Habilitet og tillit

Det har vært mange saker med spørsmål om misbruk av roller og myndighet og habilitet. Det er flere regler som regulerer myndighetspersoner. I utgangspunktet er politikere valgt til å ivareta et verv – akkurat som andre tillitsvalgte – på vegne av en gruppe. Helt sentralt er tilliten fra de som velger. Tillit til at vervet blir benyttet til å ivareta interesser til de som representeres.

Folkevalgte i Stortinget skal ivareta våre felles interesser utfra et partipolitisk ståsted. Regjeringen som utøvende myndighet har ministre med ansvar for hvert sitt område og fagdepartement – og skal forvalte utøvelsen av myndighet til det beste for samfunnet.

Det er egen lovgivning som regulerer forvaltning av myndighet og som blant annet inneholder regler om habilitet. Reglene skal tydeliggjøre roller og mål med funksjoner og hindre at politiske posisjoner blir benyttet i strid med felleskapets interesser og utenom de regler for fordeling som gjelder. Forvaltningsloven har krav til saksbehandling. Offentlighetsloven om innsyn og åpenhet. Straffeloven har eget straffebud om korrupsjon – og det er særskilte regler om innkjøp og fordeling av offentlige goder. I tillegg finnes det reglementer om gaver og mottak av ytelser.

En viktig forutsetning for å fungere godt som politisk leder er evne og vilje til å vurdere egen habilitet. De siste årene har det vært flere saker med spørsmål til ministre om inhabiltet, noe som kan forventes med utgangpunkt i hvilken betydningen habilitet har for politiske lederskap. Nylig er stilt stilt spørsmål ved Giskes håndtering av styrer i virksomheter med offentlig eierskap og om vennskap. Tidligere er det stilt spørsmål ved kommunalminister Navarsetes bevilgning til hjemkommunen Lærdal, om det er uttrykk for inhabilitet.

I 2010 ba fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen om en juridisk vurdering av sin habilitet i forbindelse med behandlingen av en gebyrsak med tilknytning til oppdrettsnæringen. Gebyrsaken dreier seg om en forskrift fra 2009 som førte til at en oppdretter i Nord-Norge fikk et kjempegebyr for å ha for mye laks i merdene.

På grunn av en klage til Sivilombudsmannen ble alle tilsvarende gebyrer blitt lagt på vent inntil sakens rettslige side er avklart. Blant de bedriftene som har gebyr «på vent» er selskap der statsråden har betydelige eierinteresser. Ministeren ba om en vurdering da saken ikke var opplagt. Hun erklærte seg samtidig inhabil til å behandle saken inntil saken ble avgjort.

Samme året ble det kjent at Senterpartiet i valgåret 2009 mottok utbetalinger fra kraftselskapene Eidsiva Energi og Troms Kraft på henholdsvis 500.000 og 200.000 kroner. Det ble stilt spørsmål ved habiliteten til olje og energiministeren som også var sentral i senterpartiet og ved leder for Sp og kommunalminister

Liv Signe Navarsete (Sp)når kommunaldepartementet behandlet søknaden om støtte fra Energiråd Innlandet. Det var også spørsmål om diverse styreverv i saken.

Etterhvert kom det fram at Lysbakken hadde flere saker i departementet med spørsmål om habilitet. Det ble reist spørsmål om habilitet i forbindelse med en bevilgning på 13,5 MNOK til en stiftelse Lysbakken selv har sittet i ledelsen for. Det var også utfordringer med å få lagt fram dokumentasjon i saken. Mye kan tyde på at avsløringene nærmest ble tvunget fram etter den første avsløringen.

Reglene skal være et hinder for korrupsjon og at politisk valgte fristes til å disponere til fordel for egne grupper interesser. Det viser seg at det er nødvendig med stadig påminnelser om reglene, som hinder for offentlig misbruk av makt. Kanskje medias rolle blir særlig viktig i en politisk situasjon med mindre innflytelse fra Stortinget. Flertallsregjeringer blir ikke korrigert på samme måte som mindretallsregjeringer.

Lysbakken tok formelt ansvar for forhold han underforstått ikke selv kjente til og dermed hadde kunnet påvirke. Han sa også at «vi» ikke hadde vurdert habiliteten hans tilstrekkelig. I denne situasjonen hadde han vært bedre tjent med å benytte «jeg» om å vurdere egen habilitet. Rett og slett fordi det kan forventes at alle i denne situasjonen vurderer egen habilitet.

Den jakten media igangsatte ved første antydning om irregulære forhold kan diskuteres. Saken viser imidlertid behovet for at media fremtvinger åpenhet om slike forhold. Men det er alltid en fare for at gjentakende mediaomtale kan føre til at saker får en annen dimensjon enn den fortjener ved at den ikke vurderes utfra sakens kjerne men etterhvert utfra omfanget av omtale og press i media.

I slike saker er det likevel nødvendig å stille spørsmålet ved politikeres dømmekraft før, under og etter en slik avsløring, om den er slik det kan forventes av en politisk leder.

En vurdering som bør gjøres uten å bli «blendet» av «innlærte» formuleringer om det å ta ansvar og lære av feil med utgangspunkt i at ingen, heller ikke ledere, er ufeilbarlige. Skolering i å gi «riktige svar» – også når det går galt starter tidlig i den politiske karrieren. I noen saker kan det oppleves som om valg av rktige formuleringer og ord faktisk overskygger vurderingen av lederegenskaper og situasjonen som har oppstått. Det er vel også noe av grunnen til at politikere i økende grad bruker ressurser og tid på budskap og formidling – og at tdligere politikere anses kompetente til å selge tjenester for bedre formidling. Kritikk mot politiske veivalg møtes ofte av retorikk som ikke nødvendigvis har basis i realiteter.

Det følger mye ansvar med å være politisk valgt og leder. I tillegg til evne til å kommunisere. Alle må kunne forvente at politiske ledere setter seg inn i hvilke «spilleregler» som gjelder i samfunnet og for å hindre misbruk av makt og posisjoner.