Samhandlingsreformen

I 2012 ble den såkalte Samhandlingsreformen iverksatt gjennom lovgivning og økonomiske virkemidler.

Reformen skal bidra til at mer aktivitet skjer i kommunehelsetjenesten for å begrense antallet pasienter som får behov for spesialisthelsetjenester. Det skal bygges ut flere tjenester i kommunene. Totalt 5 milliarder flyttes fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. Og kommunene får et medbetalingsansvar for opphold i sykehus. Kommunene skal betale ca 20 % av oppholdet. Nytt er det at kommunen får et umiddelbart betalingsansvar når sykehuset definerer pasienten som utskrivningsklar. Fra første døgn koster det kommunene Kr 4000. Her ligger det et meget sterkt økonomisk incitament for å hente hjem pasienter, men til hva? I startfasen før tilbudet er bygget opp i kommunene kan det variere, noe som kan føre til at pasienter som behøver en viss oppfølgning i kommunen blir sendt hjem uten slikt tilbud. Reformen bygger på tett og god kommunikasjon mellom sykehus og kommunene.

Helseforetakene – og kommunene er i lovgivningen pålagt å inngå avtaler for samarbeidet om omfordeling av oppgaver. Et sentralt tvisteorgan skal benyttes ved tvister, i alle fall slik avtalene nå ser ut.

Alle aktører er ikke med, i prosessene med avtaler, som fastlegene, selv om de har viktige funksjoner som å henvise pasienter fra kommunehelsetjenesten og til helseforetak – og som oppfølger av pasienter etter sykehusbehandling. Fastlegene har bedt om en mulighet for legge inn pasienter i helseinstitusjoner i kommunene, men dette forslaget er ikke fulgt opp.

Befolkningen har stadig større forventninger til å bli undersøkt og at det skal utelukkes «farlig sykdom», ved henvisninger. Samtidig som det er et mål å begrense antallet henvisninger. Strenge krav til henvisning av pasienter og raske utskrivninger, kan føre til at utfordringene flyttes ned i den kliniske praksis, men uten et tilstrekkelig tilbud for pasientens behov. Her er det nødvendig med tilrettelegging og samarbeid. Tilsvarende vil nye pålegg om at fastlegene skal være andre steder enn i sin praksis, kollidere med samhandlingens ordninger for øket tilgjengelighet for pasienter og øket behandlingsaktivitet. Kommunene. arbeidsgivere og flere aktører ønsker møter på dagtid. Hvis ikke møteaktiviter begrenses og tilpasses, vil det gå utover samlet behandlingsaktivitet og tilgjengelighet.

Med økede krav til kommunehelsetjenesten er det forutsatt at kapasiteten i helsetilbudet bygges ut. Det må tilrettelegges for å styrke pasienttilbudet i kommunene – og mulighetene for å rekruttere fastleger.I reformen er det et mål om at antallet henvisninger skal reduseres med 20 %, for å kunne spare ressursbruk i sykehusene. Det forventes også at flere pasienter raskerer kan skrives ut av sykehusene for oppfølgning i kommunene. Det forutsetter kunnskap om bakgrunnen for henvisningene – og at kommunen har et apparat til å ta seg av utskrivningklare pasienter.

Spørsmålet er om kommunene har maktet å bygge ut et apparat til slik oppfølgning – allerede i 2012? Det bør følges nøye med hvordan denne reformen vil virke for de eldre syke og kronisk syke. De som er «kostbare» pasienter for helsetjenesten. Fra 2016 skal kommunene ha akuttsenger.

Flytting av pasientkapasitet fra sykehus til kommuner kan virke nødvendig og fornuftig utfra den demogafiske utviklingen. Utfordringen blir å gjennomføre en slik overføring uten for stor risiko for helsetjenestetilbudet til befolkningen. Det forutsetter en gradvis utvikling med vurderinger underveis. Ihvertfall hvis vi skal unngå reduksjon i nødvendig kapasitet i sykehusene før tilbudene er bygget ut kommunene. Nye medisinske tilbud i kommunene må defineres for å avlaste sykehusene.