Ingen i Norge unngår å følge rettssaken mot en av verdenshistoriens største massemorder. Den følges gjennom alle typer media og er nok det viktigste samtale i disse dager. Det er mye som er uvanlig med denne saken. Det er sjeldent og helt ubegripelig å være vitne til at en enkelt person kan forårsake så mye lidelse, planlagt gjennom flere år. Norge som annerkjent fredsnasjon er rammet av ondskap som overgår de flestes fantasi.

Mange mennensker er påført stor sorg og savn etter å ha opplevd å miste et barn, et barnebarn, en søster eller bror eller mor eller far. Et savn man må leve med hele livet. Påført ved en meningsløs og ekstremt ond handling. Vi følger saken i omtanke for alle som har blitt påført denne lidelsen. Og fordi vi alle er sterkt berørt.

Saken vekker mange følelser, ikke minst avsky for det menneske som rolig og uten følelser, i detalj foklarer sine forferdelige handlinger. Hendelsen og oppfølgningen er uvanlig. Hendelsen viste med all tydelighet at dette er vi ikke forberedt på. Vi var ikke forberedt på en planlagt terroraksjon over flere år og hadde ikke evne til å avdekke planene, selv med et PST som har ansvaret for å følge slike bevegelser og som har fått stadig flere midler til overvåkning.

Det var store muligheter for å gjøre stor skade i regjeringskvartalet, senteret for forvaltningen og utøving av myndighet i landet. Det var også mulig å drive med rene henrettelser på Utøya – en øy i Tyrifjorden, i lang tid uten inngripen.

Mange ringte inn meldinger til politiet og når det hadde samlet en tropp som skulle pågripe gjerningspersonen var det utfordringer med transporten over til Utøya. Det tok for lang tid. Lengre tid enn det vi kan forvente når vi ringer politiet for hjelpe til å avverge flere drap.

Hendelsen viser hvor avhengig vi er av frivillig innsats. Etter å ha forsøkt å ta seg over til Utøya i en gummibåt som ikke var var egnet til å frakte politi med tungt utstyr, og som til slutt stanset, ble politiet fraktet over av en privatperson uten sikkerhetsutstyr, men som kjørte helt fram til Utøya i visshet om at de kunne bli skutt. Frivillige plukket mange ungdommer opp av fjorden og reddet de fra drukningsdøden. Politiet som tok seg over var også helter. De satte livet på spill allerede ved å gå i gummibåten. Men hvorfor hadde ingen klart å ordne tilstrekkelig transportmiddel til troppen?

I lys av oljerikdom og muligheter for å en sterk offentlig sektor, er det grunn til å forvente at beredskapen er høyere. I det minste at politiet hadde tilgang til et helikopter som fraktmiddel til Utøya, med mulighet for å avslutte massedrapene på et langt tidligere stadium.Slik helsetjenesten benyttet da de fraktet hardt skadde til sykehuset. Hvorfor er det ikke samarbeid om det utstyr som finnes i slike situasjoner?

Norge sto samlet etter tragedien og i ettertid. Alle kunne føle på et samhold og en oppslutning om de verdier vi vektlegger. Om åpenhet, toleranse og kjærlighet. Regjering og kongehus bidro i denne samlingen på en eksemplarisk måte.

Men det er likevel grunn til å stille spørsmål ved de prioriteringer som gjøres med hensyn til offentlige tjenester. Hvordan kan det ha seg at det i verdens rikeste land kuttes inn til benet i alle deler av offentlig tjeneteyting, altså de tjenester som gis overfor befolkningen, som fra politi, leger og sykepleiere i sykehus og lærere i skoler, mens stadig mer ressurser benyttes til å styre og til økende byråkrati.

Ressursene til det å gi tjenester «forsvinner» på veien i byråkratiseringen. Ihvertfall utrykker mange det slik at en økning av bevilgningen ikke når fram og oppleves hos de som skal gi tjenester.

Det bør tas utgangspunkt i hvordan det kan tilrettelegges for verdiskapning og “produksjon” av tjenester på bekostning av dokumentasjon, styring og kontroll kan legge beslag på viktige ressurser til selve tjenesten.

Massemorderen har gitt et nytt bilde av “uskyldige” Norge. Hvem skulle trodd at denne hendelsen kunne skje i en av verdens fredligste land. Norge har også vist seg fra en ny side. Riktignok er det umulig å være helt forberedt på det umulige. Hendelsen har skapt en viss uttrygghet om myndighetenes arbeid med å sørge for at befolkningen får tilstrekkelige tjenester når vi trenger det. Kommisjonen skal snart legge fram sin rapport. Hvem får kritikken for manglende beredskap, et enkelt politikammer i den tro at det er mulig å ha beredskap på alvorlig terror, eller de som beslutter på overordnet nivå hvilken nasjonal beredskap vi må ha?

Gir overordnet styring med tjenestene et godt nok grunnlag for å ha de nødvendige tjenester befolkningen forventer i verdens rikeste land?