Barns rettigheter

Barns posisjon er endret på flere områder de siste 50 årene. Barn har fått flere rettigheter overfor foreldre og i samfunnet. Selv om barns juridiske rettigheter er styrket, lever noen barn under uverdige forhold og med omsorgssvikt som kan være vanskelig å oppdage.

Norge sluttet seg til FNs barnekonvensjon i 1990. Barnekonvensjonen er en del av menneskerettsloven. Norge er forpliktet til å innrette lovgivningen og myndighetsutøving i samsvar med innholdet i konvensjonen. I barnekonvensjonen er det bestemmelser om barns rett til helsehjelp og til omsorg. Det er også en plikt til å vise respekt for familien. Barn og unges rettigheter er regulert av flere lover.

Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og utvikling. Ved avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. 

Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

Barneloven regulerer forholdet mellom foreldre og barn, med særlig vekt på foreldres ansvar for å sørge for at barns omsorgsbehov dekkes. I loven er det ulike aldersgrenser for barns rett til selvbestemmelse, og bestemmelser som regulerer forholdet mellom foreldrene når disse ikke bor sammen. Barnevernloven kan komme til anvendelse når foreldre av ulike grunner ikke makter å gi barnet nødvendig omsorg og oppfølging.

Pasient- og brukerrettighetsloven regulerer retten til helsetjenester, med ulike aldersgrenser for samtykke og selvbestemmelse.

Foreldre skal bidra til at barn får dekket sine behov, også for hjelp fra helse- og omsorgstjenesten, ved å bringe barna til helsetjenesten og eventuelt ved annen form for oppfølging.

Helsetjenesten skal tilrettelegge slik at barnet får helsehjelp og får ivaretatt sine særskilte behov.

Dersom det foreligger gode grunner for å anta at barn blir utsatt for mishandling eller alvorlig omsorgssvikt, skal personell innenfor helse- og sosialtjenesten varsle barneverntjenesten.

Barneverntjenesten skal sørge for at barn får nødvendige omsorgsbehov dekket når foreldrene ikke makter å ivareta denne oppgaven.

Ved mistanke om at barn blir utsatt for alvorlige straffbare handlinger, herunder at de risikerer kjønnslemlestelse (omskjæring), skal politiet varsles.

Foreldres omsorgsansvar
Foreldre er gitt rettigheter og plikter for å ivareta sine barn. Foreldres omsorgsansvar står sentralt i lovgivningen, både gjennom de forpliktelser foreldre er pålagt, og gjennom fullmakter og rettigheter til å ivareta barns interesser. Normalt er foreldre de beste og nærmeste til å ta dette ansvaret. Men det er inntatt begrensninger for hva foreldre kan beslutte i normalsituasjoner – og en adgang til å gjøre inngrep i foreldres myndighet når forvalteransvaret ikke ivaretas til barns beste.

Omsorgsansvaret kommer direkte til uttrykk i barneloven. I samme lov gis det bestemmelser om myndighet til å forvalte barns interesser, men slike bestemmelser finnes også i en rekke andre lover.

Hovedregelen er i § 30 der det står at barn har krav på ”omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret.” I dette ansvaret ligger også en rett og en plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold med de grensene som følger av lovens §§ 31 til 33. Det er gjort helt klart i loven at foreldreansvaret skal utøves ut fra hva som er barnets interesser og behov. Den eller de som har foreldreansvaret skal gi barnet omsorg, oppdragelse og forsørgelse samt sørge for at barnet får utdanning etter evne og ønske.
Det er et krav at barn skal bli tatt hånd om på en måte som ikke utsetter deres fysiske eller psykiske helse for skade eller fare. Barn skal ikke utsettes for bruk av vold.Det er egne regler om økonomiske forhold i vergemålsloven.

Dersom en forelder dør, har den gjenlevende ektefelle foreldreansvaret alene, jf § 38. Dette gjelder selv om den avdøde hadde foreldreansvaret alene.

Dersom ingen lenger har foreldreansvaret for barnet, skal lensmannen eller tingretten få opplysning om det i dødsfallsmeldingen. Andre enn foreldrene kan kreve å få foreldreansvaret til barnet etter dødsfall etter reglene i § 63.

Barn og unges selvbestemmelsesrett omfatter en rett til å bli hørt, tatt med på råd og til å bestemme. Foreldre, andre barnet bor hos eller som har med barnet å gjøre, er pålagt å la barn bli hørt i avgjørelser som gjelder personlige forhold for barnet og ta barnet med på råd. Denne plikten følger av barneloven § 31 og innebærer at foreldre skal tilrettelegge slik at barn kan få økende innflytelse etter alder og modenhet. I loven er inntatt noen aldersgrenser som gjelder i tillegg til de generelle regler om barnets innflytelse.

Ved fylte 7 år skal barnet få si sin mening og bli hørt, før avgjørelser om personlige forhold for barnet tas. Det gjelder blant annet om hvem barnet ønsker å bo hos når foreldre vil bo hver for seg. Ved fylte 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Ved fylte 15 år skal barnet selv kunne avgjøre valg av utdanning. Det samme gjelder om barnet vil være medlem av – eller melde seg ut av – foreninger. Foreldrene skal gi barnet stadig større selvbestemmelse over egne personlige forhold frem til barnet er myndig.