«Fordeling» av leger

Leger, eller rettere sagt legestillinger, har i mange år blitt fordelt av et nasjonalt råd etter søknad. I motsetning til slik det er for alle andre profesjoner og virksomheter, med ansettelse etter behov, er det opp til andre enn ledelsen i helsetjenesten å vurdere tildeling av såkalte «hjemler». Virksomhetene kan således heller ikke være fullt ut ansvarlig for å ha et tilstrekkelig antall leger innen de ulike spesialiteter. Ansvaret begrenser seg til å søke om hjemler overfor de regionale helseforetak. Dersom det er et mål om klar og entydelig ansvarsplassering i virksomheten må dette også innebære rett til å ansette etter behov.

Mangel på hjemler var noe av problemet i Ahus da befolkningsgrunnlaget for sykehuset ble økt med 160.ooo. I tillegg til mangel på lokaler. Sykehuset valgte å ansette noen leger i såkalte «grå stillinger», dvs utenom systemet. Det skaper problemer for legene med hensyn til godkjenning av spesialistløp. Har denne ordningen fungert etter intensjonen?

Systemet skulle bidra til spesialisering i ulike fag etter behov og geografisk. Men det har vist seg vanskelig å følge opp.Tilbake i tid var det mer vanlig med fordeling av stillinger og ansatte i visse yrker. For å bidra til tilgang til knapphetskompetanse på landsbasis. Legeyrket var et «kall» og leger ble fordelt.

I dag er det få slike ordninger igjen slik at legefordelingssystemet skiller seg fra ordinære ordninger og mekanismer for ansettelse av faglig kompetanse. Dersom du utdanner deg innenfor forsvaret må du påregne avtaler som inneholder forventning om at du flytter noe rundt, ihvertfall. Men fordeling av stillinger og krav om nummerering er utdatert og burde vært i historiefortellinger der de hører hjemme.

Hvilke bieffekter har systemet?

Systemet har medført et stort byråkrati ved ansettelse av leger. Det må søkes RHFet som igjen må søke Nasjonalt råd. Det nasjonale rådet vurderer søknader og tildeler RHFet stillinger. Det er tidskrevende og uforutsigbart og vil være til hinder for samsvar mellom oppgaver og kompetanse.

Hjemmelsordningen er også til hinder for at leger står lengre i stillinger eller for at leger som ikke fungerer optimalt er i arbeid. Hver hjemmel blir svært verdifull og hindrer tilrettelegging av sosiale grunner og for eldre og syke, feks ved å kunne stå lenger i en 60 prosent stilling. Hver legestillinger representerer en hjemmel og ett NR nummer.

Det er også til hinder for implementering av faste stillinger for alle sykehusleger. I dag er halvparten av sykehuslegene midlertidig ansatt.

Ordningen er regulert i kap 4 i lov om spesialisthelsetjeneste:

4-2. Legefordeling

Departementet kan hvert år fastsette:

1.	antall nye spesialistlegestillinger innen hver medisinsk spesialitet som kan opprettes ved helseinstitusjoner og helsetjenester som mottar tilskudd til drift og vedlikehold fra et regionalt helseforetak eller fra staten,

2.	antall nye hjemler for avtaler om drift av privat spesialistpraksis som kan opprettes av hvert enkelt regionale helseforetak og

3.	antall nye spesialistlegestillinger innen hver medisinsk spesialitet som kan opprettes ved statlige helseinstitusjoner og helsetjenester.

Antall nye stillinger og avtalehjemler som nevnt i første ledd angis som en samlet ramme for hver enkelt helseregion fordelt på de ulike medisinske spesialiteter.

De regionale helseforetakene fordeler stillingene som nevnt i første ledd. Departementet kan sette vilkår for fordelingen.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne bestemmelsen. Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om tildeling av avtalehjemmel til lege- og psykologspesialister.

Hva er riskoen fremover?

Med liten evne og av og til vilje i å investere i ansatte og i kompetanse, er det nødvendig å stille krav om at sykehusene tar ansvaret for spesialisering av leger innenfor de ulike kategoriene. Alle sykehus må bidra til spesialisering og kompetanseutvikling.

Et eksempel på bieffekt av hjemmelsordningen fra revmatologi (hentet fra Dagens medisin):
Norsk revmatologisk forening foretok i 2011 en beregning av behovet for revmatologer. Utgangspunktet var at det bør være én overlege per 40.000 innbyggere. Da beregningene ble gjort, ble det avdekket en mangel på 77 revmatologer. Ved 14 av 17 sykehus hadde hver overlege over 40.000 innbyggere, og et par hadde opptil 90.000 per lege.

Ifølge Fritt sykehusvalg per 8. januar var ventetiden for utreding av revmatisk sykdom i gjennomsnitt på 44 uker for lavt prioriterte pasienter. Ventetiden varierer fra 16 til 134 uker. Foreningen mener det er for få stillinger innen faget og for dårlig spredning geografisk. Mye av forklaringen har ligget i de regionale helseforetakenes prioriteringer. Sykehuset selv er prisgitt vurderinger fra RHFet og Nasjonalt råd – og kan ikke styre etter behov.

Det har de siste årene vært langt flere stillinger enn det som har vært registrert. RHFene har tilbakeholdt hjemler til tross for varslet behov for flere leger fra sukehusene. Såkalte «grå» stillinger har flere uheldige effekter. Ordningen er utdatert sett hen til arbeidslivet forøvrig. Stillinger fordeles ikke men det overlates til virksomhetene å ansette etter behov.

Det gjenstår å se hva helseministeren i rollen som eier for sykehusene velger å gjøre- eller er dette et spørsmål hvor eierskapet ikke burde hatt betydning? Dersom departementet ortsetter å styre legestillinger, feks ved at RHFet skal fordele, vil ikke opphevelsen av ordningen ha stor effekt.

Tillegg til blogginnlegget:

Nå har ordningen med legefordeling blitt besluttet opphevet fra 1. juli 2013. Men effekten opprettholdes ved at det er de regionale helseforetakene som skal bestemme hvor mange legestillinger et helseforetak kan opprette. Spørsmålet er dermed om det har noen effekt å oppheve hjemmelsordningen