Når feil i helsetjenesten blir feil i media

En uheldig hendelse eller feil i helsetjenesten kan føre til etterfølgende prosesser i flere systemer, i helsetilsynet, politiet, domstolene og på arbeidsplassen. I tillegg kan det medføre bred mediaomtale med risiko for feil påstander og vinkling.

Pasientrettigheter og krav til dokumentasjon og meldinger skal gi befolkningen muligheter for innsyn i helsetjenesten, også når det skjer feil. Media har en viktig rolle som «vaktbikkje» og korrektiv, også overfor helsetjenesten. Men hvordan virker det når feil i helsetjenesten fører til feil i media?

To ambulansearbeideres behandling av en skadet person i Sofienbergparken skapte storm i alle medier med konklusjoner om at de motivert av rasisme forlot en person i nød. En mann var blitt skadet. Han sto oppreist men falt siden i bakken. Ambulansearbeiderne fikk han opp på bena for å gå mot ambulansen, men da han tisset på skoen til den ene ambulansearbeideren, opplevde de det som en provokasjon. De ba mannen om å ta en drosje til legevakten og forlot stedet.

Ambulansearbeidernes oppførsel ble i media omtalt som en rasistisk handling. Det ble avholdt pressekonferanse på Ullevål sykehus. Media dekket saken bredt over flere dager. I media var det nærmest konkurranse om å fordømme handlingen. Det ble skapt en situasjon med forutinntatthet der det var uakseptabelt å stille spørsmål ved opphisselsen. De fleste tok utgangspunkt i «fasiten»: alvorlig hodeskade og motivene. Altså slik at ambulansearbeiderne neglisjerte at mannen var i nød utfra primitive motiver.

Inntrykket var at det var gjort en alvorlig feil. Før granskning. Legeforeningen var alene om å advare mot forhåndsdømming før granskningen var gjennomført. Helseminister Syvia Brustad var opprørt og iverksatte tiltak mot rasisme. Og det bevilget en stor sum til dette arbeidet.

Etter granskning ble det klart at flere hadde overreagert, også media. Men på tidspunktet for resultatet av granskningen hadde det liten nyhetsverdi og i befolkningen var det allerede en oppfatning om at ambulansearbeiderne hadde oppført seg klanderverdig, motivert av rasisme.

I omtalen av saken i media ble den mest sannsynlige årsaken utelukket: nemlig at det kunne være en feilvurdering av pasienten i en opphetet situasjon. Det var åpenbart en skremmende situasjon for pasienten og hans pårørende. Pasienten hadde først blitt utsatt for blind vold før han opplevde å bli avvist av ambulansearbeideren. Ambulansearbeiderene hadde også en skremmende opplevelse av situasjonen og maktet ikke å vurdere situasjonen riktig. Pasientens tilstand ble vurdert feil.

Feilvurderinger er noe annet enn at helsepersonell bevisst bidrar til å skade et menneske – her ved å ha forlatt vedkommende i en alvorlig hjelpetrengende tilstand.

For helsepersonellet er erkjennelsen av å ha gjort en feil som skader andre, ofte straff i seg selv. Det å leve med beskyldninger om å ha bidratt til skaden med vilje, og utfra andre motiver enn ønske om å gjøre et godt arbeid, er mer enn en straff. Det går utover verdigheten.

Dagbladet er dømt for injurier og til å betale ambulansesjåfør Erik Schjenken 1 million kroner i oppreisningserstatning. I tillegg er avisen dømt til å dekke 1 million kroner av hans saksomkostninger. Erstatningssummen er uvanlig høy og den kan forventes at avgjørelsen ankes av avisen.

Uavhengig av hvordan anken blir behandlet har de to ambulansesjåførene opplevd Davids kamp mot Goliat over flere år. Den har fått ringvirkninger for arbeidsforholdene i helsetjenesten. Det er et lederansvar og sørge for mer profesjonell oppfølgning av ansatte. Åpenhet om feil og trygghet er ndøvendig for læring.

Krenkelsene overfor de to ambulansearbeiderne var også uvanlig – og Dagbladet var ikke alene om ansvaret. Ytringsfrihet er avgjørende for et opplyst demokrati, men når den blir misbrukt har den motsatt effekt. Det tok flere år før denne saken ble tilstrekkelig opplyst – og media bidro ikke til det. Presset mot ambulansearbeiderne var så stort at det kan anses som «kampanje». Og det ble brukt åpenbare feil i fremstillingen av fakta.

Befolkningen fikk ikke riktig informasjon. Media er ikke alene om å ha ansvar. Både helseledere, helsemyndigheter og politikere bidro til forhåndsdømming. I motsetningen til situasjonen i Sofienbergparken var den akutte fase over da uttalelsene til media ble gitt. I denne fasen var det mulig å belyse saken bedre før det ble konkludert.

I fjor sommer registrerte oppsto det en alvorlig situasjon ved Nordland sykehus. Lokalavaisen, VG og flere media konkluderte med at et par kirurger opererte friske organer ut av pasienter. Det ble konkludert med massiv feilbehandling ved sykehuset før det forelå et opplyst grunnlag. En av legene ble «hengt» ut på forsiden av lokalavisen og dekningen gikk over flere dager.

Vi vet mer i dag enn for noen få århundre siden da mennesker samlet seg om å jakte på kvinner som skulle brennes som hekser, men mekanismene er de samme. Det engasjerer og samler – ofte uten nok forstand. Vi burde ha lært etter «Tore Tønne saken», helseministeren som tok sitt liv etter å ha blitt jaktet av media over flere dager. Saken førte til intern granskning og selvkritikk i media, men hukommelsen er åpenbart kort.

Vi får ikke redusert antallet feilbehandlinger ved å gjøre feil i oppfølgningen av feil.