Barns rett til helsehjelp

Som omtalt i forrige innlegg er det flere bestemmelser som stiller krav til tilrettelegging for at barn kan ivareta egne interesser. Innenfor helse har barn de samme rettigheter som andre i tillegg til ordninger som bare gjelder barn.

Barn har rett til helsehjelp som andre pasienter, se pasient- og brukerrettighetsloven kap.2. Retten til nødvendig helsehjelp er endret med virkning fra  2015 og innebærer krav på vurdering og tilbakemelding innen 10 dager. Selve rettigheten er omtalt i et annet blogginnlegg.

Informasjon skal være tilpasset barn. I helsepersonelloven
§ 10a er det en regel om barn som pårørende til psykisk syke mv. Noen andre regler som særskilt gjelder for barn:

Selvbestemmelse for barn og unge innen helsetjenesten
Aldersgrensene kommer inn både når det gjelder muligheter til å samtykke til hjelp fra helse- og sosialtjenesten og til å la være å akseptere slik hjelp. Aldersgrenser har også betydning for mulig hetene til å styre taushetsbelagt informasjon om en selv gjennom samtykke.

Helserettslig myndighetsalder
Den helserettslige myndighetsalderen er 16 år. Det betyr at barn og unge etter fylte 16 år som hovedregel selv kan gi samtykke til behandling, velge bort behandling eller styre informasjon om seg selv. Mens hovedregelen for barn og unge under 16 år er at den eller de som har foreldreansvar eller daglig omsorg (heretter kalt foreldre, selv om denne rettigheten kan være overført til barneverntjenesten) fatter slike beslutninger, jf. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–4. Dersom barneverntjenesten har overtatt ansvaret for barn under 16 år, er det barneverntjenesten som skal motta informasjon, gi samtykke eller velge bort behandling.

Barn mellom 12 og 16 år skal høres
Foreldre skal sørge for å ”høre” og samhandle med barn som er mellom 12 og 16 år. Retten til informasjon følger samtykkekompetansen. Barn over 12 år skal få uttale seg om alle spørsmål som gjelder egen helse, og den eller de med foreldreansvaret skal legge økende vekt på hva barnet ønsker ut fra dets alder og modenhet. Det har fått den konsekvensen at sykepleieren skal gi både barn og foreldre informasjon når barnet er mellom 12 og 16 år.
Grensen på 16 år gjelder ikke som helserettslig myndighetsalder i alle situasjoner. Også barn ned til 12 år kan bestemme dersom helsepersonellet mener det foreligger særskilte grunner til at foreldrene ikke skal involveres.

I noen situasjoner skal foreldre til barn over 16 år involveres
Dersom helsepersonell er i tvil om hvorvidt et inngrep er adekvat og nødvendig, kan det også være grunnlag for å trekke inn foreldrene selv om barnet er over 16 år, for eksempel når det er nødvendig at foreldre informeres for å kunne gi ungdommen nødvendig oppfølging.
Når ungdom mellom 16 og 18 år ikke har samtykkekompetanse på grunn av psykiske eller fysiske forstyrrelser eller lignende, er det den eller de som har foreldreansvar som samtykker på ungdommens vegne. Dersom pasienten er over 18 år og ikke er i stand til å velge hvem som skal være nærmeste pårørende, vil det også være foreldrene som anses som nærmeste pårørende, med mindre pasienten er gift eller lever i ekteskapslignende forhold.

Informasjon begrunnet i foreldres omsorgsansvar
I pasient- og brukerrettighetsloven § 3–4 er det en ny regel om at foreldre skal informeres selv om barnet deres er over 16 år, men under 18 år. Vilkåret er at opplysningene er nødvendige for å ivareta foreldreansvaret. I denne sammenhengen vises det til foreldres omsorgsansvar, som er regulert i barneloven § 30. Det kan dreie seg om opplysninger om hvor barnet oppholder seg, for eksempel at ungdommen er innlagt på sykehus. Det kan også være snakk om opplysninger som tilsier særskilt
oppfølgning fra foreldrene.

Typisk er opplysninger om at ungdommen har psykiske lidelser, er suicidal, misbruker rusmidler eller blir utsatt for overlast eller overgrep. Foreldrene skal alltid opplyses om at ungdommen oppholder seg i sykehus. For å motvirke tillitsbrudd bør helsepersonell i slike situasjoner gi ungdommen beskjed om at foreldrene må informeres, og gi vedkommende mulighet til å være med på å avgjøre hvordan informasjonen skal gis.

Barn som nekter å la seg behandle mot foreldrenes vilje
Barn under 16 år kan i visse tilfeller nekte å bli behandlet
Barn nekter til tider å la seg behandle, mot foreldrenes vilje. Hovedregelen er da at helsepersonell skal forholde seg til en slik nektelse som utgangspunkt for nærmere vurdering, med unntak for de akutte situasjonene. I pasient- og brukerrettighetsloven § 4–4 slås det fast at også barn har en selvbestemmelsesrett som øker med alder og modenhet. Det kan innebære at barnets nekting av å bli behandlet må respekteres, selv om barnet er yngre enn 16 år.
Dersom foreldrene ønsker å gjennomføre et inngrep som i utgangspunktet er unødvendig, for eksempel justering av utstående ører, må barnets vilje respekteres. I slike situasjoner kan inngrepet utsettes, eventuelt i påvente av at barnet skifter standpunkt. Dersom det gjelder et inngrep som anses nødvendig og barnets standpunkt er irrasjonelt, kan ansvaret for beslutningen ikke overlates til barnet. I slike situasjoner må helsepersonell sørge for å ha tilstrekkelig tid til å informere og bearbeide barnet. Uansett situasjon må helsepersonell ta barn på alvor og bruke tid på å kommunisere direkte med dem.

Foreldre som nekter barn behandling
Foreldre kan ikke nekte barn nødvendig helsehjelp
Foreldre kan velge å la være å benytte fastlegen eller helsestasjonen til barnet og i stedet benytte annen helsehjelp. Helt klart er det at foreldre ikke kan nekte barn øyeblikkelig hjelp. Foreldre kan heller ikke nekte barn nødvendig helsehjelp. Hovedregelen her må være at helsepersonells hjelpeplikt i henhold til helsepersonelloven § 7 (øyeblikkelig hjelp) uansett går foran. Dette gjelder for eksempel i forbindelse med behov for livreddende blodoverføring til barn. I denne situasjonen er det ikke lenger nødvendig å overføre foreldremyndigheten til barneverntjenesten.

Helsepersonell må vurdere om situasjonen til sier at barnevernet kobles inn
Dersom foreldrene motsetter seg at barnet får nødvendig helsehjelp, kan helsepersonells opplysningsplikt til barneverntjenesten inntre, jf. helsepersonelloven § 33, jf. barnevernloven § 4–10.

Foreldre kan nekte visse former for behandling og oppfølging overfor barn. Spørsmålet er da om behandlingsnekten er av slik karakter at barnet ikke får nødvendig helsehjelp. I så fall må barneverntjenesten kobles inn. Det er lagt til grunn at behandlingsnekt når det gjelder vaksine skal aksepteres, tilsvarende at foreldre ønsker å kontrollere barnet hos fastlegen eller en privat lege i stedet for på helsestasjon. Derimot kan det ikke aksepteres at barn lider overlast som følge av at behandling ikke iverksettes.

Nekting av blodoverføring til barn og unge
Foreldre kan ikke nekte barn blodoverføring til barn når det er nødvendig
I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 er det inntatt en rett til å nekte blodoverføring ved alvorlig overbevisning. Denne rettigheten gjelder kun for pasienter over 18 år. Et spørsmål er hvordan man skal forholde seg til foreldre som vil nekte blodoverføring på barns vegne. Syse og Befring har slått fast at det ikke lenger er nødvendig å overføre myndigheten til å treffe avgjørelser på barns vegne til barneverntjenesten. Helsepersonell kan treffe beslutning om behandling av barn når barnet er i en situasjon med behov for akutt helsehjelp, jf. helsepersonelloven § 7.

Barn som ønsker behandling uten informasjon til foreldre
Helsepersonell kan i unntakssituasjoner la være å informere foreldre
I henhold til pasientrettighetsloven § 3–4 første ledd har foreldre rett til samme informasjon som barnet. Helsepersonell opplever ofte å bli oppsøkt av barn eller ungdom som ber om at foreldrene ikke informeres. Det må da vurderes om det kan gjøres unntak fra hovedregelen om at foreldre informeres. Som nevnt er ikke den helserettslige myndighetsalder absolutt; den kan fravikes oppover til 18 år og nedover til 12 år. Det forutsetter at helsepersonell i disse situasjonene foretar en konkret vurdering av situasjonen for å avgjøre om lovens vilkår for å gjøre unntak er oppfylt. Unntaket oppover til 18 år kommer til anvendelse når sykepleieren opplever at ungdommen er i en slik situasjon at foreldrene må gis informasjon for å kunne ivareta ungdommens omsorgsbehov. Bestemmelsen innebærer en harmonisering med barneloven, ut fra at foreldrene har omsorgsansvar for sine barn til de er 18 år. Forutsetningen for å kunne ivareta dette ansvaret er at foreldrene mottar informasjon av sentral betydning.
Det kan være ulike grunner til at barn ønsker behandling uten foreldres kunnskap, som at de kan ønske full frihet i strid med det foreldrene oppfatter som god omsorg for barnet, for eksempel spørsmål om plastisk kirurgi og prevensjon til svært unge. For å ta stilling til om barnet skal gis tilbud om helsehjelp uavhengig av foreldres kunnskap, eventuelt vilje, må tiltakets art vurderes opp mot bakgrunnen for foreldrenes eventuelle motvilje mot helsehjelp. Dersom barnets ønske er begrunnet i adekvate hensyn med barnets interesser i sentrum, så skal dette respekteres.

Ansvaret for helsepersonell til å vurdere situasjonen øker ved mistanke om svikt fra foreldre
Dersom foreldre nekter barnet enhver kontakt med helsevesenet, for eksempel begrunnet i generell mistroiskhet til helsevesenet, oppstår det et særskilt ansvar for å ta barnets ønsker alvorlig. I denne sammenhengen kan også spørsmålet om hvorvidt foreldrene er i stand til å ivareta barnets interesser oppstå. Dersom barnets helse settes i fare ved foreldrenes atferd, skal helsepersonell melde forholdet til barneverntjenesten, jf. helsepersonelloven § 33.
Vurderingen av om unntaket kan gjøres gjeldende baseres på flere forhold med utgangspunkt i barnets beste. Barnets modenhet, barnets situasjon for øvrig og hvilken informasjon eller behandling det dreier seg om vil spille en rolle. Utgangspunktet er at barnets ønske skal respekteres dersom det gjelder kommunikasjon om personlige forhold som er av en slik art at foreldrene ikke trenger å ha kunnskap om dem. Dersom det gjelder forhold der foreldrene har en naturlig rolle eller kan bidra til å støtte barnet, bør barnet oppfordres til å kommunisere med sine foreldre. I situasjoner der pasienten er avhengig av slik oppfølging for ikke å bli påført skade eller merbelastning, skal foreldrene informeres.

Omskjæring av jenter
Ved mistanke om at en jente kan bli omskåret skal politiet varsles. Dette følger av loven om kjønnslemlestelse og av helsepersonelloven. Reparasjon av lemlestede kjønnsorganer kan gjøres uten samtykke fra foreldre. Reparasjon etter omskjæring kan vanligvis gjøres uten samtykke fra foreldre. Det begrunnes i at helsevesenet har et medisinsk oppfølgings ansvar overfor pasienter som allerede er omskåret og dermed skadet i underlivet med foreldres medvirkning. Pasienten har på sin side rett til nødvendig behandling av disse skadene. Rett til nødvendig helsehjelp kan innebære deinfibulering for jenter/kvinner som har gjennomgått type III-omskjæring. Deinfibulering er et plastisk kirurgisk inngrep som skal øke skjedens åpning, og hvor en etterstreber å gjenopprette tilnærmet naturlig anatomi.

Også pasienter under 16 år vil regnes som kompetente til å samtykke til slik medisinsk oppfølgning, begrunnet i at dette er medisinsk adekvat, og at det foreligger forhold som tilsier at foreldrene i dette spørsmålet ikke er i stand til å ivareta barnets interesser. Barnet bør i denne sammenhengen tilbys kontakt med barneverntjenesten for oppfølging overfor foreldrene.