Taushet – lydighet og mangel på åpenhet

I Stortingets kontroll – og konstitusjonskomite fredag 2. mars 2012 ble stortingsrepresentantene tydelig overrasket over svarene som ble gitt, særlig om ansvar og oversikt over pasienttilbudet og hvordan det ble påvirket. Stortingsrepresentantene ble overrasket over at ingen tok ansvar for det som ble omtalt som IKT skandalen ved Oslo universitetssykehus, der det ble investert noe nærmere 200 millioner i «klinisk arbeidsflate». Svarene som ble gitt fra ledelse, styre og det regionale helseforetak var på forhånd samordnet og likelydende. Stortinget fikk ikke svar på konkrete spørsmål fra de offentlig ansatte lederne som forvalter Nordens største sykehus.

Det ble sagt at prosjektet representerte en høy risiko og det ble avviklet etter kort tid. Men hvem tar ansvar for sløsingen av millioner til konsulenter og andre investeringer?

Stortinget ville ha svar på hvordan den store omstillingen påvirker pasientsikkerheten – og på hvorfor det ble investert i et system som ikke kunne brukes.

På direkte spørsmål om «avvikene» skyldes at det ikke var tilstrekkelig ressurser til nødvendige investeringer, var svaret fra det regionale helseforetaket (RHF sør øst) at det er nok ressurser i sykehus.

Dette ble fastholdt til tross for at behovet for økonomiske tilpasninger kom opp i forbindelse med ventelistesaken, der de pasientene som klager blir prioritert foran andre pasienter.  Fra tidligere styreleder for OUS som samtidig var og er konserndirektør i RHF sør øst (nå viseadm) Steinar Marthinsen ble det tatt selvkritikk på ett punkt; nemlig at han ikke hadde lykkes i å motivere flere helsepersonell til å slutte ved OUS for å arbeide ved Ahus. Det er en kjent sak at sykehuset ønsket å begrense antallet ansatte ved blant annet ortopedisk klinikk, til tross for en betydelig økning i ventetid de siste årene.

Både Martin Kolberg og komiteleder Anundsen bemerket at de ansatte og lederne beskrev virkeligheten ved sykehuset svært forskjellig.

Mangel på åpenhet

Kampen om virkeligheten gjør det vanskelig å få oversikt over situasjonen i sykehuset. Noen beskriver det som om ledelsen har interesse av å beskrive situasjonen som uproblematisk og at alt går bra, også når det er store utfordringer i sykehustilbudet. Og dermed at ledelsen har interesse av at ansatte tier dersom de har en annen oppfatning av situasjonen.

De ansatte uttrykker på sin side at det ikke opplever å bli tatt på alvor når de sier fra om situasjonen. Ved OUS uttrykker de ansatte at det er svært lang vei fra der pasientbehandlingen foregår til de som treffer beslutninger med effekt for pasientbehandlingen.

Mangel på åpenhet kan vise seg å være et alvorlig problem i helsetjenesten – en ukultur i styringssystemet. Helsetjenesten oppleves som svært viktig for folk flest. I en slik virksomhet må  forholdene være transparante. Det er særlig viktig ved store omstillinger, hvor effekten av endring for pasientbehandlingen må kunne overskues av beslutningstakere.

Direktøren for Statens helsetilsyn Lars Hanssen sa i Stortinget at alle sykehus drives med for høy risiko. Et spørsmål stortinget kan stille er om utførelsen av forventede oppgaver, oppfyllelse av pasientrettigheter og nødvendige investeringer er mulig innenfor dagens økonomiske bevilgninger. Dette spørsmålet stilte presidenten i Legeforeningen Hege Gjessing.

Stortinget vedtar pasientrettigheter og bevilger ressurser til sykehusene. Som grunnlag må det foreligge korrekt informasjon til de politiske beslutninger som skal tas. Det er i seg selv en utfordring.

Det finnes flere eksempler på at ansatte har fått «munnkurv» om forhold arbeidsgiver ikke har adgang til å styre. Som når dr med Lege Sigurd Sparr ønsket å skrive en kronikk med Therese Folkerø i Nordlandsavisen høsten 2010, om eldreomsorgen under samhandlingsreformen. Sykehusdirektøren reagerte med å kreve at han avsto fra den offentlige debatt, selv om kronikken ikke handlet om sykehuset. Sparr trakk seg som forfatter etter trusler fra arbeidsgiver, men saken fikk offentlig omtale etter at Legeforeningen skrev et brev til sykehuset. Arbeidsgiveren opprettholdt presset til tross for at han ble gjort oppmerksom på at dette var utenfor styringsretten. Det var først når brevet vedrørende saken ble fanget opp av media at arbeidsgiver beklaget denne håndteringen.

I forbindelse med omstillingene ved flere sykehus er det avdekket at ansatte opplever en kultur med frykt for åpenhet.  Mange leger opplever at de blir tillagt andre motiver enn hensynet til god pasientbehandling. I slike omstendigheter er det enklere å beholde taushet enn å være åpen om det som oppleves som vanskelig.

Noen hevder at «New public managment» råder i styringssystemet, ved styring  ovenfra og ned med utgangpunkt i antatte brukerinteresser- og at dette  innebærer at ansattes stemme må dempes for å unngå at egeninteresser skal råde. Dette er en annen modell enn medbestemmelse og medeierskap som forutsetter involvering av og innflytelse for ansatte – og dermed også medeierskap.

En

kommentar fra Stein Aabø i Dagbladet 21. desember 2011,  går langt i å antyde at helsepersonell er umulig å lede – og at ev støy skyldes mangel på lojalitet.

Kommentaren støtter opp under uttalelser fra Lars Hakaas i P2, 19. desember 2011 om ansattes motiver og at de uansett bør unngå å kritisere egen virksomhet.Det er ikke nytt at uttalelser fra de som kjenner helsetjenesten fra innsiden blir møtt med spekulasjoner om motiver, krav om dokumentasjon og taushet.

Men stemmer det at eier og ledelse har større lojalitet til pasientene enn de som har alle møter med pasientene – og som opplever effekten av kutt ?

Eller er denne holdningen begrunnet i at  ansatte til enhver tid skal støtte opp eier og ledelse – uansett hvordan beslutninger virker på mulighetene for å gi god behandling?

Holdningene som uttrykkes om ansatte stemmer dårlig overens med undersøkelser om ansattes motiver. De fleste undersøkelser viser at den viktigste drivkraften for helsepersonell er å kunne gi god pasientbehandling.

Motivene hos helsepersonell er antagelig den samme som hos de fleste yrkesgrupper i samfunnet: nemlig å kunne utøve yrket sitt på en god måte.

Men omfanget av diskusjon i media bør gi grunnlag for å stille spørsmål ved hvordan dialogen skjer i virksomheten.

Når helsepersonell opplever hindringer for å behandle pasienter på en god måte er det viktig å kunne adressere informasjonen. En arbeidsgiver som møter «bekymringsmeldinger» med krav om dokumentasjon, vil ikke oppnå tilstrekkelig åpenhet. Åpenhet bygger på tillit og at opplevelser blir tatt på alvor.

Ytringsfriheten som er grunnlovfestet bygger på at frie ytringer er nødvendig i et demokrati. I virksomheter med stor allmenn interesse – og som drives med offentlige ressurser, vil  demokratihensynet tilsi åpenhet, innsyn og offentlig debatt.

En pensjonert lege Dr med Jan Halldin, mener at de endringer som skjer i den svenske helsetjenesten representerer en farlig taushet uten debatt:

«Det pågår ett paradigmskifte i vård och omsorg där ekonomin numera sätts i centrum……det råder en farlig tystnad som måste brytas om kärnan i svensk välfärd ska kunna upprätthållas.»

Videre sier han:

«Sedan drygt tjugo år pågår ett paradigmskifte i vård och ­omsorg i Sverige. Det tidigare medicinska och etiska perspektivet har ersatts av främst ett ekonomiperspektiv. Ett tecken på detta är de mycket allvarliga incidenter som nu avslöjats i äldreomsorgen.»

I Statistisk sentralsbyrået arbeidskraftundersøkelse  fra 1997 var leger den yrkesgruppe som opplevde de største utfordringer med å få gehør for synspunkter. I diskusjonen til undersøkelsen finnes en forklaring til tausheten:

«Läkarnas plats i den medi­cinska hierarkins högsta topp har medfört att de tvingas ­genomföra beslut där deras argumentation utifrån professionella värderingar och vetenskap inte kan hävda sig gentemot främst ekonomi­argument från högre administratörer och politiker. Läkarna blir sedan administratörer och genomförare av beslut som de själva inte helt omfattar och som inte heller helt omfattas av andra vårdyrkesgrupper [4].