Uenighet om økonomi og sammenligninger

Finansieringssystemet i helsetjenesten har stor betydning for behandlingsaktivitet, drift og muligheter for investeringer. Det har vært mye debatt om dagens finansieringssystem for sykehus – om det gir rom for investeringer og fordelingen generelt.

Flere har tatt til orde for at størrelsen av helsebudsjettet sammenlignet med andre land i stor grad er basert på myter da sammenligningsgrunnlaget ikke er likt.

Uavhengig av politiske synspunkter på hvordan helsetjenesten best kan organiseres og finansieres, er det nødvendig å ha en noenlunde felles oppfatning av hvor mye Norge benytter av ressurser på helse og om dette nivåer er i samsvar med det som kommer til uttrykk gjennom «folkeviljen. Stortinget har ansvar for å beslutte lovgivning og bevilgninger til helsetjenesten. Det skapes forventninger til hva bevilgninger skal dekke. Stortinget trenger informasjon fra tjenesten som grunnlag for sine beslutninger. I motsatt tilfelle oppstår et «underskudd» mht å være et godt og opplyst demokrati.

Betydningen av BNP

BNP – Brutto najonalprodukt er den samlede «kake» til fordeling på ulike samfunnsområder. Det settes internasjonale mål mht hvor stor andel som bør forbeholdes visse områder. Blant annet har det i noen OECD land vært uttrykket som et mål at ca 10 % bør forbeholdes helsetjenester. Uansett størrelsen på et BNP er selve fordelingen av politisk interesse. Fordelingen gir uttrykk for en prioritering mellom områder. Men det er selvfølgelig også av interesse hvordan landene makter å benytte ressursene innenfor de ulike områdene. I hvilken grad ressursene kanaliseres ut til selve tjenesten eller benyttes på administrasjonen over og i selve tjenesten.

Betydningen av OECD sammenligner

Ledere for de regionale helseforetakene har i flere år hevdet at Norge bruker mest av alle på helsetjenester. Denne retorikken har vekket en interesse hos flere til å se nærmere på de «store»tallenes tale. Det ble tidlig klart for flere at påstanden måtte modifiseres. Det var ikke tatt hensyn til hva som er grunnlaget for sammenligningen.

Vi har et system for sammenligner. Land innenfor OECD ønsker å vite status for de ulike områdene sammenlignet med andre land. Det rapporteres derfor jevnlig tall til OECD som er en forkortelse for: Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (Organisation for Economic Co-operation and Development). Det er en internasjonal organisasjon av industriland. og videreføring av OEEC (Organisation for European Economic Co-operation), som ble opprettet i 1948 for å gjennomføre Marshallhjelpen.

OEEC ble erstattet av OECD i 1961 med USA og Canada som nye medlemmer. OECD-kretsen består i dag av 34 land som kjennetegnes ved velutviklet markedsøkonomi og demokrati samt et relativt høyt inntektsnivå. Europakommisjonen deltar også i arbeidet sammen med EUs medlemsstater. Formålet for organisasjonen er stimulere økonomisk utvikling og verdenshandel

Det er ikke enkelt å sammenligne i trygghet for at det rapporteres på de samme faktorerer. Det arbeides derfor med å utvikle samme kriterier for innmelding av faktisk informasjon.

Uenigheten om finansiering av næringsdrivende avtalespesialister

Når befolkningen oppsøker næringsdrivende fastleger og avtalespesialister betales det kun en fastatt egenandel. Stortinget bestemmer størrelsen på egenandeler. Ordningen er regulert av folketrygdloven kap 5 der det slås fast at utgifter til legehjelp skal refunderes. Det skjer ved at leger som har avtaler med kommunene (fastleger) og med de regionale helseforetak (avtalespesialistene) mottar tilskudd slik at pasientene skal betale det samme som er en liten egenandel. Legene må ta ansvar for kostnader til ansatte, pensjon for ansatte og seg selv, utstyr og praksis med mindre annet er avtalt.

De 6000 legene som driver slik legetjeneste har et stort antal konsultasjoner daglig og årlig. De har liten admnistrasjon og kan bruke mye av tiden på pasientene. Fastlegene har imidlertid fått pålagt stadig mer administrative oppgaver gjennom pålegg.

Avtalespesialistene står for et stort antall av det samlede antall polikliniske konsultasjoner.

Jon Magnussen liker å skape og delta i debatt om sin egen finansieringsmodell for sykehus og om andre økonomiske spørsmål. Nylig påsto han at den delen av spesialisthelsetjenesten som er utenfor sykehus ikke har slik effektivitet som mange har antatt. Avtalepraksis har vært ansett som behandlingsvirksomheter godt tilretteleagt for pasientmøter og behandling, noe som gir høy effektivitet. I blogginnlegget Trenger vi flere private spesialister? i DM påstår Jon Magnussen at avtalepraksis bare er 10 prosent mer effektivt enn sykehusene. Magnussens regnestykke er feil. Det er uomtvistelig er at 561 årsverk i avtalepraksis står for nærmere en tredjedel av hele den samlede polikliniske kapasiteten i Norge.

Les mer om hvorfor sammenligningen og dermed resultatet er feil her: «Kortslutning» om avtalepraksis

Noen punkter fra innlegget til Pål Alm-Kruse: Feilene oppstår ved at Jon Magnussen ikke foretar en sammenlikning mellom sykehuspoliklinikkene og avtalespesialistene, men men mellom alle DRG-poeng for all somatisk sykehusbehandling og et utdrag av avtalespesialister.

Altså langt mer enn poliklinikk. Innleggelser og døgnbehandling står for mange av DRG poengene. I tillegg brukes alle DRG poengene fra sykehus – ikke bare det legene produserer. Det betyr at produksjonen til 25000 sykepleiere inngår i det tallet Jon Magnussen benytter. Det er ikke så merkelig fordi vi har ikke tall på hva legene produserer av DRG i sykehusene.

Ytterligere en feilkilde ligger i at avtalespesialistenes takstsystem ikke lar seg direkte «oversette» til DRG. I avtalepraksis er det ikke DRG-finansiering – men takstfinansiering – så derfor beregner han en DRG-vekt som han benytter per konsultasjon i avtalepraksis. Magnussen hevder at manglende rapportering fra avtalespesialistene til Norsk Pasientregister (NPR) gjør at disse dataene ikke kan tillegges vekt. Dette er merkelig når NPR selv sier at de har et godt grunnlag for estimat. Totalt 84 prosent av avtalespesialistene har levert komplette datasett i 2011. Utfordringen er ikke manglende rapportering fra avtalespesialistene, men manglende personelldata om poliklinikkene. Dette samles i dag ikke inn av verken Statistisk Sentralbyrå, Samdata eller NPR.

Data viser at de somatiske avtalespesialistenes 561 årsverk utførte 2,1 millioner konsultasjoner i 2011. Det blir 3 743 konsultasjoner per årsverk. Ved sykehuspoliklinikkene ble det utført 5 millioner konsultasjoner samme år. Men her kjenner vi ikke antall årsverk slik at sammenlikningsgrunnlaget blir borte. Oversikt over produktiviteten i sykehuspoliklinikkene må gjøres ved å samle inn årsverksdata. Inntil det skjer, er fremdeles de nyeste anslagene fra Sintef Helse/Samdatas produktivitetsanalyser på midten av 2000-tallet. Disse viste 2,3 konsultasjoner per dag i somatiske sykehuspoliklinikker, mens tilsvarende tall hos somatisk avtalespesialist var 13,9.