Leger og alternativ behandling

På nettssiden: www.fritanke.no er det en diskusjon om legers rolle i forbindelse med alternativ behandling som viser mye forvirring om lovens krav. Her gir forsøk på å skape større klarhet i hva som er legens rolle og ansvar.

I utgangspunktet har ikke leger noen fremtredende rolle i loven om alternativ behandling, en lov som trådte i kraft 1. januar 2004. Men helsepersonell kan også bli straffet for overtredelser av denne loven, men det skal sæskilte forhold til at yrkesutøvelsen ikke vurderes etter helsepersonelloven.

Loven erstattet Kvaksalverloven fra 1936 men ble begrenset til å gjelde andre enn helsepersonell fra 2001 da helsepersonelloven trådte i kraft.

Tidligere var det et abslutt forbud mot å behandle alvorlige lidelser som ramset opp i kvaksalverloven § 3, kreft, diabetes mv. Behandlingsforbudet gjaldt ikke for sykdommer som ikke sto oppregnet i bestemmelsen. Det var også et spørsmål om hva som er behandling – «ta syke i kur» og hva som er forebygging og lindring.

I 2004 ble loven endret. Tidligere tolkningstvil ble ryddet av veien ved at det ble klart at lindrende behandling og behandling som kunne styrke immunforsvaret skulle være tillat. Behandlingsforbudet omfatter selve behandling av sykdommen, ikke lindring, forebygging eller tiltak for å styrke immunforsvaret. Behandlingsforbudet gjelder andre enn helsepersonell. For helsepersonell er det helsepersonellovens krav som gjelder.

Behandlingsforbudet ble altså opprettholdt men ble utvidet til å omfatte alle alvorlige sykdommer – jf lov om alternativ behandling § 6 (allmennfarlige smittsomme sykdommer) og § 7 (alvorlige sykdommer) – med ett unntak: når behandling skjer i «samarbeid eller samforståelse» med pasientens lege. Innholdet i unntaket fremgår av lovens forarbeider. Jeg har skrevet nærmere om dette i kommentarutgaven til loven.

Samarbeid vil si at det legen har en langt mer aktiv rolle enn ved samforståelse. Ved samarbeid må legen kjenne til behandlingen som gis. Samforståelse betyr at legen kjenner til at pasienten benytter alternativ behandling. Hensynet til pasienten og at det blir gitt informasjon til legen er den viktigste begrunnelsen for denne ordningen. Det kan være i «samforståelse» med legen selv når legen ikke kjenner til behandlngsmetoden og ev risiko. Ansvaret for den alternative behandling forblir hos den alternative utøveren. Som begrunnelse for regelen er det blant annet fremhevet at pasienter får en vurdering av sin sykdom hos lege. Ved at legen er informert om sykdommen og om ev ønske om alternativ behandling, gis det en større sikkerhet for at pasienten kan gis informasjon fra lege om tilstanden. Det er problemtisert i forarbeidene at mange pasienter ikke våger å informere legen om ev alternative behandling i frykt for legens reaksjoner. Dette er noe av forklaringen på at lovgiver har valgt en «mild» samforståelse – for informasjon og kontakt med lege fra utøveren – og ikke krav om godkjenning fra legen. Ansvaret er entydig plassert hos den alternative utøveren. Ikke hos legen.

Dersom legen overfor den alternative utøveren uttrykker at det ikke kan gis behandling i samforståelse inntrer behandlingsforbudet for utøveren. Slik er bestemmelsen:

§ 7. Behandling av alvorlige sykdommer og lidelser

Behandling av andre alvorlige sykdommer og lidelser enn dem som omfattes av § 6, skal heller ikke utøves av andre enn helsepersonell.

Andre enn helsepersonell kan likevel utøve behandling som utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer på eller følger av sykdommen eller lidelsen eller bivirkninger av gitt behandling, eller som har som formål å styrke kroppens immunforsvar eller evne til selvhelbredelse.

Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke dersom behandlingen skjer i samarbeid eller samforståelse med pasientens lege, og pasienten er myndig og har samtykkekompetanse etter pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 første og andre ledd. Det samme gjelder for andre pasienter dersom helse- og omsorgstjenesten ikke har helbredende eller lindrende behandling å tilby pasienten. Samtykkebestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-4, 4-5, 4-7 og 4-8 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke sykdommer og lidelser som omfattes av første ledd, og om behandling etter andre og tredje ledd.

Endret ved lov 24 juni 2011 nr. 30 (ikr. 1 jan 2012 iflg. res. 16 des 2011 nr. 1252).

I følge diskusjonen under www.fritanke.no er det ikke mange som spør legen sin om det er greit å reise hit – til det alternative kreftbehandlingssenteret Humlegården i Danmark. Det er viktig å være klart over at behandlingsforbudet gjelder så lenge den alternative utøveren ikke gir behandling i samforståelse med legen. Lov om alternativ behandling regulerer ikke pasientenes atferd. Pasientene har ingen plikt til å informere legen, slik den alternative utøveren har. Legen kan heller ikke nekte pasienten å benytte alternativ medisin. Lovens bestemmelser retter seg mot den alternative utøveren som ved overtredelser kan gi grunnlag for straff. Derimot er begrunnelsene bak lovens bestemmelser i stor grad hensynene til pasienten: valgfrihet på den ene siden – og beskyttelse på den annen. Norsk straffelov, som lov om alternativ behandling er, gjelder imidlertid ikke i Danmark. Når pasienter oppsøker alternative utøvere utenfor landets grenser er det dette lands lover som gjelder.

Leger og annet helsepersonell kan derimot ble ansvarlig også for alternativ behandling dersom det henvises til slik behandling eller gis konkrete råd om å oppsøke behandlingsalternativer. Da er det selve rådgivningen som må vurderes i henhold til kravene om forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp, jf helsepersonelloven § 4.

I Ot.prp. nr. 27, 2002-2003, fremgår det at den alternative behandleren må kunne dokumentere kontakten med lege. I disse tilfellene har den alternative behandler interesse av å kunne dokumentere at behandlingen skjer i samarbeid eller samforståelse med legen. For pasientens lege vil hovedregelen være at han må ta inn disse opplysningene i pasientjournalen.

Det er ikke pasientens ansvar å informere legen. Ansvaret ligger hos den alternative utøver. Legens oppmerksomhet er forutsatt å være rettet mot den medisinske behandlingen.

Det fremgår klart av loven og forarbeidene at legens rolle er begrenset, i hovedsak for å bidra til informasjonsutveksling, og at leger verket skal godkjenne eller legitimere bruken av alternative behandlingsmetoder. Dersom leger i liten grad blir kontaktet av alternative utøvere kan dette tyde på at mange forholder seg til behandlingsforbudet som gjelder. I den grad det gis alternativ behandling for alvorlige sykdommer er det straffbart og kan politianmeldes.