjelpen er “påtrengende nødvendig”. Med dette menes at det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av helsetilstanden og et akutt behov for undersøkelse og behandling har oppstått. Da skal det gis hjelp med en gang. Hjelpen kan bestå i å gjenopprette og/eller vedlikeholde vitale funksjoner for å forhindre eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom og lignende. Smertelindring vil være aktuelt ved alvorlige smertetilstander, som også omfattes av plikten til å gi øyeblikkelig hjelp.

Undersøkelsesplikten går lenger enn plikten til å gi behandling
Om det foreligger en øyeblikkelig-hjelp-situasjon, avgjøres ut fra de opplysningene som foreligger. Dersom man blir feilinformert eller får mangelfulle opplysninger, vil ikke vedkommende komme i rettslig ansvar dersom det ikke var grunn til å undersøke situasjonen nærmere. Ved tvil skal lege tilkalles for å foreta nødvendige undersøkelser. Det innebærer med andre ord en undersøkelsesplikt som går lenger enn selve hjelpeplikten. Det er ikke meningen at alle tenkelige undersøkelser skal gjennomføres, bare de undersøkelsene som anses nødvendige for å avdekke om det foreligger en øyeblikkelig-hjelp-situasjon. Begrensningen ligger også i at man må være kvalifisert til å utføre undersøkelsene og i stand til det under de rådende omstendighetene. Plikten gjelder også om pasienten er i en slik psykisk tilstand at vedkommende utgjør en fare for andre. I slike tilfeller er det kun snakk om å avhjelpe situasjonen. Det er ikke aktuelt å benytte bestemmelsen om øyeblikkelig hjelp som grunnlag for tvangsinnleggelse. I så fall må kriteriene i loven om psykisk helsevern være oppfylt.

Skal gi akutt hjelp selv om pasienten nekter
Plikten til å gi øyeblikkelig hjelp gjelder også når en pasient ønsker å påføre seg selv skade. Denne holdningen kommer også til uttrykk i strafferetten, ved at både medvirkning til selvmord og medvirkning til at noen påfører seg selv alvorlig helseskade er straffbart. Handlinger som i utgangspunktet er rettsstridige straffes derimot ikke dersom de er foretatt i nødrett eller nødverge. Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp fritar helsepersonell for å ta stilling til om pasienten egentlig ønsker å dø eller skade seg selv. Helsepersonell kan konsentrere seg om å hjelpe vedkommende ut av den akutte situasjonen.

Pasienters muligheter og rett til å nekte hjelp
Pasienters mulighet og rett til å nekte behandling eller til å medvirke i behandlingen er normalt liten i akutte situasjoner, både faktisk og rettslig, og må som hovedregel vike for helsepersonells hjelpeplikt. Dette følger både av regler om nødrett og av helsepersonells profesjonsansvar. Hjelpeplikten er begrunnet i tradisjonell etikk og i et verdivalg som sier at den enkelte skal bidra til å hjelpe andre i nød, under henvisning til respekten for liv. Disse forholdene, sett i sammenheng med den tidsnøden som foreligger, er begrunnelsen for at den enkeltes selvbestemmelsesrett er innskrenket i slike situasjoner. Unntak fra dette følger av pasientrettighetsloven § 4–9. Den gjelder blodoverføring, avslutning av sultestreik og det å nekte livsforlengende behandling for døende, med særskilte vilkår regnet opp i bestemmelsen, blant annet en 18 års grense.

Hjelpen skal gis med en gang når det er ”påtrengende nødvendig”
At hjelpen skal være “påtrengende nødvendig”, innebærer en tidsavgrensning. Når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp og faren er over – eller hvis pasienten er døende og det ikke kan ytes adekvat hjelp – opphører plikten til å gi øyeblikkelig hjelp. I lovbestemmelsen er det uttrykkelig sagt at plikten opphører i “… den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen”. Med annet kvalifisert helsepersonell menes her personell med samme eller bedre kvalifikasjoner til å gi helsehjelp i den aktuelle situasjonen. Men helsepersonell kan som utgangspunkt ikke fritas for hjelpeplikten ved å overlate pasienten til annet helsepersonell som ikke har faglig kompetanse til å gi den hjelpen de selv evner å gi. Man kan imidlertid overlate pasienten til en med dårligere kompetanse enn en selv, såfremt pasienten får forsvarlig hjelp. En slik arbeidsfordeling kan være nødvendig for å kunne prioritere pasienter ut fra det som er medisinsk adekvat og forsvarlig.

Det ligger i plikten til å gi øyeblikkelig hjelp at hjelpen skal ytes så snart som mulig. Dette tilsier at hjelpeplikten ikke opphører ved at pasienten av praktiske eller økonomiske grunner overføres til et annet behandlingsnivå, såfremt hjelpen kan ytes av legen der pasienten er. En slik overføring kan først skje etter at den akutte situasjonen er avhjulpet.

Denne bestemmelsen gjelder først og fremst utenom arbeidsforholdet der det foreligger rutiner og regler for prioritering av pasienter, men den vil styre tjenestestedets rutiner for å motta og behandle personer. Kommunen eller helseforetaket har også en særskilt plikt til å organisere en øyeblikkelig-hjelp-tjeneste.

Plikten gjelder også i fritiden
Plikten til å gi øyeblikkelig hjelp understreker at helsepersonell har et ansvar også utenom det ordinære arbeidet, og den gjelder uavhengig av om situasjonen oppstår utenfor eller innenfor virksomheten. Dersom en pasient faller om på fastlegens venteværelse, utløser det en plikt til å gi øyeblikkelig hjelp, noe som får direkte betydning for prioriteringen mellom pasientene der og da.