Hva er jus? – kort og enkelt

Jus er en «forkortelse» utledet av juridisk el. I Sverige brukes begrepet «juridik», som er et mer korrekt begrep. Jus brukes både i dagligtale og i fagmiljøet. Mange assosierer jus med pålegg, forbud, trusler om straff, reaksjoner og erstatning – synonymt med de «sterkeste» virkemidlene som benyttes for å styre atferd. Jus er metode og regler for å fordele ressurser, rettigheter og for å løse konflikter. med regler, avtaler og tiltak for å motvirke konflikter. Jus  brukes som begrep om metoden for å «finne rett», altså for hvordan man kommer fram til innholdet i regelen som gjelder. De fleste spørsmål er det enkelt å finne svar på ved bruk av lovgivningen og en naturlig forståelse av ordlyden. Det trenger vi ikke jurister til. Jurister benyttes der det er tvil fordi det må utøves skjønn eller fordi regelen ikke er klar. Lover skal romme ulike typer situasjoner og skjønn. Flere rettskilder må brukes for å komme frem til et riktig svar. 

Jus som fag er mer enn metodikk og kildebruk. Jus brukes også som politisk virkemidler for å oppnå politiske mål. Det kan skje ved lovregulert organisering, rettigheter og plikter og finansieringssystem. Stortinget er tillagt myndigheten til å gi lover. Stortinget kan ved fullmaktslovgivning delegere lovgivningsmyndigheten til departementet (forskrift). 

Domstolene tar stilling til hvordan lovgivningen skal benyttes i konkrete tilfeller. Regelutvikling skjer også ved utvikling av kontrakter og praksis.
Jus, holdninger og etikk

Lovgivningen regulerer ulike områder i samfunnet, som helsetjenesten. Lovgivning reflekterer i stor grad  forventninger og verdier som gjelder i samfunnet. Verdier kommer også til uttrykk ved det som oppleves rettferdig og etisk og moralsk riktig. Ved utvikling – og anvendelse av lovgivning har også etikken en sentral plass. For eksempel er mange av helselovgivningens krav en lovfesting av legeetikken, slik som krav til forsvarlig og omsorgsfull yrkesutøvelse, taushetsplikten osv. Etikk er veiledende retningslinjer men kan være inbakt i lovkrav og såkalte ”rettslige standarder”.

Regelutvikling og juridisk metode

Uformelle eller formelle normer har utgangspunkt i kultur eller religion og styrer samfunnet direkte eller indirekte. Uskrevne kutymer kan videreføres til skrevne retningslinjer og lovgivning. Systemene for håndhevelse utvikles tilsvarende, fra sosial kontroll i et avgrenset og gjennomsiktig samfunn til organer for konfliktløsing og domstoler.

Legalitetsprinsippet
Ethvert inngrep fra offentlige myndigheter overfor enkeltmennesker forutsetter vedtak av Stortinget, enten ved lov eller ved fullmakt til å gi forskrift. Dette kravet kalles legalitetsprinsippet og skal sikre borgerne beskyttelse mot uforutsigbarhet og vilkårlige beslutninger. Det stilles krav til den forutgående prosessen for et lovgivningsvedtak og til selve vedtaket. Blant annet kreves det at flertallet av de folkevalgte skal slutte seg til det. Legalitetsprinsippet gjelder enhver plikt som pålegges befolkningen fra offentlige myndigheters side, også økonomiske forpliktelser, slik som skatter og avgifter. Derimot faller frivillige forpliktelser, for eksempel avtaler, utenom legalitetsprinsippets område.

Det må være lovregulert at det er adgang til å tilbakekalle autorisasjon som helsepersonell. Krav til saksbehandling og vilkår står også omtalt i loven, men loven må likevel tolkes for å kunne benyttes i en konkret situasjon. Ved tilbakekall er det for eksempel avgjørende at vedkommende er «uegnethet», men forvaltningsorganet eller ev domstolen må ta stilling til hvor terskelen for uegnhet ligger. Man står ikke fritt når lover skal tolkes. Juridisk metode angir retningslinjer for hvordan tolkingen skal skje og for hvordan rettskilder skal brukes.

På denne bakgrunn tas det stilling til hvordan den konkrete situasjonen skal vurderes opp mot lovens vilkår, noe som skal fremgå av begrunnelsen for vedtaket. Dette vil motvirke at enkeltpersoners personlige oppfatninger blir styrende for utøvelse av myndighet.

Domstolene tar konkret stilling til konflikter i form av rettstvister, noe som også kan føre til regeldanning. Da Høyesterett i 1977 besluttet at pasienten hadde innsynsrett i en sykehusjournal, ble en ny regel dannet. Regelen ble senere tatt inn i lovgivningen.

 

Politisk styring og ulike typer regler

Politisk styring skjer gjennom de virkemidlene Stortinget og regjeringen har til rådighet. Disse virkemidlene kan deles i fire hovedgrupper: rettslige, økonomiske, pedagogiske og organisatoriske. Rettslige virkemidler innebærer at Stortinget og regjeringen benytter lovgivning for å oppnå bestemte mål, for eksempel om en bestemt organisering og om fordeling av oppgaver, myndighet og velferdsgoder. Rettslige virkemidler kombineres ofte med økonomiske, pedagogiske og organisatoriske virkemidler, som for eksempel i fastlegereformen, der ønsket om endringer i organisering kommer til uttrykk ved lov, forskrift og avtaler. Loven fastslår at enhver innbygger skal ha rett til en fastlege, og kommunen pålegges bestemte plikter i den forbindelse. Den nærmere organiseringen ble forhandlet frem mellom de berørte partene staten, Kommunenes Sentralforbund (KS)/Oslo kommune og Legeforeningen. De økonomiske virkemidlene viser seg i bevilgninger og fordeling av ressurser i henhold til lovgivning og avtaler. Da reformen kom, benyttet staten også pedagogiske virkemidler ved gjennomføring av en informasjonskampanje. I forbindelse med statlig overtakelse av sykehus, eierskapsreformen, ble også ulike politiske virkemidler benyttet. De organisatoriske virkemidlene ble gjennomført ved rettslige og økonomiske rammebetingelser.

Prioritering og fordeling

Lovgivning blir brukt til prioritering og fordeling av helsetjenester og andre samfunnsgoder, for eksempel barnehageplasser og trygdeytelser. Lovgivning kan benyttes til å fordele goder og ressurser mellom enkeltpersoner, for eksempel til å gi pengeytelser gjennom folketrygden. Et eksempel på naturalytelser er befolkningens rett til helsehjelp og til å velge sykehus. I forbindelse med valg av sykehus gis det i tillegg en pengeytelse til dekning av reiseutgifter. Et behandlingsopplegg vil kunne utløse trygdeytelser i form av sykepenger og annet.

Interessekonflikter

Jusen benyttes for å motvirke konflikter, for eksempel for å klargjøre enkeltpersoners rettigheter og plikter overfor hverandre og for å fastsette hvordan uenighet kan løses. En stor del av lovgivningen dreier seg om hvordan interessekonflikter skal løses, om det er etablert en bestemt rettighet, og hvordan denne i så fall skal innfris.

Endring av atferd

Ny lovgivning er ofte motivert av et misforhold mellom det befolkningen oppfatter som rett og rettferdig og dagens lovgivning, faktiske praksis eller rettspraksis. Dette var for eksempel tilfellet før pasienter fikk innsyn i egen journal. I slike situasjoner er loven et resultat av befolkningens holdninger og således lite kontroversiell. Den bidrar til harmoni mellom folks rettsoppfatning og reglene, noe som i seg selv kan være et mål.

Lovgivning kan benyttes for å endre en faktisk situasjon, for eksempel holdninger eller atferd Et eksempel er et ønske om at leger skal bruke mer tid på pasienter og på kommunikasjon. Behovet for endringer vurderes på bakgrunn av den faktiske situasjonen og politiske mål, noe utviklingen av pasientrettigheter må ansees å være et resultat av. Det gjenspeiler seg blant annet ved retten til innsyn og «eierskapet» til pasientopplysninger og ved endring i terminologi fra legejournal til pasientjournal. At helsepersonell har en egen og felles profesjonslov, skal ifølge Stortingets innstilling bidra til å styrke fellesskapsfølelsen blant helsepersonell.

I helselovgivningen finnes det en rekke påbud og forbud. Leger er for eksempel pålagt å behandle pasientinformasjon på en bestemt måte, gjennom taushetsplikt og opplysningsplikt. Dersom enkeltpersoner handler i strid med slike påbud og forbud, kan de komme i rettslig ansvar, dvs. risikere straff, disiplinærforføyelser og krav om økonomisk kompensasjon.

Krav til saksbehandling

Det er formelle og prosessuelle regler for all utøvelse av offentlig myndighet, enten den utøves av et forvaltningsorgan eller av domstolene. Slike regler skal også angi fremgangsmåten for å løse rettstvister mellom enkeltpersoner. Saksbehandlingen skal legge forholdene til rette for et rettferdig og rimelig resultat. Det stilles krav til behandling av saken i ulike faser, bl.a. om habilitet, at berørte parter får innsikt i saken og mulighet til å uttale seg og at saken blir tilstrekkelig opplyst og begrunnet. Dessuten må det være mulig å overprøve vedtaket.

Om helserett

Regjering og Storting styrer helsetjenesten gjennom politiske virkemidler: økonomiske bevilgninger, organisatoriske endringer, informasjon og lovgivning. De siste 15 årene er kjennetegnet ved en rekke helsereformer og lover for helsetjenesten. Lover som regulerer hvordan helsetjenesten skal være organisert, hvordan helsetjenester skal fordeles og som retter seg mot tjenesten og personell ansatt i helsetjenesten. Norge var et av de første land i verden som fikk en egen pasientrettighetslov i 2001. I 2003 ble Norsk pasientskadeordning iverksatt med muligheter for å søke erstatning uten rettsprosess.

Lovgivning som organiserer og regulerer helsetjenesten kalles helserett. Helseretten deles tradisjonelt i tre hovedgrupper. 1) Tjenestelovgivning – 2) Personellovgivning og 3) Særlovgivning (retter seg mot oppgaver i helsetjenesten.